«Abraham sto tidlig opp neste morgen, tok brød og en skinnsekk med vann og la det på Hagars skuldre, og han sendte henne fra seg sammen med barnet. Hun gikk seg vill i ørkenen ved Beer-Sjeba. Da vannet i skinnsekken tok slutt, la hun barnet fra seg under en av buskene. Så gikk hun og satte seg omtrent et bueskudd lenger borte. For hun tenkte: «Jeg kan ikke se på at barnet dør.» Mens hun satt der, begynte hun å gråte høyt. Gud hørte guttens stemme. Og Guds engel ropte til Hagar fra himmelen og sa til henne: «Hva er det med deg, Hagar? Vær ikke redd! For Gud har hørt guttens stemme der han ligger. Reis deg, løft gutten opp og hold ham fast i hånden! For jeg vil gjøre ham til et stort folkeslag.» Så åpnet Gud øynene hennes, og hun fikk se en brønn med vann. Hun gikk og fylte skinnsekken med vann og lot gutten drikke. Gud var med gutten, og han vokste opp. Han bodde i ørkenen og ble bueskytter» (1 Mos 21, 14-20).
Fortellingen om slavekvinnen Hagar og hennes sønn Ismael er fortelling med mange lag i seg.
Gud hadde lovet Abraham at han skulle få en sønn.
Sara så for seg at det ikke kunne bli med henne - hun var rett og slett blitt for gammel.
Dermed fikk hun den idé at Abraham kunne jo heller få en sønn med en av hennes trellkvinner.
Etter datidens jus var det helt innenfor etikk og moral å gjøre det på den måten. To generasjoner senere fikk Jakob flere av sine 12 sønner med trellkvinnene til hans to koner, Rakel og Lea.
For 12 år etter at Abraham fikk sønnen Ismael med Hagar, fikk han sønnen Isak med Sara. Da var han 100 og hun 90 år gamle.
Anstrengt hadde det vært mellom Sara og Hagar før; nå skar det seg fullstendig, og Abraham måtte sende Hagar og Ismael fra seg. Det gjorde han med tungt hjerte, men han gjorde det nå likevel.
Kanskje kan vi si at Gud tok mer ansvar enn Abraham? Denne teksten kan tyde på det.
I bibelfortellingen videre er det først og fremst Isaks linje vi hører om, men også Ismaesls linje vokste og ble et stort folk.
Hadde de to brødrene noen kontakt etter dette?
I 1 Mos 25 leser vi om da Abraham var død: «Isak og Ismael, sønnene hans, gravla ham i Makpela-hulen, på marken til hetitten Efron, sønn av Sohar, øst for Mamre, den marken som Abraham hadde kjøpt av hetittene. Der ble Abraham gravlagt sammen med Sara, sin kone» (vers 9-10).
Senere i det samme kapitlet leser vi om en annen broder-konflikt, nemlig den mellom Esau og Jakob.
Igjen er det gjennom den yngste, Jakob, sin linje fortellingen føres videre, og ikke Esaus.
Men da deres far Isak døde, kom de sammen for å begrave ham (se 1 Mos 35, 29).
Det er mye drama i disse fortellingene.
Som student skrev jeg et skuespill som baserte seg på fortellingen om Sara, Haggai og Abraham. Kanskje har jeg en utskrift av dette manuset liggende et sted fremdeles?
Som far kjenner jeg at jeg provoseres av måten Abraham behandlet både Ismael og hans mor på.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar