Å begynne med et halleluja

Å hilse hverandre med et «halleluja» har vært en tradisjon mange har forbundet med Frelsesarmeen.

Kanskje kunne det gå litt inflasjon i bruken av dette ordet?
Det hevdes, men er vel aldri blitt dokumentert, at mannlige og kvinnelige kadetter ved Frelsesarmeens krigsskoler ikke hadde lov til å utveksle andre muntlige meldinger enn «halleluja» og «amen».
Også i populærkulturen finner vi en del «halleluja»; det er nok å nevne Leonard Cohens flotte sang, eller vinnerlåten i Melodi Grand Prix i 1979.

De fem siste tekstene i Salmenes bok i Bibelen, fra Salme 146 til Salme 150 både begynner og slutter alle med et «halleluja».
Det er da også i Salmenes bok vi finner flest «Halleluja» i Bibelen, men også i Åpenbaringsboka.
Den slutter for øvrig med et annet ord som kanskje brukes enda mer blant kristne enn «halleluja», nemlig «amen».
Om vi begynner med et halleluja, er det fint å kunne avslutte med et amen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Stive knær?

Knærne er de største leddene i menneskekroppen.

Stive ledd er alltid litt hemmende, enten det dreier seg om en finger eller en albue.
Er det et kne, eller begge, som har stivnet, føles dette bare enda sterkere.
Etter en operasjon nylig, kjenner jeg på dette hver dag.
I kristenlivet kan «stive knær» være et bilde på utfordringer man kan ha i troslivet sitt.
Én ting er å ha problemer med å knele rent fysisk, men det kan også være situasjoner der det å knele i åndelig forstand kan være vanskelig.
De fleste av oss har vært i situasjoner der man må be en annen om tilgivelse.
Det er ikke alltid like lett.
Også i forholdet til Gud kan det oppstå «stive knær».
Å erkjenne at man har syndet, kan være vanskelig.
De stive knærne kan gis flere navn: «Det er noe alle gjør»; «det var da ikke så farlig»; «det var ikke slik ment».
Ingen tar et sterkere oppgjør med de stive knærne enn David gjør i Salme 51.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Fargerik eller fargeblind?

Er Gud fargerik eller fargeblind? Det kan kanskje argumenteres for begge deler?

Artisten Dolly Parton synger om «Guds fargebok», mens «Up with people» spør i sin mest kjente sang om hva som er Guds hudfarge.
I søndagsskolesangen om at Jesus elsker alle barna, heter det:
«Rød og gul og hvit og svart
er det samme har han sagt,
Jesus elsker alle barna på vår jord».

Fargerik eller fargeblind?
Det behøver ikke være noen motsetning mellom de to.
Faktum er dessuten at menneskers hudfarge ikke er nevnt ett eneste sted i Bibelen.
Det sterkeste eksempelet på det fargerike hos Gud finner vi kanskje i fortellingen om Noa og syndfloden.
Da den var over, ga Gud seg selv et løfte om at en så omfattende ødeleggelse ville han ikke sende en gang til, og som et tegn på dette satte han regnbuen på himmelen (1 Mos 9,13).
Alt tatt i betraktning kan vi kanskje konkludere med at Gud er mer fargerik enn fargeblind.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Å klappe i hendene

Det er ulik praksis og ulike holdninger til dette å klappe i hendene i kristne sammenhenger.

I noen menigheter klappes det aldri, i andre klappes det hele tiden.
Applausen kommer gjerne som en reaksjon på noe som er framført, en sang eller et musikkstykke, men kan også være uttrykk for tilslutning til noe som er blitt sagt.
En frelsesoffiser opplevde en gang at en i forsamlingen klappet etter at offiseren hadde bedt en bønn, men det hører nok til unntakene.
I Jesaja 55,12 heter det at «alle trær på marken klapper i hendene» som en respons på Guds innbydelse til sitt folk.
I Salme 98 er det elvene som skal klappe i hendene, mens fjellene skal juble i kor.
I Salme 47,2 heter det: «Klapp i hendene, alle folk, hyll nå Gud med jubelrop!»
Altså er det ikke bare trær og elver som kan klappe i hendene, men også vi mennesker kan hylle Gud på den måten og gi vår tilslutning til hans frelsesverk.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Velsignet sorg?

«Sorg er prisen man betaler for å ha elsket eller blitt elsket!»

Jeg vet ikke helt hvor jeg har den setningen fra; kanskje er det ord man selv en gang i tiden satte på erfaringer knyttet til at en person man var glad i, gikk bort?
Sorgarbeid kan være flere ting: Sinne, fortvilelse eller resignasjon, for å nevne noen av dem.
Men samtidig er det viktig å vite, og å kunne si når tida er inne for det, at sorg også kan ha et element av velsignelse over seg.
Døden møter oss i alle faser av livet.
Noen får et langt liv og blir «mett av dage»; andre møter døden på brutalt vis, enten gjennom en ulykke eller forbrytelser.
Det er ikke alltid den sørgende er så mottakelig for trøst. – Jeg har sagt ordene «Guds kjærlighet» for siste gang i livet, sa en far som hadde mistet et barn i en ulykke.
Jeg tror at Gud har stor forståelse for en slik reaksjon.
Hans sønn døde også.
Derfor kan han også velsigne sorgen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Saken er til behandling - en andakt for påskeaften

Påskeaften er dagen da Jesus lå i graven.

En som opplevde en påskeaften i livet var Job.
Han var en hardt prøvet mann, og vennene hans prøvde å både oppmuntre og formane ham.
Ikke alt de sa var like klokt, men noen av de råd og formaninger de gav lever godt videre.
Som dette: «Selv når du sier at du ikke ser ham, ser han din sak» (35, 14).
I en islandsk bibelutgave er dette verset oversatt slik: «Selv når du sier du ikke ser, er saken lagt fram for ham».
«Saksbehandlingstid» kan være så mangt – den kan være lang og den kan være kort.
Det kan være trenering og det kan være effektivt.
Å vente på Guds bønnesvar kan nok oppleves på begge måter.
Derfor heter det i en sang om bønn: «Det er svar underveis (…), om det drøyer, det fram dog skal nå».
Saken er lagt fram for Herren.
Saken er til behandling.
Svaret kommer.
Job følte nok at Gud hadde skjult seg for ham.
Men Gud ser også i det skjulte, sier Jesus i Bergprekenen.
Saken er til behandling!
Svaret er underveis!
Også når livet holder påskeaften med oss.

Betraktning for påskeaften i andaktsboka «Hver morgen ny» (Blinke Forlag, 2020).

Den ukjente Mattias

Det er ikke alltid like lett å huske navnene på alle disiplene Jesus hadde.

En som mange ganske sikkert ikke husker, er han som heter Mattias.
Han leser vi først om etter Jesu himmelfart da en plass var blitt tom i disippelflokken. Ved hjelp av loddtrekning ble Mattias valgt ut, og regnet med blant apostlene (Apg 1,15-26).
Etter det leser vi ikke mer om ham i Bibelen.
Det finnes mange fortellinger i kirkehistorien som aldri blir fortalt fordi man ikke hører noe mer om dem som fortellingen handler om.
Navnet kan stå i en oppsummering eller en liste, men deretter er det taushet.
Det er mennesker som «virket sådan i det stille», som det heter i en kjent sang.
Det er stort sett taust om Mattias i Bibelen, men kanskje han kan få være representant for alle de anonyme heltene og medarbeiderne i Guds rike, de som «ingen annen, men kun Jesus kjenner», som det heter i «Stjernesangen»?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.