«Som Nikodemus om natten»

Rådsherren Nikodemus har fått et slags ry som en «skap-kristen», en som trodde på Jesus, men ikke våget å vise det.

Bakgrunnen for dette ryet er fortellingen i Johannes-evangeliet om hvordan han oppsøkte Jesus om natten for å snakke med ham.
Kanskje er dette ryet litt urettferdig?
Så varmt som det kan være i Midtøsten, er ikke «midt på dagen» alltid det beste tidspunktet for litt krevende samtaler. Om kvelden og natten er det svalere og kjøligere, slik det også kan være på norske sommerkvelder.
Da går ofte samtalen lettere.
I det neste kapitlet hos Johannes leser vi om en annen samtale.
Den foregikk ved høylys dag mellom Jesus og en som helst ikke ville møte andre mennesker – kvinnen ved brønnen.
Han som kom om natten og hun som kom til brønnen – begge møtte Jesus og ble tatt på alvor av ham.
Du trenger ikke å ha noen timeavtale med Jesus – hans trefftid er alltid «her og nå».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Dorullkjerner og syltetøyglass

I menigheten jeg går i, har vi nylig ansatt en ny barne- og ungdomsarbeider.

Som mor til tre har hun erfaring med det å engasjere barn og unge til kreativitet og lek.
En av tingene hun har utfordret oss eldre i menigheten på, er å ta vare på ting vi ellers kaster, som dorullkjerner og syltetøyglass.
Gjenbruk av slike ting er ellers en gammel kunst i all slags barne- og ungdomsarbeid; noen av oss husker det fra barneskolen også.
Å lage kunst av gamle ting er det ogaålang tradisjon for.
I salmen «Amazing Grace» takker den troende Gud for at han kunne og ville frelse «et vrak som meg».
Den salmen, så vel som de dorullkjernene og syltetøyglassene som vi nå sparer på, forteller meg noe om å se verdier og potensial i det tilsynelatende verdiløse som bare skal kastes.
Det forteller meg også noe om Gud, og minner meg om at slik er han: En som ser verdien i ethvert menneske, og i alt det skapte.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Guds kontor?

Det er en seiglivet myte at det på den trønderske jernbanestasjonen «Hell» står et skilt med teksten «Hell station – God’s expedition».

Myten er nesten sann.
På skiltet står stasjonsnavnet «Hell» på én linje og ordene «Gods-expedition» på linja under.
Men tanken trigges likevel: Kan det tenkes at Gud har et kontor også i helvete?
Salmisten David kan kanskje oppfattes slik, når han sier: «Farer jeg opp til himmelen, så er du der, og vil jeg rede mitt leie i dødsriket, se, da er du der» (Salme 139,8; 1930-oversettelsen).
Det David prøver å sette ord på i denne salmen, er hvordan Guds omsorg er både altomfattende og rekker overalt.
I søndagsskolen synger vi om Jesu kjærlighet at den er «så høy, du kan ei gå over den, så bred, du kan ei gå ut av den, så dyp, du kan ei gå under den».
Om ikke Gud har «et kontor i helvete» rekker hans hender og omsorg til i alle livssituasjoner, selv de aller mørkeste.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Hvor ble de av?

I pinsefortellingen leser vi om da mer enn 3.000 mennesker ble lagt til menigheten på én og samme dag.

Forleden leste jeg denne teksten igjen, og tanken slo meg: Hvor ble de av, alle sammen? Vet vi noe mer om dem?
Kortversjonen av svaret er nok «nei».
Vi vet at de kom fra mange steder og områder, «alle folkeslag under himmelen», som det står i Apostelgjerningene 2,4, mens det ramses opp i hvert fall 14 grupper i fortellingen (vers 9-11).
Det fantes jo ingen organisasjon som kunne følge dem opp, slik vi gjerne har i vår tid dersom det oppstår en vekkelse.
Noen utfordringer var det nok, og trolig fikk man ulike organisatoriske strukturer på de gruppene som dannet seg.
En av utfordringene var hvordan man skulle ta imot dem som kom til tro på Jesus, men som ikke var jøder i utgangspunktet.
Men konklusjonen ser ut til å ha vært denne: «Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse» (vers 47).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Terjes takk

Henrik Ibsens dikt om Terje Vigen har fulgt mange av oss helt fra tidlige skoledager.

Fremdeles både leses og framføres fortellingen om fiskeren og småbrukeren fra Fjære i dagens Grimstad og hans kamp for å forsørge kone og barn mens nøden herjet.
Det gikk ikke så bra; Terje ble holdt i fangenskap i sju år, og da han kom hjem, var både kone og barn borte.
Mange år senere fikk han en mulighet til å ta hevn.
Han kunne latt sin fiende fra krigen oppleve det samme: At kone og barn ble tatt fra ham.
Etter en kamp med seg selv brukte han ikke hevnens mulighet.
I stedet sa han: «Stort jeg mistet, men stort jeg fikk. Best var det, kan hende, det gikk som det gikk. Så får du ha takk, da, Gud».
Kan vi lære noe av denne takken fra Terje?
I en time på bibelskolen noterte jeg: «Gud er mektig nok til å ta forbannelsens frukt og kryste velsignelsens dråper ut av dem».
Kanskje var det dette Terje Vigen erfarte?

Publisert som «Dagens andakt» påKPK.

«Av David»

Leser vi i Salmenes bok i Bibelen, er det to ord som dukker opp gang på gang: «Av David».

Gjeteren og kongen med harpen er på mange måter prototypen på en salmedikter.
Navnet hans er et kvalitetsstempel i seg selv, slik det iblant også kan være med andre diktere eller komponister.

Av de 150 tekstene i Salmenes Bok, skal David ha skrevet litt over halvparten, nemlig 77.
Men dette var ikke alt han skrev. I Qumran-tekstene antydes det at han skrev mer enn fire tusen salmer. Mest kjent er nok «hyrdesalmen» – Salme 23.
Produktive salmediktere har det vært i kirkens historie til alle tider.
En Charles Wesley eller Fanny Crosby, en Elevine Heede eller Trygve Bjerkrheim.
I likhet med David satte også de ord på erfaringer de hadde gjort eller velsignelser de hadde mottatt.
«Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting».
Kan vi ikke sette våre egne ord på velsignelsen, kan vi identifisere oss med Davids.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

En lovsang i rødt, gult og blått

Min lovsang skal lyde i rødt, gult og blått,
en lovsang til Herren for alt jeg har fått:
Frelse i blodet, den Helligånds ild,
renhet i hjertet – alt hører meg til,
adgang til himlen, til alt som er godt.
Min lovsang skal lyde i rødt, gult og blått.

Nils-Petter Enstad
2025