«Følge boka»

At noe skal gjøres «by the book» – etter boka – er et kjent uttrykk både fra filmer og fra virkeligheten.

Er man usikker på en prosedyre eller på regler og retningslinjer, er det alltid en fordel å kunne forholde seg til en mal eller en oppskrift. Man kan følge boka.
Det finnes håndbøker og manualer for det meste i livet.
Noen ganger kan disse manualene være både store, tunge og omfattende.
Et annet engelsk uttrykk, om å «kaste boka» på noen, kan skape svært dramatiske bilder.
Også i troslivet kan det være aktuelt å «følge boka».
På Jesu tid var man gode på det.
Mange var opptatt av å følge bok helt ned til det minste komma.
Jesus komprimerte dette slik: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og all din forstand. Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv» (Matt 22,37-39).

Publiusert som «Dagens andakt» på KPK

Minneverset

Mange av oss husker at vi på søndagsskolen lærte et minnevers etter hver samling.

Det kunne være et bibelvers, det kunne være et sangvers eller det kunne være en setning som oppsummerte den undervisningen vi hadde fått denne dagen.
Kanskje ble det gjentatt et par ganger, slik at det skulle «sitte».
Noen ble kanskje spurt søndagen etter om man husket minneverset fra forrige gang.
Det å gjenta noe for seg selv, eller få noe gjentatt, er en gammel form for læring.
Den kunnskapen man fikk på den måten, kan sitte i veldig lenge – ofte livet ut.
Det gjelder både ord og toner.
Det har nok ikke vært forsket på hvor mange som, etter at de er blitt gamle, husker minneversene de lærte på søndagsskolen.
Men vi vet noe om det å huske sanger, viser eller salmer.
Minneverset og andre tekster fra søndagsskolen kan også dukke opp fra slike kister i hukommelsen, som «Fader vår» eller «Den lille bibel».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Holde åren åpen

Jeg har lest om både poeter og komponister som hver eneste dag skriver et nytt vers eller lager en ny melodi bare for å sikre seg at «åren», det være seg til poesi eller musikk, alltid er åpen.

Andre er skeptiske til et slikt program.
Både musikk og dikt kan lages fort og flinkt på rutinen, selv om det sjelden blir stor kunst av det.
Samtidig er det viktig at man holder forbindelseslinjer åpne: Stier i terrenget, kontakt med venner og bekjente og ikke minst: Kanalen til det himmelske.
Bønnens «åre» eller kanal er blitt beskrevet på mange måter.
Sangen «Veien oppad er fri» av den danske forkynneren Svend Rehling beskriver dette.
Andre opplever at veier gror til, som i Knut Hamsuns siste bok: «På gjengrodde stier».
Veier, stier og kanaler som brukes, gror ikke igjen.
De forblir åpne.
Det gjelder også bønneveien.
Der kan man løpe om det trengs, spasere eller bare rusle.
Den er åpen uansett.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Kan dette bli en andakt?»

Den kjente Oslo-presten Ragnar Forbech var i mange år fast «lørdagspredikant» på Stortorget i Oslo.

Det var han i samarbeid med frelsessoldatene fra Templet korps, og møtene ble holdt rett foran Oslo domkirke, der Forbech hadde vært prest i mange år.
Det var ikke mye teologi i de korte appellene hans, men desto mer hverdagslige observasjoner.
Disse kunne være knyttet til noen av reklameskiltene som lyste opp i lørdagskvelden.
Advokatfirmaet «Vogt & Vogt» – to ting å vokte seg for!
Eller globusen i sentrum av reklamen for Radionette: – Er verden sentrum i ditt liv?
Mange kan kjenne seg igjen i ønsket om å knytte en åndelig lærdom til en hverdagslig hendelse eller observasjon.
Kanskje såmannslignelsen ble til som følge av en slik hverdagslig observasjon som Jesus gjorde?
Eller lignelsene om vintreet, om den gode hyrde eller om fjellgrunn kontra sandgrunn?
Hverdagshendelser kan si noe om Jesus.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Fra Skaperens hånd

I 1541 var et av kunsthistoriens største og mest kjente verk ferdig: Michelangelos dommedagsfreske i det Sixtinske kapell i Roma.

I snart 500 år har fresken overveldet alle som har sett den.
Selv har jeg vært i dette kapellet flere ganger, men den siste gangen var fresken dekket av en stor duk.
Den skulle rengjøres, og det tok sin tid.
Da jobben var gjort og duken fjernet, kunne man se fresken som den var fra kunstnerens hånd.
Men det var det ikke alle som likte.
De syntes fargene var blitt for lyse.
Sot fra flere hundre års lysbrenning i det store rommet hadde satt sitt preg på verket, men nå var den blitt fjernet.
Det hadde gitt fresken et mørkere preg, og det hadde man vendt seg til.
Man hadde tenkt at slik skulle bildet være.
Mennesket er også et kunstverk.
Som årene går, blir også vi preget av livets gang, men gjennom troen på Jesus kan slik «sot» fjernes.
Da framstår vi også slik vi var ment å framstå fra skaperens hånd.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Haster ikke lenger»

Han hadde mange jern i ilden og noterte de ulike oppgavene på små ark som han sorterte i tre bunker.

Da han ble spurt om hvordan han fordelte oppdragene mellom de tre bunkene, beskrev han dem slik: Haster – haster meget – haster ikke lenger.
Uansett hvor mye «multitasking» vi må ha drevet med, kan vi kjenne oss igjen i dette.
Det er ting vi bør få gjort, ting vi må ha gjort og ting vi ikke kan få gjort lenger.
Særlig den siste bunken kan det være vonde eller såre følelser knyttet til.
Mennesker man skulle ha besøkt, brev man skulle ha skrevet, samtaler man skulle ha tatt.
Også i troslivet kan bunken «haster ikke lenger» bli dramatisk.
Kanskje var det mer aktuelt i tidligere generasjoner, men det finnes nok ennå de som tenker at de bør omvende seg, men ikke nå.
Det blir utsatt.
Bibelen anbefaler ikke slike utsettelser. Den sier: «Nå er den rette tid, nå er frelsens dag» (2 Kor 6, 2).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Ild eller due?

I Bibelen kan vi lese om to ulike skikkelser som Den hellige ånd viser seg i .

Den ene er i form av en due, den andre i form av ildtunger.
Da Jesus ble døpt av Johannes, kom Ånden ned over Jesu hode i skikkelse av en due.
På pinsefestens dag kan vi lese at Ånden viste seg som tunger av ild som satte seg på disiplenes hode.
Både due og ild er begreper vi finner flere steder i Bibelen.
I fortellingen om Noas ark leser vi at da at Noa slapp ut en due for å se om vannet hadde begynt å synke (1 Mos 8).
Duene hadde også en rolle i liturgien, som offer i gudsdyrkelsen.
Da den store kampen sto på mellom profeten Elia og prestene til avguden Ba’al, skulle ilden være tegnet på hvem som var sann Gud (1 Kong 18).
For mange er duen et symbol på fred – man snakker om «fredsdue».
Ilden er et mer «krigersk» symbol.
Men både ild og due sier noe om hva som er Den hellige ånds gjerning i vår tro.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Gjenkjennelsen

Da den såkalte «Jesusvekkelsen» oppsto tidlig på 1970-tallet, ble «One Way»-tegnet lansert som et kjennetegn blant kristne.

Man pekte oppover mot himmelen for å formidle at det bare er én vei dit.
Noen har gitt Larry Norman (1947–2008) æren for å ha innført dette, men i Frelsesarmeen hadde hilsenen vært brukt i mange tiår, over hele verden.
Fra urkirkens tid fortelles det at når kristne møtte hverandre, men ikke kjente hverandre fra før, tegnet en av dem tilfeldigvis en fisk i sanden. Det greske ordet for «fisk» er «ichthys» og kan også leses som en forkortelse for «Jesus Kristus Guds Sønn».
Dermed var kontakten der.
På 1970-tallet var vi mange som hadde små buttons på klærne med budskap som «Jesus lever» eller liknende – også de fungerte som markører for gjenkjennelse.
Kristen frimodighet finner alltid måter man kan vitne om Jesus på.
Det er slett ikke alltid man behøver å bruke ord.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Ett steg om gangen

Artisten Johnny Cash (1932–2003) skrev mange kristne sanger. En av dem heter «Half a Mile a Day».

Om den har han selv fortalt at han skrev den etter å ha vært til en gudstjeneste der den ene etter den andre vitnet om hvordan det gikk unna på vei til himmelen.
Det ble brukt bilder som både lyn, jetfly og rakett for å beskrive dette.
Men så var det en eldre kvinne som reiste seg.
Hennes ferd mot himmelen skjedde «Half a mile a day» – et lite stykke for hver dag.
Da hun satte seg, sa hele menigheten «Amen!».
Dette kjente de seg bedre igjen i enn lynet og jetflyet.
Det gjør kanskje de fleste av oss?
Lina Sandell gjorde det ganske sikkert.
Det var ut fra denne erkjennelsen hun skrev sangen «Blott en dag, et øyeblikk om gangen».
En som også gjorde det, var countrysangeren Patsy Cline (1932–63).
Hun skrev en sang Kris Kristoffersen gjorde kjent: «One day at a time, sweet Jesus».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Halleluja» på flaske

Vi kom fra ulike kristne sammenhenger og var på studietur i Israel.

Vi fikk flere omvisninger, og ett sted viste en av de medreisende meg noe hun hadde sett: En likør som het «Halleluja».
Som avholdsmann gjennom et langt liv kunne jeg koste på meg et lite smil, etterfulgt av en refleksjon.
Et arbeidsliv som har ført meg både til Frelsesarmeen og Evangeliesenteret har lært meg noe om hvor mye «halleluja» det er i flasker av den typen, enten det er likør, konjakk eller noe annet de inneholder.
Det har også lært meg at mange faktisk tror at det å bli beruset, er en måte å bli lykkelig på.
I Efeserbrevet maner Paulus i hvert fall til måtehold, om ikke avhold. «Drikk dere ikke fulle på vin (…), bli heller fylt av Ånden», skriver han (5,18).
Det kan sikkert argumenteres bibelsk for både måtehold og avhold, som for andre sider ved livet.
Å bli fylt av Ånden kan det ikke argumenteres mot.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Forkjørsvei

To trafikkskilt sto på samme stolpe. Det ene viste at man hadde med en forkjørsvei å gjøre, det andre at man var på Riksvei 316.

Noen hadde tegnet eller malt et komma mellom 3-tallet og 1-tallet.
Budskapet ble dermed: «3,16 er forkjørsvei».
Symbolet «3,16» får de fleste til å tenke på «den lille bibel».
Men nesten alle bibelske skrifter har en «3,16»-refereanse.
Det har vært holdt møteserier og er skrevet andaktsbøker der alle betraktningene har tatt utgangspunkt i et «3,16»-vers.
Ikke alle virker umiddelbart like «oppbyggelige», men mange av dem har sterke, sentrale budskap, som når det i Apg 3,16 heter: «Ved troen på Jesu navn har dette skjedd, for det navnet har gitt styrke til denne mannen» - bare for å ta ett eksempel.
Man anbefaler vel ikke at man baserer sin bibellesning på «mannakornmetoden», men vil man prøve, kan «3,16» være en god start.
Da er man på forkjørsveien.

Publisert i andaktsboka «Hver morgen ny» fra 2020.

Nøkkel

Det er få ting som er så frustrerende og irriterende som at en nøkkel, eller kanskje et helt nøkkelknippe, blir borte.

Nesten like ille er det dersom man under en ryddesjau finner en boks med mange nøkler og man ikke aner hvilke dører de kan passe til.
Kanskje er både hus og dør blitt borte for lengst, men nøkkelen er blitt liggende igjen.
I vår tid kan en nøkkel være noe stort og tungt, eller det kan være et usynlig signal som sendes mellom to punkter.
I Matteus 16 sier Jesus at han gir «himmelrikets nøkler» til Peter (vers 19).
I kirkekunsten er Peter ofte utstyrt med en nøkkel. Mange har lurt på hva Jesus mente med det utsagnet.
Handlet det om Simon Peter som person, eller handler det om kirken som Jesus sa han ville bygge?
Jeg tror Jesus snakket om sin kirke, og at nøkkelen til himmelriket er de signalene vi kan sende fra vårt hjerte til Guds øre; det vi gjerne kaller for bønn.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

Godt og likevel sunt?

Om han ellers var både lydig og grei: Foreldrene hans klarte ikke å få gutten sin til å ta tran.

Han syntes tran smakte vondt, og mer var det ikke å si om den saken.
At det skulle være sunt, hjalp ikke.
Så kom noen på at man kunne jo prøve med Sana-Sol.
Det falt straks i smak, men ikke uten en viss undring hos gutten, kanskje usikkerhet også: Kunne virkelig noe som var så godt, også være sunt?
Problemstillingen «godt eller sunt» er noe mange av oss kan kjenne seg igjen i, både fra eget liv og fra barnas liv.
Det ligger liksom i oss at det som er godt for oss, også skal koste litt smerte, svette og slit.
Og rett skal være rett: Det er sunt å måtte svette og slite litt, men ikke dersom hele livet skal bestå av slit og svette.
Når Jesus snakker om Gud som vår far, legger han stor vekt på å formidle at Gud er en far som gir sine barn bare gode gaver (Matt 7,12).
Det var derfor Gud ga oss hviledagen!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Reiselektyre

Få ting er med på å gjøre en reise lettere, triveligere og mer interessant enn at man har med seg god reiselektyre.

Er reisen lang, blir behovet desto større.
Dagens aviser kan hjelpe litt, et interessant blad kan hjelpe mer, men en god bok er kanskje det som hjelper mest.
I Apostelgjerningene 8 kan vi lese om en etiopisk hoffmann som hadde en lang reise foran seg, fra Jerusalem og hjem til Etiopia.

Som reiselektyre hadde han tatt med seg profeten Jesaja. Det var bare en hake ved den lektyren: Han forsto ikke helt hva han leste.
Men så kom apostelen Filip.
Han kunne hjelpe ham.
I et brev Henrik Ibsen sendte Bjørnstjerne Bjørnsson i 1865 skrev han: «Jeg leser ikke annet enn Bibelen. Den er kraftig og sterk!»
Da bodde han i utlandet, men hadde Bibelen som reiselektyre.
Lenge var det slik at på de fleste norske hotellrom, kunne man finne en bibel, lagt der av Norsk Gideon.
Et forslag til reiselektyre!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Ramme og innhold

«Rammer uten innhold» sto det på en eske jeg fant under rydding forleden.

Bildene som hadde stått i dem, var tatt ut.
De hadde tydeligvis ikke noen interesse lenger.
Men rammene hadde jeg tatt vare på.
Det henger nok ting både på stuevegger og andre steder der rammen er mer interessant og mer verdifull enn bildet som er i rammen.
«Kalkede graver» er et uttrykk mange kjenner fra ordspråkenes verden.
Men opprinnelsen til uttrykket var det Jesus fra Nasaret som sto for.
I Matteus 23 kan vi lese hvordan han refser hykleriet i samtiden og beskriver dette som kalkede graver, fine å se til utenfra, men inni fulle av knokler og all slags urenhet (vers 27).
Fasade er viktig for mange, mens det som er bak fasaden ikke er det.
Slik skal det ikke være.
«Rammer uten innhold» er en ærlig melding, men heldigvis kan også tomme rammer bli fylt med innhold som gir mening og formidler verdier.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Skattejakt

«Skattejakt» er et ord som trigger fantasien.

Man kan finne mange slags skatter dersom man vet hvor man skal lete.
Noen av oss vokste opp med fortellinger om nedgravde skatter og skjulte rikdommer, men de største skattene finner man ikke på den måten.
De finner man der man kanskje minst venter det: I ei bokhylle, i en sangtekst, i en samtale.
For noen av oss har det å finne skatter i bokhylla, hatt helt konkrete og praktiske resultater.
Plutselig var den der, boka man hadde lett etter, boka man ikke husket at man hadde, boka man så gjerne skulle lest.
Andre ganger var det i sangboka at skatten dukket opp: Strofen som satte akkurat de rette ordene på en følelse eller en lengsel, eller som ga svar på et spørsmål som ikke ville slippe taket.
Profeten Jeremia sa det slik til Herren: «Jeg fant dine ord og åt dem, og de var til glede for meg» (15,16).
Han hadde funnet skatten!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Fader eller far?

Når man har vært bibelleser i 60 år, har man også vært innom en del forskjellige bibeloversettelser.

Med ulike mellomrom kommer nye utgaver der bibelspråket er blitt modernisert i forhold til hva som har stått i tidligere utgaver.
For denne bibelleser og bibelbruker er slike nye utgaver først og fremst stimulerende, men det hender man savner de tidligere formuleringene.
I Bibel 2024 heter det nå at Paulus «(bøyer) mine knær for Far» (Ef 3,14).
Tidligere sto det «Faderen».
Innholdsmessig er det snakk om det samme ordet.
Kanskje har det mest av alt å gjøre med en eldre manns språkfølelse, men både i denne og andre bibeltekster treffer ordet «Faderen» meg bedre enn «Far».
Jeg har den samme følelsen når det gjelder bønnen «Fader vår» eller når det er snakk om Treenigheten.
Som språket ellers, må også bibelspråket være dynamisk.
Men det bibelske budskapet om nåden og frelsen er alltid det samme.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK