Jesus i Betania

Søndagspreken for palmesøndag - Prekentekst: Joh 12, 1-13

«Seks dager før påske kom Jesus til Betania der Lasarus bodde, han som Jesus hadde vekket opp fra de døde. Der ble det holdt et festmåltid for ham. Marta vartet opp, og Lasarus var blant dem som lå til bords sammen med ham. Da kom Maria med et pund ekte, kostbar nardussalve, og med den salvet hun Jesu føtter og tørket dem med håret sitt. Hele huset ble fylt av duften. Da sa Judas Iskariot, en av disiplene, han som siden forrådte ham: «Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige?» Dette sa han ikke fordi han hadde omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde pengekassen, og han pleide å ta av det som ble lagt i den. Men Jesus sa: «La henne være! Hun har spart salven til den dagen jeg skal begraves. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.»
Det ble kjent i den store mengden av jøder at Jesus var i Betania. Nå kom de dit, ikke bare for hans skyld, men også for å se Lasarus, som han hadde vekket opp fra de døde. Da la overprestene planer om å drepe Lasarus også. For mange av jødene dro dit på grunn av ham og kom til tro på Jesus. Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte: Hosianna! Velsignet er han som kommer i Herrens navn, Israels konge!»

Slik lyder Herrens ord!


Teksten for denne palmesøndagen kan gi stoff til mange prekener.
Inntoget i Jerusalem er vel det mest naturlige.
Marias salving av Jesu føtter er et annet tema som bør og kan prekes over.
Den litt sure, og uærlige kommentaren fra Judas likeså.
Og nysgjerrigheten rundt Lasarus og konspirasjonene mot ham et fjerde.
I denne prekenteksten blir faktisk det som har gitt søndagen navn, og som de fleste av oss tenker på, bare ett av mange tema.
Noen trekk kjenner vi igjen fra andre fortellinger.
Salvingen av Jesu føtter er ett slikt trekk.
I Lukas 7 finner vi en liknende og likevel annerledes fortelling om noe liknende.
Da var det kvinne som hadde levd et lastefullt liv som kjøpte en dyr salve og vasket og salvet Jesu føtter mens hun gråt.
De negative reaksjonene på handlingen går også igjen.
I Lukas-fortellingen er det verten, som sant og si hadde forsømt seg da han ba Jesus inn i sitt hus, som var negativ. «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv», surmulte han.
I vår tekst er det Judas Iskariot som er negativ. Han syntes bruken av nardussalve var sløsing – de 300 denarene han mente den kunne vært solgt for tilsvarende en årslønn.
Jesus så alt dette som et ledd i forberedelsene til det han snart skulle møte: Arrestasjon, forhør, tortur og død.
Denne dagen var han blant venner i Betania.
Neste dag dro han inn i Jerusalem der noen hyllet ham og andre planla å drepe både han og Lasarus.
Hva følte og tenkte Jesus der han satt på eselfolen og hørte folkemengden rope og juble og så dem vifte med palmegrener?
Kanskje følte han seg litt trist?
Men samtidig målbevisst.
Han visste at det var dette han var kommet for å gjøre.

Publisert på KPK