Å se etter Guds menighet

«Unnskyld, men hvor finner jeg Guds menighet?»

Jeg var sikkert ikke den første som spurte om dette på denne bensinstasjonen i sørlandskommunen Vegårshei, og blir antakelig ikke den siste heller.
Kommunens største, kristne forsamling heter nemlig «Guds menighet på Vegårshei».
Menigheten har en spennende historie, og kvinnen på bensinstasjonen visste godt hvor den lå.
Jeg var ikke så langt unna.
I Bibelen kan vi lese om talen Paulus holdt for kong Agrippa.
Etterpå sa kongen: «Det er like før du får overtalt meg til å bli en kristen» (Apg 26, 28).
Bibelfortolkere er uenige om kongen var ironisk eller oppriktig, men ordene hans beskriver hva mange har tenkt også siden: Hvor finner jeg troen? Hvor finner jeg Guds menighet?
Ideelt sett skal Guds menighet finnes der hvor kristne mennesker befinner seg.
Derfor heter det i en salmetekst: «Vi er Guds hus og kirke nå, bygget av levende steiner».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK - Bildet viser kirken til «Guds menighet på Vegårshei»

Sterkere enn døden

Tekstbetraktning for syttende søndag i treenighetstiden, 27. september 2020

«Da Jesus kom fram, fikk han vite at Lasarus alt hadde ligget fire dager i graven. Betania ligger like ved Jerusalem, omtrent femten stadier fra byen, og mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren. Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme. Marta sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død. Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» «Din bror skal stå opp», sier Jesus. «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag», sier Marta. Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» «Ja, Herre», sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.» Da hun hadde sagt dette, gikk hun og kalte i all stillhet på sin søster Maria og sa til henne: «Mesteren er her og spør etter deg.» Da Maria hørte det, sto hun straks opp og gikk ut til ham» (Joh 11, 17 – 29).

Dagens tekst er en del av en kjent fortelling fra evangeliene: Om da Jesus vekket opp Lasarus fra de døde.
Det er tre slike fortellinger i evangeliene. Hvert år er det en av disse fortellingene som er dagens tekst på denne søndagen i kirkeåret: Om Jairus’ datter, om enkens sønn i Nain og denne om Lasarus.
De har en slags progresjon i seg:
Jairus’ datter lå ennå i sin seng.
Enkens sønn i Nain lå på en båre, på vei mot graven.
Lasarus lå i graven, og hadde gjort det i flere dager.
Alle tre ble vekket tilbake til livet.
Neste gang man leser om en som står opp fra de døde, er det Jesus selv det handler om.

Hvorfor skjer ikke det samme i dag?
Hvorfor kunne Jesus vekke opp Jairus’ datter, men ikke Jensens datter?
Hvorfor kunne han vekke opp enkens sønn i Nain, men ikke enkens sønn i Nannestad?
Hvorfor kunne han vekke opp Lasarus fra Betania, men ikke Larsen fra Bodø?
Det må være lov å spørre slik når man står stilt overfor tap man selv har lidd: Foreldre, ektefeller, venner eller barn som man har mistet.

Blir noen vekket opp fra de døde i dag?
Vi hører nok slike fortellinger, men av en eller annen grunn skjer de alltid langt unna oss.
Uansett: Ingen av de tre som Jesus vakte opp fra de døde unnslapp døden «for bestandig».
Både Jairus’ datter, enkens sønn i Nain og Lasarus døde alle senere.
Paulus skrev til menigheten i Filippi: «Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning».
Og til menigheten i Roma skrev han: «Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til».

Men hvorfor har vi da tre slike fortellinger i evangeliene om at Jesus vekker opp døde?
Jo, de peker fram mot den oppstandelsen som er et kjernepunkt i evangeliet: Jesu oppstandelse påskemorgen.
Den vi alle har del i.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

Døve hører....

Tekstbetraktning for 16. søndag i treenighetstiden, 20. september 2020

Siden forlot han Tyros-området igjen. Han tok veien om Sidon og dro mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet. De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent. Jesus forbød dem å fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. Folk var overveldet og forundret og sa: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale» (Mark 7, 31 - 37).


Det er en lang tradisjon for at den siste uke i september er blitt markert som en internasjonal uke for døve.
Som en del av denne tradisjonen er det også i mange sammenhenger blitt arrangert gudstjenester der det har vært satt fokus på kristent arbeid blant døve.
Det har vært mange myter knyttet til både til døvhet og blindhet i historiens løp.
Slike myter eksisterte også på Jesu tid, selv om Jesus selv konsekvent avviste slike tanker.
Men i mange kulturer ble ulike typer funksjonshemminger sett på som Guds straff.
Også i kirkehistorien har man sett dette.
Først på 400-tallet kunne en døv bli døpt, for eksempel, og ikke før på 1000-tallet godtok man at døve giftet seg.

I Moseloven het det: «Du skal ikke forbanne en døv og ikke legge stein i den blindes vei» (3. Mos 19,14). Det finnes flere fortellinger i evangeliene om at Jesus helbredet mennesker som enten var døve eller blinde.
Vår tekst i dag er kanskje den mest kjente av disse.
Ofte kalles den for «effata-beretningen» etter det ordet Jesus brukte da han åpnet mannens ører.
Det er et arameisk ord som betyr «lukk deg opp» – åpne deg.

Det var en mye større sosial utfordring å være døv på Jesu tid enn det er i dag. Selv om det er grunn til å tro at døve alltid har hatt mulighet til å kommunisere med hverandre via ulike former for tegnspråk, er dette anerkjent som språk på en helt annen måte i dag. Tegnspråk har status som minoritetsspråk. Når man leser denne beretningen i dag er det derfor ikke fysisk døvhet eller blindhet vi skal fokusere på, men på at Jesus er den som åpner ører slik at vi han høre og forstå hans ord, eller gir syn og forståelse til den som er blind for hans gaver. Da gjelder ordene fremdeles: «Han får døve til å høre og stumme til å tale».

Et kjærlighetsbrev til en menighet

Tekstbetraktning for 15. søndag i treenighetstiden, 13. september 2020

«Og dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på innsikt og dømmekraft, slik at dere kan forstå og avgjøre hva som er viktig, og stå rene og uten feil på Kristi dag, fylt av rettferds frukt som vokser fram ved Jesus Kristus, til lov og ære for Gud» (Fil 1, 9-11).

Paulus hadde et godt forhold til menigheten i Filippi.
Dette var den første, kristne menigheten i Europa, og Paulus selv hadde vært med å grunnlegge den etter at han hadde hatt en visjon av en mann fra Makedonia som ba ham: «Kom over og hjelp oss!» (Dette kan man lese mer om i Apg 16).
Det var gått noen år siden dette hendte og at Paulus skrev dette brevet.
Det er skrevet mens han satt som fange i Roma, men er likevel preget av glede og optimisme.
I motsetning til flere av de andre brevene han skrev til ulike menigheter, hadde han ikke noe å refse menigheten i Filippi for.
Brevet er blitt beskrevet som det mest personlige av de brevene apostelen skrev til ulike menigheter. Menigheten hadde da også stilt opp for ham i årenes løp.
Bakgrunnen for dette brevet var at en utsending fra menigheten hadde kommet til ham der han satt i fangenskap og gitt ham praktisk og økonomisk hjelp.
Det var i Filippi han og reisekameraten Silas var blitt kastet i fengsel fordi en ung jente ble befridd fra en spådomsånd. Så inntraff et jordskjelv og lenkene falt av fangene. «Gode herrer, hva skal jeg gjøre for å bli frelst?» utbrøt fangevokteren.
Jo, Paulus hadde mye å glede seg over når det gjaldt menigheten i Filippi, men i stedet for at menigheten skulle slå til ro med de hadde, ønsket apostelen at det skulle vokse fram enda mer kjærlighet, enda mer innsikt og enda mer forståelse av troens verdier, slik at de troende kunne «stå rene og uten feil på Kristi dag, fylt av rettferds frukt som vokser fram ved Jesus Kristus, til lov og ære for Gud».
Og det er i dette brevet vi finner det sterke vitnesbyrdet som noen av oss kanskje viker litt tilbake for: «Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk» (4, 13).

Publisert som «Søndagspreken» på KPK - illustrasjonen er et portrett i mosaikk av Paulus fra ca. 300-tallet

Streke under - stryke over

Mange har den vanen at de streker under, i Bibelen sin, vers og tekster som betyr noe spesielt for dem.

Er man en flittig bibelleser, og en like flittig understreker, kan nok sidene i Bibelen bli et fargerikt skue, men også litt vanskelig å finne ut av.
En liten gutt fikk se en slik bibel som en gjest i familien hadde lest i.
Gutten ble rent forskrekket: – Han har jo strøket ut nesten alt som står der, sa han til moren sin.


Å understreke noe, enten man gjør det med en penn eller bare med måten man legger det fram på, betyr at man synes noe er viktig.
Å stryke over noe, er et uttrykk for at er uenig, ikke vil høre det eller på annen måte si seg ferdig med det.
Den beste nøkkelen til å forstå Bibelen rett er Jesu ord og hans gjerning.
Selv sa han flere ganger: «Dere har hørt det bli sagt (…), men jeg sier dere».
Det han sier kan vi streke under, men ikke stryke over.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Strømbrudd

Når det oppstår et strømbrudd ser vi hvor avhengige vi er av elektrisiteten i vårt daglige liv.

Det gjelder både i store og mer banale situasjoner. Noen har nok en viss glede av å være på ei hytte uten strøm eller innlagt vann, og leve «gammeldags» noen dager, men så er man glad til når den den turen er ferdig og man kan dra tilbake til det vi gjerne kaller «sivilisasjonen».

Med strøm og innlagt vann.
Å ha strøm til matlaging og belysning, avhenger av at en kraftkilde er koblet opp til huset man er i. Til det har man et abonnement og et kundeforhold til en strømleverandør.
De fleste strømbrudd er heldigvis kortvarige.
Ofte kan det ordnes via ens egen sikringstavle.
Også i kristenlivet er man avhengig av at koblingen til strømkilden, kraftverket, er i orden.
Oppstår det brudd der, må også bruddet repareres.
«Sikringstavlen» kan hete «bibel og bønn».
Da kommer forbindelsen tilbake.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK