En vraket prest...

Av Nils-Petter Enstad

Han var eneste søker til et prestekall i nord. Men han fikk ikke stillingen.

Året var 1928, presten var den 34 år gamle dr.theol. Kristian Schjelderup. Han hadde skrevet bøker med titler som «Hvem Jesus var og hva kirken har gjort ham til» og hadde vært med å starte «Landslaget for frilynt kristendom». Under reiser til Østen var han blitt fascinert av ulike former for mystisisme, og ble på mange måter en mystiker selv. Som teolog ble han oppfattet som «liberal» og «radikal».



Så søkte han prestekall. Ønsket om å bli prest, slik hans far hadde vært, var dypt og oppriktig. Men han fikk ikke stillingen. Kirkestatsråden selv satte foten ned, og begrunnet dette med at Schjelderups «stilling til den lutherske religion er slik at han ikke på lovlig måte kan ansettes i et geistlig embete» - det er vel en av de få gangene en kirkestatsråd eksplisitt har begrunnet en beslutning teologisk.
For Schjelderup selv var vrakingen en dyp skuffelse, og et par år senere skrev han bok som fikk tittelen «Ved døren».
Utover i mellomkrigstiden var han med og starte Nansenskolen og han var redaktør for tidsskriftet «Fritt ord». Han hadde tidlig advart mot nazismen i Europa, og i 1942 ble han sendt til fangeleiren Grini. Under krigen gikk han gjennom en religiøs krise som førte ham nærmere klassisk, evangelisk kristentro. I 1945 ble han ordinert som prest, og i 1947 ble han utnevnt til biskop i Hamar. Denne stillingen hadde han til han ble pensjonert i 1964.
I Hamar var han en folkekjær, men til tider omstridt biskop. Den såkalte «helvetesdebatten» i 1953 kom til å prege hans ettermæle i større grad enn den fortjente; viktigere i et kirkehistorisk perspektiv er det at det var han som foretok ordinasjonen av den første kvinnelige presten i Den norske kirke: Ingrid Bjerkås i Vang kirke i 1961.
Han ble født i Tvedestrand i 1894 og døde i Kristiansand i 1980. Det sørlandske tonefallet forlot ham aldri, presten med det milde blikket og de iblant sterke og kontroversielle meningene.

Rosene langs veien

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

«Jeg får si som dikteren: Takk for rosene langs veien, takk for tornene blant dem.» Omtrent slik ordla Oddvar Nordli seg da han kunngjorde at han trakk seg som statsminister.

«Dikteren» var den svenske frelsesoffiseren August Storm, som skrev denne teksten i 1891, da han var 29 år gammel. Teksten er for lengst en del av en felles, nordisk salmeskatt, og oversatt både til bokmål og nynorsk.
Teksten har fire vers, hvert på åtte linjer, og hver eneste linje begynner med ordet «Takk». Det er bare i den første linjen i det første verset det kommer fram hvem takken rettes til: «Tack, min Gud, för vad som varit». I de neste 31 linjene takker han for alt det man kan møte i livet, årstidene, venner, men også for det kristne himmelhåpet, og dessuten både for rosene langs veien og for tornene blant dem.
Sangen ble skrevet på en tid da livet var godt for August Storm. Han var ved god helse, han hadde både kone og to døtre, og et arbeid som han var glad i. Noen år senere ble han rammet av en ryggmargslidelse som først invalidiserte ham og senere førte ham til en forholdsvis tidlig grav. De som kjente ham sa at den takketonen som preget ham da livet smilte, også preget ham da sykdom og smerter ble hverdagen hans. Slike mennesker finnes, og de fleste av oss er like forundret hver gang vi møter dem.
Som også andre salmestrofer, er setningen «Takk for rosene langs veien, takk for tornene blant dem» blitt en del av en sitatkanon der utsagnet står på egne bein, uten at man tenker for mye over opprinnelsen. Jeg vet ikke hvor den avgående statsministeren hadde fanget opp strofen om rosen og tornene. Utsagnet falt ikke som en del av det forberedte innlegget, slik at man kunne tro det var en taleskriver som hadde funnet det fram. Nordli er fra en del av Norge der avstanden mellom bedehuset og Folkets Hus var større enn mange andre steder. Likevel hadde uttrykket festet seg. Som livserfaring forutsetter det ikke nødvendigvis at man har en religiøs forståelse av livet, det er en generell erfaring de fleste av oss bærer på: Livet har både gode og smertefulle sider, og noen ganger går de sammen.
August Storm døde en sommerdag i 1914, bare 52 år gammel.
Hans datter skrev senere: «Pappa erfarte alt han skrev om i sin sang».

Publisert i Klassekampen 3. januar 2014