Guds fred

Søndagsbetraktning for nyttårsaften, søndag 31. desember

«Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet» (Joh 14, 27).

«Guds fred i stua» var en måte man gjerne hilste hverandre på i tidligere tider.
Kom man inn i et hjem som gjest, enten man var fremmed eller vel kjent, var det naturlig å ønske «Guds fred i stua» over hjemmet og de som bodde der.
Det var i denne tiden man også omtalte maten – markens grøde; det man hadde slaktet – som «gudslånet».

Det er sjelden en prekentekst er så kortfattet og komprimert som prekenteksten for denne søndagen, som også er nyttårsaften.
Og samtidig er det sjelden at en så kort tekst åpner for så mange tanker og så mye refleksjon som denne.
Ordet «fred» er en stort, ja digert ord, det være seg i litteraturen, i kulturen, i politikken og i menneskehjertet.

To kunstnere skulle male hvert sitt bilde over temaet «fred» i en konkurranse.
Den ene malte et stille skogsvann med store trær rundt, en skyfri himmel og ikke en bevegelse å se.
Den andre malte en foss.
Den bruste og skapte en sky av vanndamp rundt seg.
Men midt i fossen var det klippeframspring, og der hadde en fugl bygd rede og matet ungene sine.
Det bildet vant konkurransen.

Kanskje er det bare en anekdote, men den sier noe om at fred – og ikke minst Guds fred – er noe som er hos oss midt i livet, midt i hverdagen, midt i det som kan virke så travelt og hektisk.
Derfor har Gud gitt oss helligdagen som en ladestasjon midt i livet.
Bruker vi den, blir det balanse i livet.
Slik blir det Guds fred i stua.

I flere av brevene sine omtaler Paulus Gud som «Fredens Gud», det samme gjør Hebreerbrevets forfatter.
Dette fordi «Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus» (Fil 4, 7).

Publisert som «Ukens preken» på KPK

Broforbindelsen

En vårdag i 1978 ble den danske øya Mors på Nord-Jylland landfast med resten av det europeiske kontinentet. Broåpningen var en stor begivenhet i et lite lokalsamfunn.

Broen avløste en fergeforbindelse der landingspunktene på hver side hadde gått under betegnelsene «Pinen» og «Plagen».

Noen ganger kan evangeliet formidles med et glimt i øyet.
Det fikk man mulighet til her.
I stedet for å kjøre om bord fra «Pinen» og i land på «Plagen» - eller omvendt – kunne man gå kjøre over fjorden på en god og trygg vei.
Et søk på ordet «bro» på bibel.no gir ingen treff, men bildet er likevel godt kjent blant kristne mennesker.
Skal man passere en avgrunn, trenger man en bro.
Synden har skapt en slik avgrunn mellom Gud og menneskene.
Men Gud har lagt en bro over avgrunnen: Jesus selv og hans kors.
Landingsstedene «Pinen» og «Plagen» er lagt ned; det går ingen ferge der lenger.
Men broen Jesus er der.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bibelen på bordet

Motivet er kjent fra tallrike broderier som henger på veggen i hjem og i bedehus: En bibel som ligger på et bord, ofte med et tent lys ved siden av.

Motivet er gjerne trykket på et stykke av stramei, og så følger broderigarnet med.
Slike bilder får meg alltid til å tenke på den sangen Willie Nelson skrev en gang: «Family Bible».
et er en sang om betydningen av at man har andakt sammen.
Et kjent, norsk maleri handler om det samme: «Husandakt».
Willie Nelsons sang munner ut i en tro på verden ville være et bedre sted dersom det lå flere bibler framme i hjemmene, flere fedre leste fram dem og flere mødre sang om klippen som brast for hver enkelt av oss.
Det er en sang som treffer en nerve hos mange av oss, selv om vi kanskje ikke vokste opp med fast husandakt, eller har klart å praktisere dette helt konsekvent med egne barn.
Men en enkel bønn sendt opp i dagens løp er også virksom.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Sparket i magen

Søndagsbetraktning for fjerde søndag i advent

Prekentekst: Luk 1,39-45

Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.»


Dette er en tekst om noen som møtes.
To kvinner; to slektninger, selv om de hører til hver sin generasjon.
Men de har det felles at begge venter barn, og begge barna er utsett til helt spesielle oppgaver i Guds rike.
Elisabeth skulle bli mor til han som i bibelhistorien er kjent som Døperen Johannes, mens Maria ble mor til «mannen fra Nasaret»; han som milliarder av mennesker verden over tror på og bekjenner som verdens Frelser.

Men teksten forteller også om et annet møte – om møtet mellom de to ufødte.
«Da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd», sier Elisabeth til Maria.
Det har både vært forsket og spekulert rundt hva et barn kan få med seg mens det ligger i mors mage – kan det høre; kan det oppfatte?
Kanskje var det bare tilfeldig at den ufødte Johannes «sparket av fryd» da han forsto at den ufødte Jesus var i nærheten?
Eller det var det ikke.
Vi leser bare to ganger om at Jesus og Johannes møtte hverandre.
Dagens tekst forteller om det første.
Neste gang var begge voksne menn.
Johannes sto midt i arbeidet med å forberede at Messias skulle komme.
Så møttes de.

Det var Jesus som oppsøkte Johannes, men Johannes kjente ham igjen med det samme.
Var det fordi de hadde lekt sammen som gutter?
Eller skjedde det samme nå som da mødrene deres møttes den gangen for mange år siden, da Johannes «sparket av fryd» fordi han kjente igjen Jesus.
Da Johannes så ham, utbrøt han: «Der er Guds lam. Det er ham jeg har fortalt dere om.»
Denne søndagens tekst er om to mødre som møtes.
De bar begge under hjertet sønner som fikk viktige oppdrag både i Guds rike og menneskehetens historie.
Sparket i magen bekreftet dette.

Publisert første gang i Kristelig Pressekontor

Veivalget

Under en biltur i Oppland for mange år siden, var det to veiskilt som fanget min oppmerksomhet.

De pekte hver sin vei, som man vil skjønne.
Det ene viste hen til «Solsidevegen», mens det andre viste «Baksidevegen».
De ligger på hver sin side av en dal, og «Solsideveien» er den som får mest sol, mest bebygd og ofte også best vedlikeholdt.
Det er hovedveien gjennom dalen.
«Baksidevegen» er mer nedprioritert.
I Bjørnstjerne Bjørnssons kjente fortelling om Synnøve og Torbjørn finner vi det samme motivet.
Synnøve vokser opp på gården Solbakken, der det alltid er sol, mens Torbjørn vokser opp på Granlien, der det alltid er skygge.
Sol og skygge, lys og mørke, er kjente kontraster både i historien og i livet.
Det er ikke alltid slik at man kan velge den lyseste eller letteste veien.
Viktigere enn å velge den letteste veien, er å velge den riktige veien – den som fører til målet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

En dag om gangen

Den regnes som en av de viktigste gospelsangene som ble skrevet på 1970-tallet, «One Day at a time, sweet Jesus», som Kris Kristofferson og Marijohn Wilkin skrev sammen i 1974.

Den skal være spilt inn av mer enn 200 ulike artister.
I 1975 vant den en pris fra Gospel Music Assosiation i USA.
Sangen er formet som en bønn til Jesus om at han skal hjelpe sangeren til å ta ett trinn om gangen opp den bratte stigen til å bli slik han gjerne vil være, og til å ta én dag om gangen.
Bønnen er kjent også fra andre sanger.
Lina Sandell vitner om det samme i «Blott en dag, et øyeblikk om gangen».
Et gammelt ordtak sier at den lengste reise begynner med ett enkelt skritt.
Slik er det også i kristenlivet.
Derfor skriver Peter til de troende: «Dere skal vokse i nåden og i kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus» (2 Pet 3, 18).
Ikke alt i ei sveiv, men en dag om gangen, et skritt om gangen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Øksen ligger allerede ved roten av trærne

Søndagsbetraktning for tredje søndag i advent

«Mye folk dro ut for å bli døpt av Johannes, og han sa til dem: «Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal slippe unna den vreden som skal komme? Så bær da frukt som svarer til omvendelsen. Og begynn ikke å si til dere selv: «Vi har Abraham til far». For jeg sier dere: Gud kan reise opp barn for Abraham av disse steinene. Øksen ligger allerede ved roten av trærne; hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden.»
«Hva skal vi da gjøre?» spurte folk. Han svarte: «Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen, og den som har mat, skal gjøre det samme.» Det kom også noen tollere for å bli døpt, og de sa til ham: «Mester, hva skal vi gjøre?» «Krev ikke inn mer enn det som er fastsatt», svarte han. Også noen soldater spurte ham: «Hva skal så vi gjøre?» Og til dem sa han: «Press ikke penger av noen ved vold eller falske anklager, men nøy dere med lønnen deres.»
Folket gikk nå med forventning, og alle tenkte i sitt stille sinn at Johannes kanskje var Messias.Da tok Johannes til orde og sa til dem alle: «Jeg døper dere med vann. Men det kommer en som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å løse sandalremmen hans. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild. Han har kasteskovlen i hånden for å rense kornet på treskeplassen. Hveten skal han samle i låven sin, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner.»
Dette og mye annet la han folket på sinne når han forkynte budskapet for dem» (Luk 3,7-18).


Døperen Johannes var en refser. En domsprofet.
Han refset myndighetene, han refset presteskapet og han refset samtiden.
I teksten vår leser vi at når disse kom til ham for å bli døpt, så refset han dem.
Han utfordret dem. «Bær frukt som er omvendelsen verdig!»
Det forplikter å omvende seg! Det er kjernen i det Johannes sier.
Han var den siste av de gammeltestamentlige profetene.
Derfor kan ikke det han sier i denne teksten uten videre flyttes over i vår tid og brukes om vår samtid.
Det kunne ellers være fristende – det er nok av fenomener som kunne trenge en refsende profetrøst også i våre dager.
Døperen Johannes peker i to retninger med sin tjeneste.
Han peker framover, mot Jesus, som han er forløperen for. Han peker på «Guds lam, som bærer verdens synd».
Men han peker også bakover. Han går inn i en tradisjon. Profettradisjonen. Refsertradisjonen. Tradisjonen fra Elia og Amos.
Han skulle etterhvert også gå inn i en tredje tradisjon: Martyrtradisjonen. Han ble en av de mange profetene som måtte betale med sitt liv fordi de valgte å stå i Herrens tjeneste.
Vi husker ham mest fordi han pekte framover, mot Jesus.
Derfor sier han: «Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Hellig Ånd og ild».
Dermed er vi over i Det nye testamente og i evangeliet.
For det er også et evangelium i budskapet fra refseren Johannes.
Det lyder en nådetone også i domsbasunen.
Øksen ligger allerede ved foten av treet, sa Johannes, men han sier ikke at treet er dødt.
Blir det renset slik at det kan bære god frukt, lar Herren det stå enda en tid.

Publisert på Kristelig Pressekontor

Lytte etter lyden av hans trinn

Søndagsbetraktning for 2. søndag i advent, søndag 10. desember 2017

«Da skal de se Menneskesønnen komme i skyen med stor makt og herlighet. Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For da skal dere snart bli satt fri.» Han fortalte dem en lignelse:
«Se på fikentreet og alle andre trær! Når dere ser at de springer ut, vet dere av dere selv at nå er sommeren nær. Slik skal også dere vite, når dere ser dette skje, at Guds rike er nær. Sannelig, jeg sier dere: Denne slekten skal ikke forgå før alt dette skjer. Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå. Vær på vakt og la ikke hjertet bli sløvet av rangel og drikk og dagliglivets bekymringer, så den dagen plutselig kommer over dere som en snare. For den dagen skal komme over alle som bor over hele jorden. Våk hver tid og stund og be om å få kraft til å komme velberget fra alt det som skal hende, og bli stående for Menneskesønnen» (Luk 21, 27 - 36).

«Se, han kommer, Jesus kommer, fikentreet står i blommer».
Slik skrev frelsesoffiseren H.A. Tandberg i 1928 i sangen «I den stille, klare morgen».
Det er en sang om å vente på Jesu gjenkomst, om å «lytte etter lyden av hans trinn».

Adventstiden har to siktemål.
Begge handler om Jesu komme: At han kom og at han skal komme igjen.
De to kan ikke ses adskilt fra hverandre.
Det ene kommet forutsetter det andre.
Men der hvor Jesu første komme skjedde i stillhet, skal hans gjenkomst skje på en synlig, ja, spektakulær måte.
Han skal «komme i skyen med stor makt og herlighet».

I versene før dagens tekst sier Jesus noe om det skal skje i forkant av hans gjenkomst.
Mange har spekulert i det som ofte kalles «tegn i tiden» når det gjelder Jesu gjenkomst.
Ikke alle refleksjonene har vist seg like gangbare, for å si det slik.
Det har vært mye usunn apokalyptisk forkynnelse opp gjennom kirkehistorien, forkynnelse som har skapt angst og fortvilelse. Jesus vil at vi som kristne skal leve i forventning om hans komme.
En sunn forventning, der vi lever våre hverdagsliv som før, men alltid med et blikk oppover, mot ham og mot hans komme.
Og når han kommer, skal vi gå ham glad i møte, slik vi møter en vi har ventet på og lengtet etter.

Min mor påsto alltid at hun kunne høre fottrinnene til min far noen minutter før han faktisk dukket opp når han kom fra jobb eller et møte.
Sånn også med oss.
Bibelen forteller oss at Jesus skal komme igjen, og den forteller oss noe om hva som skal skje før han kommer.
Så la oss lytte etter lyden av hans trinn.

Det er ikke en passiv lytting, men en aktiv lytting, der vi arbeider, samtidig som retter oss opp og løfter hodet, for nå skal vi snart bli satt fri.

Publisert på Kristelig Pressekontor

Et nådens år fra Herren

Søndagspreken for første søndag i advent 2017 - lagt ut på Kristelig Pressekontor

«(Jesus) kom også til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen slik han pleide. Da han reiste seg for å lese, rakte de ham profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullen og fant stedet der det står skrevet: Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren.
Så rullet han bokrullen sammen, rakte den til synagogetjeneren og satte seg. Alle i synagogen stirret spent på ham. Han begynte da med å si: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.» Alle roste ham og undret seg over de nådens ord som kom fra hans munn» (Luk 4, 16 – 22a)
.

Vi har lagt bak oss en høst med mange programerklæringer.
Teksten ved inngangen til et nytt kirkeår er Jesu programerklæring. Den er fordelt på tre «prioriterte områder».
Det første: At fanger skal settes fri! Ordet «fanger» får oss til å tenke på fengsler.
Jeg har holdt andakt i fengsler noen ganger. Da er jeg litt forsiktig med å bruke uttrykk som «sette i frihet» og slikt. Det kan oppleves som salt i såret.
Men fangenskap er mange ting. Fange av frykt, av stemninger, av sykdom, av sorg eller av synd.
Slike fanger vil Jesus sette fri.
Det andre punktet er at blinde skal få syn.
Da snakker han ikke om helbredelse fra fysisk blindhet.
Han snakker om å kunne se Gud, se Guds lys, se Guds vilje.
Det tredje punktet er at undertrykte skal settes fri.
Er det noen forskjell mellom det å være fange, og det å være undertrykt?
Det er en forskjell.
Et fangenskap kan være noe vi har ført oss selv inn i, men undertrykkelse er noe andre påfører oss.
Jesus har et ord til de undertrykte: De skal settes fri!
Gud er ingen undertrykkende Gud, men en frigjørende Gud.
Evangeliet er ikke et budskap om undertrykkelse, men om frigjøring.
Dette kan skje fordi Jesus roper ut et nådens år fra Herren!
Et nytt kirkeår – ja.
Et nytt kaldenderår om noen uker – ja til det også.
Men først og sist dette: Et nådens år fra Herren!
Det er her sprengkraften og dynamikken i evangeliet ligger.
Evangeliet er et ord om nåde.
Det er sprengkraften!
Den sprengkraft som kan bryte opp fengselsmurer.
Den sprengkraft som kan fjerne mørke og blindhet.
Den sprengkraft som fjerne undertrykkende strukturer.
Den sprengkraften heter nåde.
Jesus legger fram sitt program og han oppfyller det: Et nådens år fra Herren.

Amen

En ark og et fyr

Det finnes mange navn på forsamlingshus og bedehus i kristen-Norge.

Templet, Betel, Betania, Filadelfia, Tabernaklet – bibelske navn som vekker helt bestemte assosiasjoner.
Andre navn er «Håpet» eller Sion.
Navn som «Arken» og «Fyrtårnet» er mer uvanlige, selv om det faktisk lenge var to lokaler som het «Arken» på Romerike: Den frie evangeliske forsamling på Råholt og Frelsesarmeen på Maura.
I Eidsvoll finner man også Fyrtårnet – Frelsesarmeens lokale i Eidsvoll sentrum.
Det er gode navn på kristne samlingssteder.
De sier noe om kristenlivet som en seilas og om Bibelens budskap som noe man navigerer etter: «Jeg er en seiler på livets hav» og «Midt i nattens mørke blinker som et fyrlys Jesu navn».
I Salme 119 er det 176 vers som sier noe om Guds ord.
Det mest kjente er dette: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti» (v. 105).
Det funker på land også, ikke bare til havs.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK
Illustrasjonen viser lokalet «Arken» på Maura, der Frelsesarmeens menighet i Nannestad holdt til fra 1910 til den ble nedlagt i 2010 (Foto: Nils-Petter Enstad)