lørdag 30. mars 2013
Jorden er din
Jorden er din og alt som den fyller,
alt har du skapt som din eiendom, Gud.
Vi er kun satt til rett å forvalte,
vokte og verne i tråd med ditt bud.
Jorden er din, Gud, hav, land og himmel,
alt det som vokser og lever og gror.
Mennesker, dyr og insekters vrimmel,
alt vokste fram da du talte et ord.
Jorden er din og ingen kan kreve
eiendomsrett til ditt skaperverk, Gud.
Alt du har skapt, har rett til å leve,
voktes og vernes i pakt med ditt bud.
Jorden er din, vi er bare gjester,
gjester som er på en liten visitt.
Hjelp å holde din klode i orden,
gi deg tilbake alt det som er ditt.
Tekst: Nils-Petter Enstad
torsdag 21. mars 2013
Mellom brødre....
Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Det er gått ti år siden USA og Storbritannia gikk inn i Irak, og begrunnet dette med at man ville gjøre ende på Iraks påståtte lager av masseødeleggelsesvåpen. Disse ble aldri funnet, trolig fordi de ikke fantes, og krigen manglet legitimitet både fra FN og NATO. Det forhindret ikke at USA og president George W. Bush la sterkt press på flere NATO-land for å få dem med. Ett av disse var Norge, som mer eller mindre fortjent har hatt ry for å være den flinkeste gutten i NATO-klassen.
I ettertid har man fått vite at statsminister Kjell Magne Bondevik var innstilt på å gå av dersom ikke regjeringen samlet avviste dette presset. «Jeg sa at det ut fra mitt kristne og etiske verdigrunnlag ikke forelå et tilstrekkelig grunnlag for bruk av militærmakt,» sier han til Klassekampen 19. mars. Det var et språk Bush forsto, selv om han skulle være uenig i konklusjonen. Han skal da også ha sagt til Bondevik at «mellom venner» måtte det være rom for uenighet.
I 2003 var det trolig bare to europeiske ledere som kunne svart Bush på den måten. Foruten Kjell Magne Bondevik, kunne Tony Blair begrunnet sitt standpunkt på samme måte, og hatt en viss troverdighet. Han landet imidlertid på motsatt konklusjon enn sin norske kollega, uten at man - eller i hvert fall denne skribent - vet om han begrunnet dette med sin kristne tro eller ikke.
Det er ingen grunn til å tro annet enn at Bondeviks henvisning til sitt kristne og etiske verdigrunnlag var oppriktig ment. Selv om han er ordinert som prest i den norske kirke, har Bondevik vært forholdsvis lavmælt om sin tro i den politiske debatt. Sånn sett er han et godt eksempel på en praktisk, personlig tolkning av den lutherske toregimentslæren. I tilfellet Bush valgte han likevel å bruke sin kristne forankring som en del av begrunnelsen for et politisk standpunkt. Bondevik sier det samme intervjuet at Bush «hadde forståelse for Norges holdning». Jeg tror heller at han forsto argumentasjonen. Og som en som selv hadde brukt sin kristne tro som argument i nær sagt alle slags debatter, måtte han også respektere den. Selv i en sak der Bush brukte messianske argumenter til støtte for seg selv («Den som ikke er med oss, er mot oss»; jfr. Jesu ord i Matt 12, 30), måtte han godta at det kunne konkluderes annerledes – mellom brødre.
fredag 15. mars 2013
Guds lille fattige...
Av Nils-Petter Enstad
Verdens en milliard katolikker har fått en ny pave, og et nytt navn er introdusert i paverekken. Etter 23 ganger Johannes, 16 ganger Benedikt, 13 ganger Gregor og 12 ganger Pius er navnet Frans kommet til pavelig heder og verdighet. Mange vil mene det var på tide – særlig hvis forbildet til den nye paven er han som ble kalt «Guds lille fattige», nemlig Frans av Assisi. For mer enn 800 år siden vandret han rundt i Italia og talte både om forsakelse og naturvern. Hans tekst «Solsangen» er historiens første miljøvernsalme.
I mange år gikk en annen av «Guds små fattige» rundt i Oslos gater. Han het Frithjof, men ble kalt Frans eller Frants. På grunn av noen ukontrollerte spasmer i kroppen ble han kjent som Luse-Frants. Som sin navnbror fra Assisi vokste han opp i forholdsvis trygge kår, men i motsetning til Frans, overtok Frants sin fars forretning. Men han klarte ikke å drive den, og det som hadde vært en ved- og kullhandel endte som en omvandrende skraphandel. Frants og hans håndkjerre ble et kjent trekk i bybildet. Hans ærlighet var legendarisk og han gjorde alltid opp kontant.
Hans kristendom var av det enkle, tillitsfulle slaget; det man gjerne kaller «barnetro». Han var ofte å se på Frelsesarmeen i Pilestredet 22. Når kollektkurven gikk rundt, var det sedler han la i, ikke mynt.
Han var født 1. mai 1883 og vokste opp i det kildene kaller «et pent hjem» på Grefsen. Som voksen bodde han i mange år under verandaer og i kjellere og boder. I 1953 ble han 70 år og fikk alderstrygd. Den sto urørt på en konto til han døde. Da han under et sykehusopphold fikk en ny frakk av personalet, takket han pent. Men da forlot sykehuset neste morgen, hang den nye frakken igjen.
En vinterdag i 1958 ble han funnet i en kjeller i Kristian Augusts gate. Han ble kjørt til Ullevåll sykehus, men ga beskjed om at han ville betale for oppholdet. Et par dager senere døde han. Hans begravelse var en av de største Oslo hadde sett. Hans nekrolog sto på lederplass i Aftenposten.
Lillebjørn Nilsen har skrevet en vár, fin vise om ham. Her heter det i siste vers:
«Nå triller du din kjerre for din herre
som sikkert flittig oljer kjerrens hjul
i gater der hvor intet ondt kan sperre
veien for en sky og fremmed fugl…».
Verdens en milliard katolikker har fått en ny pave, og et nytt navn er introdusert i paverekken. Etter 23 ganger Johannes, 16 ganger Benedikt, 13 ganger Gregor og 12 ganger Pius er navnet Frans kommet til pavelig heder og verdighet. Mange vil mene det var på tide – særlig hvis forbildet til den nye paven er han som ble kalt «Guds lille fattige», nemlig Frans av Assisi. For mer enn 800 år siden vandret han rundt i Italia og talte både om forsakelse og naturvern. Hans tekst «Solsangen» er historiens første miljøvernsalme.
I mange år gikk en annen av «Guds små fattige» rundt i Oslos gater. Han het Frithjof, men ble kalt Frans eller Frants. På grunn av noen ukontrollerte spasmer i kroppen ble han kjent som Luse-Frants. Som sin navnbror fra Assisi vokste han opp i forholdsvis trygge kår, men i motsetning til Frans, overtok Frants sin fars forretning. Men han klarte ikke å drive den, og det som hadde vært en ved- og kullhandel endte som en omvandrende skraphandel. Frants og hans håndkjerre ble et kjent trekk i bybildet. Hans ærlighet var legendarisk og han gjorde alltid opp kontant.
Hans kristendom var av det enkle, tillitsfulle slaget; det man gjerne kaller «barnetro». Han var ofte å se på Frelsesarmeen i Pilestredet 22. Når kollektkurven gikk rundt, var det sedler han la i, ikke mynt.
Han var født 1. mai 1883 og vokste opp i det kildene kaller «et pent hjem» på Grefsen. Som voksen bodde han i mange år under verandaer og i kjellere og boder. I 1953 ble han 70 år og fikk alderstrygd. Den sto urørt på en konto til han døde. Da han under et sykehusopphold fikk en ny frakk av personalet, takket han pent. Men da forlot sykehuset neste morgen, hang den nye frakken igjen.
En vinterdag i 1958 ble han funnet i en kjeller i Kristian Augusts gate. Han ble kjørt til Ullevåll sykehus, men ga beskjed om at han ville betale for oppholdet. Et par dager senere døde han. Hans begravelse var en av de største Oslo hadde sett. Hans nekrolog sto på lederplass i Aftenposten.
Lillebjørn Nilsen har skrevet en vár, fin vise om ham. Her heter det i siste vers:
«Nå triller du din kjerre for din herre
som sikkert flittig oljer kjerrens hjul
i gater der hvor intet ondt kan sperre
veien for en sky og fremmed fugl…».
fredag 8. mars 2013
Vis meg ditt ansikt
En salme for langfredag
Irsk tone - «Be Thou my vision»
(«Deg å få skoda»)
Vis meg ditt ansikt, min Herre og Gud,
vis dine sår og din merkede hud.
Vis du meg pannen der tornene satt,
vis meg din smerte i dødsangstens natt.
Spottet, foraktet av mengden du ble,
dine disipler var ikke å se.
Ensom på korset, forlatt av din far,
ropte i angst, men du fikk ikke svar.
Alt du betalte, vår skyld og vår gjeld.
«Er du en frelser så frels nå deg selv!
Stig ned fra korset, om du er Guds Sønn».
«Far, dem forlat» var din eneste bønn.
Smerte og sår, det var alt i vårt sted,
straffen du bar for å skjenke oss fred.
«Fullbrakt» du ropte da seier du vant.
Frelser så stor, takk at nåde jeg fant.
Tekst: Nils-Petter Enstad
Abonner på:
Innlegg (Atom)