«Bi-be-len»

Det er mange måter å tenke om Bibelen og dens plass og funksjon i et menneskes liv på.

Fremdeles er det vel slik at det er flere hjem som har en bibel enn som ikke har det.
I mange hjem er Bibelen i daglig bruk; i andre slett ikke.
Nylig hørte jeg en beskrive hvordan en bibels blotte eksistens kunne være en andakt i seg selv.
Det var bare å se på omslaget av boka og lese navnet som står der: Bibelen.
Selve ordet kommer fra gresk, «biblia», som betyr «bøker». Den samme opprinnelsen har gitt oss ordet «bibliotek».
Andakten min venn fikk ved å lese navnet på boka besto i å dele ordet opp i tre: Bi – be – len.
Å «bie» er et litt gammelmodig ord for det å vente. «Vent på Herren» er en formaning vi leser mange ganger.
Det gjør vi også når formaningen er å be.
Siste del av ordet leste han som en oppfordring til å lene seg mot Gud.
Bi på Herren – be til Herren – len deg mot Herren.
Bi – be – len.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Alt er betalt»

Jeg hadde vært på et årsmøte.

Arrangøren hadde ordnet med hotell; det var en rutinert arrangør og et profesjonelt hotell.
Som årsmøtedelegat hadde jeg også en viss rutine, selv om to år med covid hadde gjort rutinen litt rusten.
Så skulle man sjekke ut; nøkkelkortet ble levert.
«Alt er betalt», var beskjeden man fikk fra den andre siden av skranken.
For en som har stått på plattformer og talerstoler i mange år, vakte meldingen både gjenkjennelse og en viss glede.
«Alt er betalt» - det er evangeliet i et nøtteskall.
Joda, det hadde vært en viss utveksling av varer og tjenester i forbindelse med konferansen og hotelloppholdet, men konklusjonen var likevel denne: Alt er betalt!
Det gir både ro og glede å få en slik beskjed.
Man er gjeldfri; man kan reise videre med løftet hode og frimodig sinn: Alt er betalt.
En annen har tatt ansvaret.
Slik er evangeliet for den som velger å tro på det.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Hva gjør vi med kobberslangen?

Kobberslangen er en del av fortellingen om ørkenvandringen Israels folk måtte gjennomføre (se 4. Mos 21).

Den ble tatt vare på da vandringen var over; den ble vurdert som et kulturminne og en del av den historiske arven.
Fortellingen levde videre i folkets bevissthet.
I sin samtale med Nikodemus henviste Jesus til den, og brukte kobberslangen som et bilde på seg selv (Joh 3, 13-15).
Men den fysiske kobberslangen var da destruert.
Om lag 700 år før Jesu fødsel gjennomførte kong Hiskia en reform der mye «grums» som hadde klistret seg til gudstjenesteliv og folkefromhet ble fjernet.
Kobberslangen var blitt slikt grums.
Folket hadde begynt å dyrke slangen og gitt den et navn (se 2 Kong 18).
Hiskia, som var en gudfryktig konge, så at kobberslagen var kommet mellom folket og Gud.
Da var det bedre å knuse den.
Slike valg kjennes både såre og brutale, men av og til er de nødvendige.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Hva kan vi lære av Hanna?

I Bibelen kan vi lese om Hanna. Hun hadde en stor sorg i livet sitt: Hun og mannen hennes hadde ikke fått noen barn!

Denne sorgen tok hun med seg til Guds hus. Her fikk hun en samtale med presten, og den syntes hun hjalp.
Da den var over, står det at «(hun) gikk sin vei, (…) og var ikke lenger så sorgfull» (1 Sam 1, 18).
Hun kom hjem og det står at da «husket Herren på henne» (vers 18). Hanna ble mor til profeten Samuel.

Fortellingen om Hanna kan ha mange lag i seg. Den handler ikke konkret om ufrivillig barnløshet, som er noe man skal ta på alvor, men om å ta livets utfordringer med til Guds hus og legge det fram for Guds ansikt.
I 1881 satt en ung metodist fra Halden og satte noen tanker på papiret.
Hun slet fortsatt med ettervirkningene av et mordbrannforsøk hun hadde vært utsatt for seks år tidligere.
Sangen hun skrev synges ennå: «Si all ting til Jesus, han kjenner deg så vel».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Hva slags fellesskap?

Det kristne fellesskapet kan oppleves på ulike måter. Bjørn Eidsvåg har skrevet to sanger som skildrer dette.

Den første heter «Bakerste benk».
Den er en besk beskrivelse av hvordan det kristne fellesskapet kan oppleves på sitt verste («Prøver å se sur ut, slik de andre gjør»). Den beskriver et miljø der ingen ser deg og hvor forkynnelse og liturgi er helt irrelevant.

Den andre heter «Fabel».
Her beskrives det kristne fellesskapet på sitt beste, der «bedehusfolket i byen» viser omsorg for en som har falt utenfor, inkluderer vedkommende og gir ham det han trenger av både mat og klær.
Det hele toner ut med ordene «jeg var blitt født på ny».

Så ulikt kan det kristne fellesskapet oppleves.
For noen er «Bakerste benk» det de kjenner seg igjen i; for andre er «Fabel» deres erfaring.
Vi behøver vel ikke lure på hvordan Jesus ønsker det kristne fellesskapet skal være?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK