DEN KORSFESTEDES ANSIKT?

AV Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det har vært stemplet som falskneri og utropt til mysterium så mange ganger at bare de færreste har oversikten over hva status er til enhver tid. Etter en meget bastant konklusjon i 1988, der det ble ”slått fast” at det såkalte likkledet i Torino er et falskneri fra 1300-tallet, er om ikke konklusjonene, så påståeligheten nå på vikende front. Den skråsikre konklusjonen fra 1988 var nemlig ikke i stand til å forklare hvordan en falskner på 1300-tallet kunne kjenne til kjemiske prosesser og teknikker som resten av verden ikke oppdage før 700 år senere. Er det dermed ekte? Det kan ikke vitenskapen svare på, og derfor fortsetter dette fire meter lange tøystykket å engasjere, fascinere og provosere den dag i dag.

Det er skrevet en mengde bøker om likkledet i Torino, og nylig kom en til. Den er skrevet av Jostein Andreassen og heter ”Likkledet i Torino – et tegn for vår egen tid” (Luther forlag). Det er den første boka om dette emnet på norsk siden 1983, da Gyldendal/Land og kirke ga ut en oversatt bok om kledet som to amerikanske forskere hadde skrevet. I 1980 ga Luther Forlag ut ei bok av den svenske biskopen Svend Danell om det samme temaet. Begge disse bøkene er positivt avventende til det spørsmålet som alle ”Torino-debatter” handler om: Er skikkelsen man kan se avtegnet i kledet et bilde av Jesus fra Nasaret?
Jostein Andreassen er tydelig på hva han mener. Han mener kledet er ”ekte” i den forstand at det ikke er noen kunstner/svindler som har framstilt dette. Dette argumenterer han grundig inntil det omstendelige for i sin bok, med mange henvisninger til ikke minst botanikere. Det er nemlig adskillige spor av pollen på kledet, og mange av disse skal ifølge boka bare være kjent fra området rundt Jerusalem.
Mye av denne argumentasjon går langt over hodet på de aller fleste av oss som har en slags nysgjerrighet for dette tøystykket. Så er det da heller ikke pollensporene vi er mest opptatt av.

BILDET
Det som gjør likkledet i Torino spennende, er det bildet man kan se avtegne seg i tøystykket. Det viser en mann i full legemsstørrelse med merker på kroppen som stemmer overens med dem de sårene Jesus ifølge evangelietekstene fikk da han ble torturert før han ble korsfestet.
I kirker og gudshus over hele verden finnes kunstneriske framstillinger av hvordan man mener han så, denne Jesus fra Nasaret som døde i Jerusalem omkring år 30. Mer interessant enn den biologiske argumentasjonen er derfor den kunsthistoriske argumentasjonen forfatter gjengir. Han hevder, og dokumenterer med bildeeksempler, at i de første århundrene av kirkens historie, ble Jesus ofte framstilt som en ung, skjeggløs mann. I de jødekristne menighetene respekterte man det jødiske bildeforbudet, men de hedningskristne menighetene hadde ingen slik forpliktelse. I katakombene og de eldste kirkene i Europa ble Jesus derfor ofte framstilt som en romer. Men midt på 500-tallet skjedde det en endring: Da begynte man å framstille Jesus som en ortodoks jøde, med skjegg og langt hår. Siden den gang er det denne ”varianten” som er blitt stående som det klassiske bildet av Jesus. At eksempelvis den norske maleren Henrik Sørensen malte et bilde av den oppstandne Kristus der han ser ut som en ung, blond friskus med viltert hår er blitt stående som det unntaket det er.
Hva var det som skjedde midt på 500-tallet som førte til denne endringen? Jostein Andreassen mener det må ha sammenheng med at kledet ble funnet bymuren til den kristne byen Edessa da den ble angrepet av perserne i år 544. Det bildet av Jesu ansikt som kom fram i kledet satte standarden for hvordan Frelserens skulle framstilles, og har holdt seg siden.

BETYDNING
Det er en utbredt oppfatning, ikke minst blant skeptikere, at kristne mennesker verden over oppfatter likkledet i Torino som et slags ”bevis” for at Jesus fra Nasaret både har levd, dødd og stått opp igjen.
Dette er helt feil. De alle fleste kristne i verden har antakelig ikke hørt om kledet en gang, og de som har hørt om det, tillegger det ikke en slik status. Den katolske kirke har da også ned gjennom historien vært forholdsvis tilbakeholden med å kommentere kledet, eller gjøre det tilgjengelig. Dette har ikke vært fordi man har hatt noe å skjule eller fordi man var redd noe falskneri skulle bli ”avslørt”; man har rett og slett vært klar over at for mye oppmerksomhet om kledet ville flytte fokus fra det påskebudskapet egentlig handler om, nemlig at Jesu oppstandelse fra de døde er noe som må gripes med den enkeltes troendes hjerte, og ikke noe man kan argumentere seg fram til.
Fortellingen om Jesu død på korset, og hans oppstandelse fra de døde den tredje dagen, er sentral i all kristen tro. Jesus selv henviste til opp­standelsen som det definitive uttrykket for at han var Guds sønn og Frelseren som var lovet. Kristendom uten Jesu oppstandelse er derfor en meningsløshet. Derfor er det fremdeles millioner av kristne som hilser hverandre første påskedag med ordene ”Kristus er oppstått”, og svarer ”Ja, han er sannelig oppstått”.