«Gud velsigne Vårherre»

Aukrust-figuren Ludvig pleier å avslutte kveldsbønnen sin med dette lille sukket: «Gud velsigne Vårherre».

Etter å ha bedt Vårherre passe både på Solan og Reodor Felgen kommer han med denne tilføyelsen også.
Ludvig tenker som salmisten.
I Salme 103 leser vi: «Velsign Herren, min sjel! Alt som i meg er, velsign hans hellige navn. Velsign Herren, min sjel! Glem ikke alt det gode han gjør» (v. 1-2).
En kvinne som alltid pleide å lytte til radioandakten var en dag litt for sent ute med å slå på radioen.
Det eneste hun fikk med seg var avslutningen, der andaktsholderen lyser velsignelsen over lytterne.
Men for henne ble ikke det «bare» denne dagen. Det ble en god og rik – ja, nettopp: velsignelse.
Velsignelse er ikke en enveiskommunikasjon.
Vi mottar velsignelse, men vi kan også sende det videre, også til ham som er velsignelsens kilde og opphav.

Så, ja, Ludvig: Gud velsigne Vårherre!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK