Å sette spor

Barnet som lå i graven fikk bare leve i ett døgn.

På gravsteinen sto barnets navn, dagen det levde, og et lite avtrykk av to ørsmå barneføtter.
Barnet hadde rukket å sette spor.

Hver eneste dag etterlater vi oss spor. Det kan være fysiske spor, det kan være elektroniske spor, og det kan være menneskelige spor; våre ord, våre handlinger og den innvirkning disse har på andre mennesker.
Noen spor er gode, andre er smertefulle. Det gjelder både spor vi har satt selv og spor andre har satt.
Det kan være både trygt og skummelt å gå i sporene etter andre.
Det er avhengig av hvem som satte sporene og hvor de fører.
Ved å følge i trygge spor, er vi også selv med og setter spor for andre.
Derfor kan David si til Herren: «Stødig gikk jeg i dine spor, føttene vaklet ikke» (Sal 17,5).
Og Paulus kan oppfordre oss som tror: «La oss bare, så langt vi er kommet, fortsette i samme spor» (Fil 3, 16).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Klage eller trøst?

Ordet «klagesang» gir som regel ikke de beste assosiasjonene.

Det er noe negativt og begredelig ved et slikt ord.
I Bibelen er det et skrift som heter «Klagesangene».
Det er plassert etter profeten Jeremia sin bok fordi man tidligere trodde det var han som skrev denne også.
Det er opprinnelsen til ordet «jeremiade», som heller ikke er det mest oppmuntrende substantiv man har i språket.
Men midt i de bibelske klagesangene finner man et ord til oppmuntring: «Men én ting legger jeg meg på hjertet, og dette gir meg håp: Herren er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt, den er ny hver morgen. Din trofasthet er stor» (3, 21-23).
To av de mest kjente «trøstesangene» i den kristne sangskatten kan dermed sies å ha sin opprinnelse i klagesangene: «Guds nåde er hver morgen ny» og «Stor er din trofasthet».
Det er i klagens tid at man trenger trøst.
Det vet Gud.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

Den store, lille troen

Disiplene kom med ønsker til Jesus. «Lær oss å be» var ett av dem. «Gi oss en større tro» var et annet.

Jesu svar på det første ønsket var å lære disiplene å be slik vi gjør i Herrens bønn eller Fadervår.
På det andre ønsket svarte han med en lignelse: Den om sennepsfrøet.
Jesus må ha vært glad i dette bildet.
Fem ganger leser vi evangeliene at han brukte det, og hver gang for å beskrive at tro ikke er noe som kan kvantifiseres.
Tro er som sennepsfrøet, «mindre enn noe annet frø på jorden, men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle hagevekster» (Mark 4, 31-32).
Hvor lite er så et sennepsfrø?
Jeg har latt meg fortelle at i ett gram skal det være hele 760 sennepsfrø.
Sennepsfrøet i bestemt form entall veier altså 1/760-dels gram.
Og av et slikt lite frø kommer det en plante som er «større enn alle hagevekster».
Tro er ikke vekt og mengde.
Det er – tro.
Den store, lille troen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Mer enn en drøm

- Det er bare en drøm, skal en mann ha sagt avvisende til en ung jente som hadde vitnet for ham.

-Hvis det er en drøm, så vil jeg fortsette å drømme, svarte jenta.
Den replikkvekslingen skal ha gitt inspirasjon til sangen «Man sier jeg drømmer».
I omkvedet heter det (etter hukommelsen): «Hvis det er en drøm, så la meg få drømme. Ett jeg dog vet, min synd, den forsvant».
Det har vært skrevet mye om drømmer og deres betydning ned gjennom historien.
«Drømmetydning» var en viktig funksjon i antikken.
I Bibelen leser vi flere ganger om personer som drømte: Både Josef og Daniel i Det gamle testamente; Josef, Jesu far, og Paulus i det nye.
Den unge jentas frimodige svar kan misforstås slik at illusjon er bedre enn virkelighet.
Det mente hun nok ikke.
Man kanskje tenkte hun som Pascal (bildet), han som heller ville tro og ta feil, enn ikke å tro, og så ta feil.
Å tro på Jesus er ikke å drømme, men å leve.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Et hjørne i himmelen

Countrysangeren Hank Williams var bare 29 år gammel da han døde, utbrent og preget av mange år med rus.

Sangene hans handlet gjerne om én av to ting: Enten om ulykkelig kjærlighet eller om Jesus, Gud og himmelen.
Mest kjent av disse er «I saw the Light».
I en annen sang ber han om å få et hjørne i himmelen: «Lord, build me a Cabin in a corner of Glory Land».
I teksten heter det at han ikke ber om å få bo i sentrum av himmelen. Det holder lenge med et hjørne der han kan høre englene synge, og hilse på Jesus av og til. Og så kan han kanskje få være med og synge selv også, sånn av og til?
Kristne mennesker har alltid gjort seg tanker om hvordan det blir å komme til himmelen.
Noen ser for seg evigheten som en enorm gjensynsfest, andre vil bare ha det til gode, det å erfare hvordan evigheten skal arte seg.
Så får det være opp til himmelens herre om vi får et hjørne eller en hel sal.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Litt om synd og litt om nåde»

Det er nok bare en anekdote, men den handler om han som fant en lapp på prekestolen etter en gudstjeneste. Der sto det: «Litt om synd og litt om nåde. Ellers som forrige søndag».

Alle prester og predikanter forbereder seg nok vesentlig mer enn som så.
Samtidig sier anekdoten noe om hva som er vesentlig i kristentroen.
Det handler om synd og nåde.
Erkjennelse av at man som menneske er en synder, men også at Jesus er vår frelser og den som gir nåde.

Jesus sa dette om hva Talsmannen skulle gjøre: «Og når han kommer, skal han (…) og vise (verden) hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er» (Joh 16, 9).
Den Hellige Ånd, Jesu talerør, overbeviser om synd, men også om nåde.
Derfor henger disse to begrepene nøye sammen.
Frelsesarmeens grunnlegger William Booth advarte i sin tid mot tilgivelse uten anger og kristendom uten gjenfødelse.
Synd og nåde hører sammen både i troen og forkynnelse.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK