Fra Prøysen til Presley

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Begge ble en del av oppvekstens «lydspor». Alf Prøysen først.

Som gutt var jeg en ivrig lytter av Barnetimen for de minste; disse 20 minuttene med kulturformidling som betydde mye for mange: Torbjørn Egner og Anne-Cath. Vestly med egne fortellinger, Jens Bolling med eventyrene, og Alf Prøysen, med både viser og fortellinger.
I ettertid er nok Alf Prøysen den som har betydd mest. I hans tekster er det lag på lag med innsikt. Forholdsvis sent snublet jeg over det jeg senere har beskrevet som hans «religiøse landskap»; en liten hage som ligger for seg selv, og som umerkelig glir over de andre landskapene hans; barnelandskapet og det politiske landskapet.
I fjor var det 100 år siden han ble født, og «Prøysen-året» ble markert på mange måter. Glemt ble han vel aldri, og nå huskes han kanskje mer enn noen gang, og for flere sider ved sin kunst enn noen gang.
Det andre lydsporet sto Elvis Presley for.
Et tilfeldig kinobesøk, og så var det gjort. Jeg var hektet på Elvis. Det var ikke noe karrieretrekk i skolegården midt på 60-tallet; der sto det mellom Beatles og Stones.
En av de tingene jeg etter hvert oppdaget ved Elvis, var hans forhold til gospelmusikk, og til den kristne tro. Oppvokst som man var i Frelsesarmeen, var dette en side ved Elvis man visste å sette pris på.
Mange amerikanske artister, ikke minst countryartister, laget plater med gospelsanger. Jim Reeves, Tammy Wynette, Johnny Cash. Båndene mellom country og gospel er tette «over there».
Men Elvis var ikke countryartist; han var «The King of Rock’n’Roll».
Og han var kanskje den med det sterkeste forholdet til gospel.
Da han skulle opptre på Ed Sullivan Show i 1957 måtte han mase seg til å få framføre «Peace in the Valley».
I mange år var gospelalbums de eneste platene han laget som ikke var relatert til en av de mange dårlige filmene han måtte spille i.
Han fikk i alt tre Grammy-priser; alle var for gospelinnspillinger.
En av dem var for en konsertversjon av «How Great Thou art», der et tusentallig publikum synger med: «Then sings my soul, my Saviour, God, to Thee: How great Thou art».
Ingen vekkelsespredikant kan skape slik halleluja-stemning, og jeg vet litt om halleluja-stemning.
Hadde han levd, ville han vært 80 år i år. Men lydsporet er der fremdeles.

Publisert i Klassekampen 30. januar 2015