Av Nils-Petter Enstad
Tidligere offiser i Frelsesarmeen
Det ble en sterk opplevelse til morgenkaffen å lese Øyvind Woies ømme og vakre skildring om datteren Signe, som døde da hun ble født, og derfor aldri ble døpt. «Er hun da et Guds barn?» (Vårt Land 16. januar).
Hans eget svar på det spørsmålet er ja, men samtidig må han erkjenne at «rent teologisk holder ikke dette mål».
Det er da jeg kjenner på en dyp takknemlighet over å tilhøre en kristen sammenheng der barnets frelse – og den voksnes, for den del! – ikke er knyttet verken til dåp eller andre seremonier.
For den som er voksen, er frelsen knyttet til troen, for barnet til Jesu ord i Matt 19, og som jeg velger å ta helt bokstavelig: «For himmelriket tilhører slike som dem».
Det har gjennom Den norske kirkes historie vært sagt og gjort mye uvist overfor foreldre som har måttet begrave et udøpt barn. Alfred Hauge skildrer dette på en hjerteskjærende måte i sin Lølands-triologi, og noen av oss har vonde fortellinger om dette fra forholdsvis nær familie eller svigerfamilie.
I dag vil nok ingen prest si til slike foreldre at barnet deres har gått fortapt, men som Øyvind Woie også skriver i sin artikkel: Det er knyttet et «men» til en slik forsikring. «Barnet er Guds barn, men…».
I samtaler om dette spørsmålet, får man gjerne servert det som visstnok Martin Luther skal ha formulert: At Gud har bundet oss til dåpen, men ikke seg selv. Det er det samme «men», bare med mange flere bokstaver. For meg blir det en slags smutthullsteologi; en fiffig formulering for å løse et teologisk problem og en sjelesørgerisk utfordring.
For min egen del er det imidlertid få ting jeg er så trygg på som dette: «Barnet er Guds barn – amen!»
Publisert i Vårt Land 19. januar 2015
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar