Å ha «bare» er ikke lite

«Men vi har bare fem brød og to fisker her», svarte disiplene da Jesus ba dem skaffe mat til en stor menneskemengde (Matt 14,17).

Vi kjenner oss igjen i den følelsen dersom vi står overfor store utfordringer: «Jeg har bare»-så-og-så mye eller kanskje enda mer: så-og-så lite.
Det kan gå på tid, det kan gå på evner, det kan gå på midler.
En gang Lina Sandell (bildet) innbød til en misjonssamling i hjemmet sitt, skrev hun et lite dikt som fulgte med innbydelsen.
Målet med samlingen var å skaffe midler til et prosjekt.
Første linje i diktet som fulgte innbydelsen, var denne: «Gjør det lille du kan».
Det fortelles at beløpet som kom inn under samlingen var rekordstort.
Mange hadde sagt både til seg selv og hverandre: – Jeg vil gjøre det lille jeg kan.

Bare litt brød og fisk – bare litt midler – bare litt tid.
Dersom vi gir det til Gud, er ikke «bare» et ord som beskriver hva han kan gjøre ut av det.

Publisert som «Dages andakt» på KPK

Hagar og Ismael

Dagens tekst i bibelleseplanen (22. mars):

«Abraham sto tidlig opp neste morgen, tok brød og en skinnsekk med vann og la det på Hagars skuldre, og han sendte henne fra seg sammen med barnet. Hun gikk seg vill i ørkenen ved Beer-Sjeba. Da vannet i skinnsekken tok slutt, la hun barnet fra seg under en av buskene. Så gikk hun og satte seg omtrent et bueskudd lenger borte. For hun tenkte: «Jeg kan ikke se på at barnet dør.» Mens hun satt der, begynte hun å gråte høyt. Gud hørte guttens stemme. Og Guds engel ropte til Hagar fra himmelen og sa til henne: «Hva er det med deg, Hagar? Vær ikke redd! For Gud har hørt guttens stemme der han ligger. Reis deg, løft gutten opp og hold ham fast i hånden! For jeg vil gjøre ham til et stort folkeslag.» Så åpnet Gud øynene hennes, og hun fikk se en brønn med vann. Hun gikk og fylte skinnsekken med vann og lot gutten drikke. Gud var med gutten, og han vokste opp. Han bodde i ørkenen og ble bueskytter» (1 Mos 21, 14-20).

Fortellingen om slavekvinnen Hagar og hennes sønn Ismael er fortelling med mange lag i seg.
Gud hadde lovet Abraham at han skulle få en sønn.
Sara så for seg at det ikke kunne bli med henne - hun var rett og slett blitt for gammel.
Dermed fikk hun den idé at Abraham kunne jo heller få en sønn med en av hennes trellkvinner.
Etter datidens jus var det helt innenfor etikk og moral å gjøre det på den måten. To generasjoner senere fikk Jakob flere av sine 12 sønner med trellkvinnene til hans to koner, Rakel og Lea.

For 12 år etter at Abraham fikk sønnen Ismael med Hagar, fikk han sønnen Isak med Sara. Da var han 100 og hun 90 år gamle.
Anstrengt hadde det vært mellom Sara og Hagar før; nå skar det seg fullstendig, og Abraham måtte sende Hagar og Ismael fra seg. Det gjorde han med tungt hjerte, men han gjorde det nå likevel.
Kanskje kan vi si at Gud tok mer ansvar enn Abraham? Denne teksten kan tyde på det.

I bibelfortellingen videre er det først og fremst Isaks linje vi hører om, men også Ismaesls linje vokste og ble et stort folk.
Hadde de to brødrene noen kontakt etter dette?
I 1 Mos 25 leser vi om da Abraham var død: «Isak og Ismael, sønnene hans, gravla ham i Makpela-hulen, på marken til hetitten Efron, sønn av Sohar, øst for Mamre, den marken som Abraham hadde kjøpt av hetittene. Der ble Abraham gravlagt sammen med Sara, sin kone» (vers 9-10).
Senere i det samme kapitlet leser vi om en annen broder-konflikt, nemlig den mellom Esau og Jakob.
Igjen er det gjennom den yngste, Jakob, sin linje fortellingen føres videre, og ikke Esaus.
Men da deres far Isak døde, kom de sammen for å begrave ham (se 1 Mos 35, 29).

Det er mye drama i disse fortellingene.
Som student skrev jeg et skuespill som baserte seg på fortellingen om Sara, Haggai og Abraham. Kanskje har jeg en utskrift av dette manuset liggende et sted fremdeles?
Som far kjenner jeg at jeg provoseres av måten Abraham behandlet både Ismael og hans mor på.

Er det få som blir frelst?

Tekstbetraktning for 2. søndag i fastetiden, 13. mars 2022

På reisen til Jerusalem dro Jesus fra by til by og fra landsby til landsby og underviste. Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?» Han sa til dem: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange døren! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. Når husherren først har reist seg og lukket døren og dere blir stående utenfor og banker på og sier: ‘Herre, lukk opp for oss’, da skal han svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra.’ Da vil dere si: ‘Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.’ Men han skal svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett!’ Der skal dere gråte og skjære tenner når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike mens dere selv blir kastet utenfor. Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste» (Luk 13, 22 - 30).

En gammel frelsesoffiser lå på sykehus. Alderen preget ham, og han var ikke lenger så veldig til stede i nåtiden.

Det fortelles at hver kveld, når sykepleiersken kom inn med medisinene hans, stilte han det samme spørsmålet: - Fikk dere be med sjeler i kveld, løytnant?
Han levde ikke lenger i nåtiden; han levde i fortiden.
Han levde i en tid da man ba med sjeler hver kveld.

«Er det få som blir frelst?» var spørsmålet Jesus fikk.
Men svarte han på det?
Det virker ikke slik. Det virker nesten som han svarer at «det skal ikke du tenke så mye på» - tenk heller på om du blir frelst. Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør.
Kontrasten mellom bred og smal, vei eller dør, er godt kjent fra Bibelen.
Vi kjenner den blant annet fra Bergprekenen. Og vi kjenner den fra andre tekster i evangeliene.
«Er det få som blir frelst?» Det er nesten som Jesus tenker litt høyt: Få og få – det er en smal vei. Det er en trang dør.

Det er også andre slike bilder i Bibelen.
Nåløyet, for eksempel.
Det har gått inn i dagligspråket vårt. Vi snakker om å «passere nåløyet». Det er fra beretningen om den rike mannen. Han spurte ikke «er det få som blir frelst», men «hva skal til for at jeg skal være en av dem».
Men alt er ikke sagt med den smale veien, den trange døra eller nåløyet.
For når det kommer til stykket, sier Jesus, er det slik at «Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste».
Viktigere enn å spørre om det er mange som blir frelst, er det derfor å spørre hva en selv skal gjøre for å bli frelst.
Til det er det bare ett svar: At man tror på Jesus Kristus som sin frelser.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

«Gud velsigne Vårherre»

Aukrust-figuren Ludvig pleier å avslutte kveldsbønnen sin med dette lille sukket: «Gud velsigne Vårherre».

Etter å ha bedt Vårherre passe både på Solan og Reodor Felgen kommer han med denne tilføyelsen også.
Ludvig tenker som salmisten.
I Salme 103 leser vi: «Velsign Herren, min sjel! Alt som i meg er, velsign hans hellige navn. Velsign Herren, min sjel! Glem ikke alt det gode han gjør» (v. 1-2).
En kvinne som alltid pleide å lytte til radioandakten var en dag litt for sent ute med å slå på radioen.
Det eneste hun fikk med seg var avslutningen, der andaktsholderen lyser velsignelsen over lytterne.
Men for henne ble ikke det «bare» denne dagen. Det ble en god og rik – ja, nettopp: velsignelse.
Velsignelse er ikke en enveiskommunikasjon.
Vi mottar velsignelse, men vi kan også sende det videre, også til ham som er velsignelsens kilde og opphav.

Så, ja, Ludvig: Gud velsigne Vårherre!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

De fire vennene

Mange kjenner fortellingen i Markus 2 om den lamme mannen som ble firt ned gjennom et hull i taket for at Jesus skulle helbrede ham.

Nylig hørte jeg en predikant gi de fire vennene som sørget for dette hvert sitt navn.
De het «Optimisten», «Pessimisten», «Realisten» og «Statisten».
Optimisten var han som fikk ideen om å bære den syke til Jesus.
Pessimisten var han som var skeptisk og lurte på om dette lot seg gjennomføre.
Realisten var han som fant løsningen med taket og åpningen, mens Statisten var han som ble med og tok et tak – han bar båren, han også.
Til sammen ble disse fire et team, og dette teamet klarte å gjennomføre et prosjekt.
Også i Guds rike trengs slike team.
Optimisten og realisten, ja, men også den som mener at ting bør tenkes gjennom en gang til og selvsagt den som legger rygg og muskler til når det praktiske skal gjennomføres.
Guds menighet må være et team!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

De små revene

Det å pusse tennene er en kunst vi lærte som barn.

Vi ble instruert i å bruke tannbørsten så-og-så mange ganger, først den ene veien, så den andre og så midt i munnen.
Etter hvert lærte vi, eller oppdaget, at selv om vi var aldri så grundige med tannpussen, var det alltid noe som ble liggende igjen.
Små matrester, frø eller smuler.
Derfor lærte vi oss å bruke tanntråd og tannpirker også, og kanskje små minibørster som kan komme til på steder der den store tannbørsten bare feier forbi.

I Høysangen 3, 15 leser vi: «Fang revene for oss, de små revene som ødelegger vinmarkene».
Små skadedyr kan være et stort problem både i landbruk, hagebruk eller rett og slett i husholdningen.
Men de kan også være et bilde på de tingene vi overser, eller kanskje ikke bryr oss om, når det gjelder kristenlivet.
En gjenglemt matrest i tennene kan gjøre stor skade på sikt.
Det kan også de små revene i våre hjerter.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Mini-trær»

I min barndom hadde vi en stor potteplante på gulvet i stua. Det var et appelsintre.

En stein fra en appelsin var blitt lagt i jorda og fått vokse opp.
Slik jeg husker det, var planten i hvert fall 30 centimeter høy. Det kom til og med frukt iblant; små, oransje bær som i form og farge kunne minne om appelsiner.

Det å dyrke fram mini-trær er en kunst fra det fjerne Østen.
Det kalles «bonsai» og plantene kan beskrives som «levende kunstverk». De er små, ofte vakre, men er likevel bare en dekorasjon. Røttene får ikke utvikle seg og de bærer ikke frukt.

Kanskje finnes det slike «mini-trær» rundt om i de kristne menighetene også?
Frøet er sådd, planten vokser fram, men de bærer ikke frukt. Jordsmonnet er for skrint, røttene er for korte.
Paulus kalte de kristne i Korint «umodne», de kunne bare få melk å drikke siden de ikke tålte fast føde (1 Kor 3).
Vi er kalt til å bære frukt, ikke bare være til pynt.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bibelen som lærebok

Den amerikanske skuespilleren Sidney Poitier døde nylig, nær 95 år gammel.

I 1963 skrev han historie ved å bli den første afroamerikanske skuespilleren som fikk en Oscar for beste, mannlige hovedrolle.
Den fikk han for sin rolle i filmen «Liljene på marken» (se bildet).

Tittelen er hentet fra Jesu bergpreken, og filmen er fortellingen om afroamerikansk løsarbeider som reiser rundt på jakt etter jobber og oppdrag.
I et øde landskap blir han engasjert av en gruppe tyske nonner som ber ham fikse huset de bor i, og å lære dem engelsk.
Den eneste felles læreboka de har er hans engelske og deres tyske bibel.
Ved å sammenlikne bibeltekstene lærer de hverandres språk.

Det er i grunnen hele fortellingen.
Jeg var 12 år da jeg så filmen, og husker ennå både den og aha-opplevelsen ved å oppdage at Bibelen representer et universelt, internasjonalt språk.
Da filmen sluttet, sto det «Amen» på lerretet, og ikke «The End».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bare nesten?

«Det gikk nesten galt»; «De slapp nesten unna»; «De klarte det nesten».

Alt dette er utsagn man enten har hørt eller kommet med selv.
De beskriver situasjoner som kunne endt bedre eller som tvert om kunne endt mye verre.
Det er ordet «nesten» som definerer utfallet.

I Bibelen kan vi lese om da Paulus sto for kong Agrippa og forklarte ham evangeliet. «Det mangler lite på at du overtaler meg til å bli en kristen», sa kongen (Apg 26, 28).
Jesus sa noe liknende om en som han møtte: «Du er ikke langt borte fra Guds rike» (Mark 12, 34).
I en gammel bedehussang heter det: «Nesten en kristen, nær ved å tro» (Sangboken nr. 209). I det siste verset i sangen heter det: «Nesten ei frelser deg».
Evangeliet er ikke et budskap om å bli «nesten frelst» eller «nesten tilgitt».
Det er ikke noe «nesten» ved Jesu frelsesverk.
«Det er fullbrakt» var Jesu ord på korset.
Ikke bare «nesten», men helt fullført!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Hverdagstanker i fastetiden - dag 1

Askeonsdag - 1. dag i fastetiden - «Bedre med bønner»
Det var ei bok om mat, men tittelen «traff» meg på en litt annen kanal.
Boka het «Bedre med bønner», og var ei bok om hvordan man kan bruke det som rent naturvitenskaplig er en belg eller frø fra ulike planter i erteblomstfamilien på en sunn og fornuftig måte i matlagingen.
Det er en kjent sak at i verdens samlede kosthold er bønner en viktig del, og fortjener sikkert en bok.

Bønn er kjent i de aller fleste – kanskje alle? – religioner.
I noen sammenhenger praktiseres bønn på en spontan og umiddelbare måte; i andre er det nøye utarbeidede liturgier som skal følges detaljert.
Og for noen gjøres det på begge måter, litt avhengig av tid, sted og situasjoner.

I livet tenker man ofte at man skal «ta seg sammen», «skjerpe seg» eller «prøve igjen».
Ofte er ikke det nok.
Da er det «bedre med bønner».
God vilje er bra, men kombinert med bønner blir det enda bedre.

I Bibelen er det mange løfter knyttet til det å be.
Derfor heter det i sangen: «Gud hører bønner i dag som før. Bønnen er nøklen til nådens dør».

Fra boka «Bedre med bønner - enkle hverdagstanker i fastetiden» (Gaveca Forlag)