Guds spørsmål

I den bibelske urfortellingen leser vi om et par situasjoner der Gud stiller menneskene et spørsmål.

Det første finner vi i forlengelsen av syndefallsberetningen.
Gud gikk omkring i hagen, som han pleide, men mennesket kom ikke fram.
Da spurte Gud: «Hvor er du?» (1. Mos 3,9).
I det neste kapitlet har Gud et nytt spørsmål til mennesket, denne gang til Kain: «Hvor er din bror?» (4,9).
Spørsmålet ble stilt etter at Kain hadde drept sin bror.
Disse to spørsmålene er fremdeles like aktuelle i vårt forhold til både til Gud og til hverandre.
Gud spør fremdeles etter hver enkelt av oss, men han utfordrer oss også i vårt forhold til våre medmennesker.
Som mennesker hører vi alle til i et stort fellesskap, vi kan godt kalle det en familie.
Fordi vi alle er skapt av Gud og i Guds bilde, hører vi sammen og er i slekt, hører til i samme familie.
Derfor har vi også ansvar for hverandre – brødre og søstre.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Alter eller arbeidsbenk?

I min lokalmenighet har vi fått inn en høvelbenk i lokalet.

Den står i det samme rommet hvor vi har menighetens gudstjenester, rett foran plattformen i lokalet.
I stedet for en lysglobe, er det satt lys på denne benken, og der kan de som ønsker det, tenne et lys for noe eller noen.
For mange av oss i menigheten framstår det som både symbolsk og meningsfullt at en arbeidsbenk har status som et alter i vår kirke.
At det i dette tilfellet ble en høvelbenk, fører dessuten tanken til Jesu egen bakgrunn, han som var kjent som sønn av en tømmermann og snekker.
Mannen Jesus var fortrolig med tømmermannsfaget og de redskapene han brukte.
Men også andre arbeidsbenker kan og bør ses på som alter: Et skrivebord, en oppvaskbenk, en sykeseng og en komfyr; en traktor, en lastebil, et lager.
Det er hva som skjer ved de forskjellige typer arbeidsbenker, som gjør det til et alter.
Gudstjeneste i hverdagen!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Ga sitt blod»

Mange husker Fleksnes-episoden «Blodgiveren» fra 1972.

Marve Fleksnes, i Rolv Wesenlunds skikkelse, har i et anfall av samfunnsånd bestemt seg for å bli blodgiver.
I den forbindelse foreslår han at blodgivere burde få et jakkemerke der det sto: «Han ga sitt blod».
Kanskje fikk man andre assosiasjoner til en slik setning for 50 år siden enn dem man får i dag?
Det renner mye blod i filmer og andre framstillinger.
Samtidig er det å «gi sitt blod» et bilde med dype forankringer i Bibelen.
Blodet var viktig i Det gamle testamente, som det er i det nye. Da som en henvisning til Jesu blod som rant på Golgata.
Hebreerbrevet 9 kan være en referanse.
Én skal ha sagt: «Mange vil håne Jesus som en svekling fordi det eneste blod han utgjøt, var sitt eget».
I den kristne sang- og salmeskatten finner vi tallrike henvisninger nettopp til Jesu blod og hva det faktisk betyr.
«Han ga sitt blod» – det er Jesus, det!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Det du ikke ba om»

Den unge kongen kjente ikke så lite på prestasjonsangst etter at han hadde overtatt tronen etter sin far.

Kong David hadde vært en legende i sin samtid.
Det var mye Salomo kunne be Gud om i en slik situasjon, men han ba verken om makt eller rikdom.
I stedet ba han om visdom.
Det svarte Gud at han ville gi ham, og så la han til: «Selv det som du ikke ba om, vil jeg gi deg» (1. Kong 3,13).
At man får mer enn man ba om, er en situasjon mange kristne føler de har vært i.
Salomo var nok også der, men han fikk ikke bare «mer enn han ba om»; han fikk også det han ikke hadde bedt om.
Han hadde sikkert ikke noe imot verken rikdom eller ære, men for ham som konge var visdom det viktigste.

«Salomonisk visdom» er blitt et ordtak, selv om vi rent faktisk ikke får så mange eksempler på den i Bibelen.
Kanskje fordi det var i det hverdagslige den viste seg?
I den praktiske utøvelsen av et stort ansvar?

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

Den trange dør

Tekstbetraktning for bots- og bønnedag, 29. oktober 2023

På reisen til Jerusalem dro Jesus fra by til by og fra landsby til landsby og underviste. Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?»
Han sa til dem: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange døren! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. Når husherren først har reist seg og lukket døren og dere blir stående utenfor og banker på og sier: ‘Herre, lukk opp for oss’, da skal han svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra.’ Da vil dere si: ‘Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.’ Men han skal svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett!’ Der skal dere gråte og skjære tenner når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike mens dere selv blir kastet utenfor. Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste»
(Lukas 13, 22-30).

«Bot og bedring!»
Vi kjenner uttrykket, men det er ikke et begrep som vi har noen entusiasme for.
Det har noe nederlagsdømt i seg: Å love bot og bedring.
I moderne språkbruk snakker man heller om «å skjerpe seg», men innholdet er det samme. Det forteller at det er et område eller flere i livet der man har bommet.
Så nå skal man «skjerpe» seg.
Man lover «bot og bedring».

Å gjøre bot i religiøs forstand handler om å foreta seg noe, gjøre et eller annet symbolsk, gi en gave til et formål, avstå fra noe, for på den måten å vise at man mener alvor, man vil gjøre opp for seg når det gjelder det eller de områder der man har sviktet.
Noen ganger i form av en botsøvelse.
«Er det få som blir frelst?» ble Jesus spurt.
Men svarte han på det?
Det virker ikke slik.
Det virker nesten som han hellers svarer at «det skal ikke du tenke så mye på» – tenk heller på om du blir frelst.
Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør.

Eldre mennesker tenker ofte tilbake på den tiden da det var vekkelse i mange menigheter og på mange steder.
Vår tid oppleves nok annerledes.
Men Jesu kall er det samme: Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør.

Smal vei og trang dør, bred vei eller bred port; det er bilder vi kjenner også fra andre bibeltekster.
«Er det få som blir frelst?»
Det er nesten som Jesus tenker litt høyt: Få og få – det er en smal vei. Det er en trang dør.

Det er også andre slike bilder i Bibelen.
Nåløyet, for eksempel.
Det har gått inn i dagligspråket vårt. Vi snakker om å «passere nåløyet».
Men alt er ikke sagt med den smale veien, den trange døra eller nåløyet.
For når det kommer til stykket, sier Jesus, er det slik at «Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste».

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

«Det lille du kan»

Han hadde vært en del både av menigheten og bevegelsen i mange år, men hadde aldri tatt på seg noe verv eller ansvar.

Hans egen forklaring var at han ventet på den rette oppgaven.
Han visste at Gud kalte ham til noe stort, som han sa, han bare ventet på klarsignalet.
Men det kom aldri.
Kanskje lå en stor oppgave og ventet på ham et sted, men den lå i så fall i kjølvannet av de mange små oppgavene som også skulle gjøres.
Salmedikteren Lina Sandell (bildet) skrev om dette i en kjent tekst. Her heter det:
«Er det arbeid du fikk, som en dråpe i hav
vær tilfreds at til deg han det gav»,
og videre:
«Hvilken fryd om en dag Jesus sier til deg:
Hva du gjorde, du gjorde for meg!»

I Jesu lignelse om talentene leser vi om tre medarbeidere som ble betrodd ulike verdier de skulle forvalte.
To av dem gjorde det, og høstet frukter av det.
Den tredje grov bare ned det han var blitt betrodd.
Han høstet heller ikke noe.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Skrevet i sand

Vi leser bare én gang at Jesus skrev noe.

Det er i Johannes 8, i fortellingen om kvinnen som var grepet i utroskap.
Hun ble slept med til Jesus, og de skriftlærde ville vite hva Jesus mente skulle skje med henne.
Det svarte han ikke på, men han bøyde seg ned og skrev med fingeren i sanden.

I to tusen år har mennesker undret seg over: Hva skrev han?
At noe er skrevet i sand, eller i snø, for den del, er nærmest blitt et ordspråk for det som er ustadig og ikke til å stole på.
Motsatsen er når noe er hugget i stein eller fjell.
Men ordene Jesus skrev i sanden, må ha hatt sin virkning.
Ordene han så uttalte – om den som er uten synd – er i hvert fall hugget i stein.
Det er også ordene han sa til kvinnen.
Jesus bagatelliserer ikke synd og nederlag, men han tilgir og gir ny nåde.
Det er ikke skrevet i sand; det er hugget i fjell.
Salmen «Klippe, du som brast for meg» sier noe om nettopp det.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Gud eller keiseren?

Tekstbetraktning for 21. søndag i treenighetstiden, 22. oktober 2023

«Da gikk fariseerne bort, og de ble enige om at de ville fange ham i ord. De sendte disiplene sine til ham, sammen med herodianerne, og lot dem si: «Mester, vi vet at du alltid holder deg til sannheten og lærer sant om Guds vei. Du bryr deg ikke om hva andre synes, for du ser ikke på person eller rang. Si oss da hva du mener: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?» Men Jesus merket ondskapen deres og sa: «Dere hyklere, hvorfor setter dere meg på prøve? Vis meg mynten som skatten betales med!» De rakte ham en denar, og han spurte: «Hvem har bildet og navnet sitt her?» «Keiseren», svarte de. Da sa han til dem: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.» De ble forundret over dette svaret, og de forlot ham og gikk sin vei» (Matt 22, 15-22).

Det kan virke som om «enten/eller» er en slags ryggmargsrefleks hos mange mennesker.
«Svart/hvitt», «stygt/pent», «snill/slem», «god/ond».
Foretar Jesus en slik kategorisering i dagens tekst, for eksempel når det gjelder hvordan man som troende skal forholde seg til en sekulær eller kanskje tilmed gudsfiendtlig makt?

Slik jeg leser teksten, gjør han det stikk motsatte.
Han avviser en slik måte å tenke på.
Når han ber oss «gi keiseren det som tilhører keiseren», kan dette vanskelig leses som noe annet enn en påminning om at vi alle er en del av et større felleskap og en formaning om at vi alle har et ansvar for dette fellesskapet.
Og selv om neste del av setningen er å gi «Gud det som tilhører Gud», betyr ikke det at det finnes vanntette skott mellom det sekulære samfunnet på den ene siden og det religiøse liv på den andre.

Det finnes trosretninger som nærmest demoniserer det faktum at det finnes en sekulær statsmakt og sekulære myndigheter.
De deltar ikke ved valg og nekter å gjøre samfunnstjeneste, bare for å nevne noe. De mener at man må velge mellom Gud og keiseren.
Martin Luther skal ha sagt: «Det er viktigere at keiseren er en god keiser enn at han er en god kristen.»
Paulus er inne på det samme: «Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. For det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som finnes, er innsatt av Gud» (Rom 13,1).
Noen vil kanskje da henvise til Peters ord: «En skal lyde Gud mer enn mennesker» (Apg 5,29), noe som igjen viser hvor utilstrekkelig «enten/eller»-strategien er i møtet med den virkelighet livet stiller oss overfor som medlemmer av og deltakere i et fellesskap med levende, virkelige mennesker.
Jesus var selv en del av et større, menneskelig fellesskap, både sosialt, religiøst og som samfunnsborger.
Ja, han betalte tilmed skatt (se Matteus 17,25)!

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

«Være glad-leken»

Det er alltid mer oppmuntrende å være sammen med mennesker som er positive enn med slike som er negative.

Vi finner begge utgaver i alle miljøer, også blant kristne.
Iblant kan denne forventningen om positivitet bli litt krampaktig. Noen har kalt det «være glad-leken».
Kan Paulus tas til inntekt for en slik lek?
Som når han i Filipperne 4,4 sier at vi alltid skal være glade?
I vers 6 får vi også beskjed om ikke å være bekymret, men her kommer apostelen med en tilføyelse når han skriver: «...legg alt dere har på hjertet, fram for Gud».
Det gir mer mening.
Da har man noen å komme til med bekymringene.
Å legge noe fram for Gud, handler også om å dele bekymringene med andre kristne.
Samme Paulus ber oss også om å bære hverandres byrder (Gal 6, 2).
Noen har sagt: «Delt glede er dobbel glede – delt bekymring er halvert bekymring».
Det er mye sant i det.
Og det er noe helt annet enn «være glad-leken».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Å stampe mot brodden

Vi har to referat av hva som hendte da Paulus møtte Jesus.

I Apostelgjerningene 9 får vi Lukas’ referat, i kapittel 26 Paulus’ eget.
Det er her man leser at Jesus brukte et folkelig uttrykk i sin dialog med ham som fram til da hadde forfulgt kirken: «Det blir hardt for deg å stampe mot brodden» (vers 14).
«Brodden» var det bonden brukte for å få oksen til å gå foran vogna eller plogen dersom den var gjenstridig.
Som uttrykk for kall til omvendelse er det kanskje ikke det beste bildet man kunne valgt.
Det skaper et inntrykk av tvang. Men kanskje er det et uttrykk for at Jesus visste noe om hva som foregikk i Paulus’ indre; at det var en kamp der mellom nær sagt loven, som Paulus kjente godt, og nåden, som Jesus representerte.
Mange har opplevd en slik kamp i sitt indre mens de var underveis fra tvil og skepsis til tro.
Bedre enn å stampe mot brodden er det å gå den veien det blir pekt på.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Arken

Tidlig i min tid som frelsesoffiser var jeg i to år leder for en menighet på Romerike der lokalet gikk under navnet «Arken»

.

I nabokommunen ble Frelsesarmeens lokale kalt «Fyrtårnet».
De kan bli en andakt i seg selv, disse betegnelsene: En ark å seile i; et fyrtårn å navigere etter.
Det var sensommerens flomvarsler på Østlandet som hentet fram disse minnene om navn.
Noas ark, som vi leser om i Bibelen, ble til redning for både mennesker og dyr.
Fyrtårnets betydning er godt kjent, selv i innlandskommuner på Romerike.
Ordet «ark» brukes ikke spesielt ofte i Bibelen.
Vi leser om skipet Noah bygde, og så leser vi om Paktens Ark, i den jødiske gudstjenesten.
I Hebreerbrevet vises det til Noahs ark som et vitnesbyrd om Noas tro og tillit til Guds befalinger.

Ved et raskt nettsøk fant jeg fem norske menigheter som heter «Arken».
De har et navn som minner om Guds omsorg for sitt skaperverk og sin kirke.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK
Bildet viser «Arken», Frelsesarmeens lokale på Maura i Nannestad kommune

Fortsettelsen

Som ung frelsesoffiser hadde jeg en «Josva-fase» i mitt arbeid med forkynnelsen.

Etter en periode der jeg hadde hentet prekentekstene fra evangeliene og apostelgjerningene, ble interessen for Josvas bok vakt til live.
«Josvas bok er for GT det samme som Apostlenes gjerninger i NT» står det i et av mine prekenmanus fra den gang.
Det kan jeg si fremdeles, selv om det kan kalles en spissformulering.
Josvas bok er fortellingen om den første tida i «det lovede land», om hvordan samfunnet ble organisert.
Boka slutter med at folket forsikrer at de vil følge Herren og tjene ham (Jos 24,21-28).
Apostlenes gjerninger forteller om de første tiårene av kirkens historie, hvor den vokste og ble organisert.
Boka slutter med at Paulus er kommet til Roma og forkynner evangeliet der (Apg 28,30), men fortellingen om kirken slutter ikke der.
Den fortelles ennå.
Vi er en del av den fortsatte fortellingen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Jesu venner

Tekstbetraktning for 20. søndag i treenighetstiden, 15. oktober 2023

«En mann som het Lasarus, var blitt syk. Han var fra Betania, landsbyen der Maria og hennes søster Marta bodde. Det var Maria som salvet Herren med fin salve og tørket føttene hans med håret sitt. Lasarus, som lå syk, var hennes bror. Søstrene sendte bud til Jesus og sa: «Herre, han som du er så glad i, er syk.» Da Jesus fikk høre det, sa han: «Denne sykdommen fører ikke til døden, men er til Guds ære. For ved den skal Guds Sønn bli herliggjort.» Jesus var glad i Marta og hennes søster og Lasarus» (Joh 11, 1-5).

Det er en sang som ikke synges lenger, men den ble brukt i Frelsesarmeen tidlig på 1960-tallet.
Han som skrev den, ble senere min første sjef da jeg var ansatt i Krigsropets redaksjon.
Sangen begynner slik:
«Jeg er glad jeg hører med blant Jesu venner
som han kjenner
og selv er kjent».

Den bibelske fortellingen om søskenflokken i Betania får meg alltid til å huske på denne sangen.
Jeg kjenner meg igjen i den.
Jeg er også glad for å høre med blant Jesu venner, og for å vite at han kjenner meg.

Vi vet ikke noe om når vennskapet mellom Jesus og søskentrioen oppsto.
Men hjemmet deres i Betania var tydeligvis et fristed for Jesus på hans vandringer.
Teksten vår avrundes med et av de få gløtt vi får inn i Jesu private følelsesliv, at han var glad i dem.
Det var sikkert ikke tilfeldig at den eneste gangen Jesus ga navn til en av personene i sine lignelser, kalte han vedkommende Lasarus.

Meldingen om at Lasarus var syk var slik: «Han som du er så glad i, er syk».
Det er mange former for vennskap.
Jeg har 350 venner på Facebook.
I det tallet er alle kategorier av kjenninger, fra tidligere kolleger, bekjentskaper, slektninger, nær familie og selvsagt nære, gode venner.
I sin avskjedstale til disiplene sa Jesus: «Jeg kaller dere ikke lenger tjenere (…). Jeg kaller dere venner...» (Joh 15,15).

Dagens tekst er innledningen til den kjente beretningen om da Lasarus ble syk og døde, og Jesus gjorde det tredje miraklet med å vekke noen opp fra de døde.
Verken Jairus eller enken i Nain var nære venner eller bekjente av Jesus.
Jairus oppsøkte Jesus selv, og gravfølget i Nain dukket opp idet Jesus passerte byen.
Men Lasarus og hans to søstre var nære venner.
Det er i denne fortellingen vi finner Bibelens korteste vers: «Jesus gråt» (vers 35).
Mer enn at han gråt over en venn, gråt han sammen med vennene sine.

Publisert som «Søndagspreken» på www.kpk.no

Lån eller investering?

«Investering» er et ord som brukes mye når det er snakk om økonomi, politikk eller næringsvirksomhet.

Da jeg var yngre ble uttrykket «utgift til inntekts ervervelse» ofte brukt om slikt; det var en litt krøkkete formulering for det samme.
Å investere betyr gjerne i praksis at man yter et lån, enten til en idé, et prosjekt eller en person.
Det er alltid en viss risiko forbundet med det å låne bort noe; kanskje får man det ikke igjen?
Det har sine sider, enten man er den som låner eller den som skylder noe.
«Gud blir ingen noe skyldig», sier vi gjerne.
Likevel sier den bibelske vismannen at «Den som hjelper den fattige, låner til Herren, som vil lønne ham for det han har gjort» (Ordsp 19,17).
Å låne til Herren er å investere i Guds rike.
Slike investeringer får man igjen for.
Slike lån kan man gi på mange måter.
Kanskje én måte er å sette seg inn i det Bibelen sier om å gi tiende?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

I nakken eller ved hånden?

Språket har ulike uttrykk for det å hjelpe et medmenneske videre.

Å bli «tatt i nakken» eller «ta seg selv i nakken» er ett av dem.
Det er et brutalt uttrykk.
Det gir inntrykk av at her tar man kontroll over en som stritter imot.
Det minner om tvang og maktbruk.
Et annet uttrykk for å hjelpe noen videre, er å ta vedkommende ved hånden.
I det ligger det også et element av kontroll, men først og fremst sier det noe om mildhet og omsorg.
I omkvedet til en kjent sang heter det:
«Ta meg ved hånden, Frelser,
led meg på veien frem.
Selv om den selsomt snor seg,
alltid det bærer hjem».
Det er en sang som gir gode tanker og følelser hos de fleste.
Det ville den ikke gjort dersom teksten var slik: «Ta meg i nakken, Jesus».
Det er mange sanger som har dette med å holde hverandre i hånden som motiv og motor, men ikke en eneste som snakker om tvang, press eller nakkegrep.
Jesus tvinger ingen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Å bli lik Jesus

Tekstbetraktning for 19. søndag i treenighetstiden, 8. oktober 2023

«Ja, jeg sier dere: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket. Dere har hørt det er sagt til forfedrene: «Du skal ikke slå i hjel. Den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen». Men jeg sier dere: Den som blir sint på sin bror, skal være skyldig for domstolen, og den som sier til sin bror: «Din idiot!» skal være skyldig for Det høye råd, og den som sier: «Din ugudelige narr!» skal være skyldig til helvetes ild.
Om du bærer offergaven din fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror. Så kan du komme og bære fram offergaven din! Skynd deg å komme overens med motparten din mens du ennå er sammen med ham på veien. Ellers vil motparten din overgi deg til dommeren, og dommeren til vakten, og du blir kastet i fengsel. Sannelig, jeg sier deg: Du slipper ikke ut derfra før du har betalt til siste øre» (Matteus 5, 20-26).

Fra 1967 og i en rekke år framover satt to unge frelsesoffiserer i England og skrev musikaler med stoff både fra bibelhistorien og Frelsesarmeens historie. Begge het John til fornavn. John Gowans skrev tekstene og replikkene til musikalene, John Larsson skrev musikken.
Mange av musikalene ble oversatt til norsk, og sanger derfra kom inn i norske sangbøker.
Det gjelder også den som har gitt overskriften til denne betraktningen. Den er fra musikalen «Glory»fra 1975, som forteller om Frelsesarmeens første dager i en ikke navngitt engelsk by.
For en med bakgrunn i Frelsesarmeen vil dagens tekst fort minne om omkvedet i den kanskje mest kjente av sangene fra «Glory»:

Å bli lik Jesus, det håpet fyller meg
Hver tanke, handling, ord
må vise hva jeg tror
Å bli lik Jesus, det håpet fyller meg
hans Ånd vil hjelpe meg
å bli lik ham

Bibelteksten vår er hentet fra Bergprekenen, den der Jesus begynner med det vi kaller Saligprisningene, før han går over til å snakke om oss troende som jordens salt og lys.
Så kommer han med disse krevende ordene i dagens tekst der han siterer loven, for så å utdype og forsterke den: «Dere har hørt det er sagt… men jeg sier dere...»
Jesus talte til en forsamling som kjente loven, men han viser dem at loven ikke bare rammer dem som utfører de ulike handlingene direkte, som drap, men også vonde tanker, vonde ord, sinne og fornærmelser.
Slik viser han oss den store forskjellen på Guds bud og menneskers lover, på Guds måte å vurdere på, mot våre egne tanker og vurderinger.

Mange vil nok reagere på ordene om «å bli lik Jesus».
Men både Paulus og Peter utfordrer oss her: «Han som kalte dere, er hellig. Slik skal også dere være hellige i all deres ferd. For det står skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig.» (1 Pet 1,15–16).
Da er det oppmuntring å finne i omkvedets siste linje: «Hans ånd vil hjelpe meg å bli lik ham».

Publisert som «Søndagspreken» på KPK