Søvn

Da arbeiderbevegelsen satte åttetimersdagen på sin agenda, var tanken: Åtte timer arbeid, åtte timer fritid og åtte timer med søvn og hvile.

De av oss som har vært i arbeidslivet noen år, vet hvor viktig det er med en slik balanse; ikke minst med tanke på å få nok hvile og søvn.
Noen yrkesgrupper har lovpålagt hviletid, både av hensyn til den ansatte og til omgivelsene.
Det er mange referanser til søvn i språket vårt.
At vedkommende «sovnet stille inn», er et uttrykk som ofte brukes når noen går bort.
Søvn og hvile er en del av Guds gode plan og ønske med sitt skaperverk.
Alt som er levende, trenger en eller annen form for hvile: Mennesker og dyr, ja, selv planter, som i barnesangen «Sov, du lille spire ung, ennå er det vinter».
Når søvnen uteblir, har man et problem eller en utfordring.
Salmisten sier: «I fred vil jeg legge meg ned og sove. For du, Herre, du alene lar meg hvile trygt» (Salme 4,9).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bibelsk visdom

Det finnes mange eksempler på at visdomsord fra Bibelen, blir brukt både i visetekster og som boktitler.

Den norske Grand Prix-vinneren fra 1960-tallet, «Intet er nytt under solen», er bare ett av mange eksempler.
I 1971 sang Cornelis Vreeswijk inn sangen «En fattig trubadur», som var skrevet av Arne Pärson noen år før.
Omkvedet til denne sangen begynner med en referanse til Forkynnerens bok i Det gamle testamente: Han har «ingen ting som han kan ta med seg» når han går. (5,14).
At man ikke kan ta med seg noe den dagen man dør, er en gammel erkjennelse som ofte dukker opp i kulturarven.
Jesu liknelse om den rike mannen (Luk 12,20) er bare ett eksempel på dette.
Inger Hagerup er inne på det samme i diktet «Våre små søsken»:
«Når siste båt skal gå
må alle passasjerer
la all bagasje stå».
Den bibelske vismannen sier det slik: «For som han kom fra mors liv, slik skal han vende tilbake, like naken som han kom».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Han som løp naken bort

Det finnes små episoder i de evangeliske fortellingene som aldri slutter å fascinere oss bibellesere.

Hva var det Jesus skrev med fingeren i sanden (Joh 8,6)?
Og hvem var han som løp naken bort fra Getsemane-dramaet (Mark 14,52)?
Det siste tror vi at vi vet svaret på: Det var evangelisten selv, Markus.
Han var til stede og har lagt inn dette vesle selvportrettet i fortellingen.
Andre, både forfattere og filmskapere, har gjort lignende ting.
Han løp altså sin vei, den unge Markus.
Han ville ikke bli tatt til fange av soldatene og vaktstyrken.
Men fortellingen om Markus og Jesus kan ikke ha endt med flukten.
Markus var ikke den eneste som flyktet disse dramatiske påskedagene, men han var heller ikke den eneste som vendte tilbake.
Vi leser ikke om noen som ble avvist av dem som gjorde det.
Det er mange som har løpt sin vei fra Jesus, men alle er velkommen tilbake.
Slik er det fremdeles.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

Frøene

Fra barneskolen husker jeg da vi i naturfagtimen sådde erter i vannglass fylt med trekkpapir, litt sagflis og vann. Etter få dager så vi hvordan ertene «sprakk» og en grønn spire vokste fram.

I mitt barndomshjem husker jeg vi hadde et appelsintre stående i stua.
Som tre betraktet, var det lite, men som potteplante var det stort.
Det hadde begynt med at min far hadde plantet en appelsinstein, og så hadde naturlovene, kombinert med litt stell og omsorg, fått treet til å spire.
Et frø kan være stort, som en nøtt, eller helt lite.
Jesus brukte sennepsfrøet som målestokk når han snakket om troen.
Hvor stort er det? I ett gram skal det være hele 760 sennepsfrø.
Ett sennepsfrø veier altså 1/760-dels gram.
Ett slikt frø gir en plante som er «større enn alle hagevekster». (Mark 4,32).
En ert eller en nøtt er noe vi ser godt.
Sennepsfrøet ser vi ikke, men vi ser virkningen av det.
Slik også med troen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Pekefinger, knyttneve eller – hva?

Det er mange meldinger man kan gi bare ved hjelp av en håndbevegelse. Ikke alle er like positive.

En pekefinger er en slik gest som de færreste setter pris på. Det å få en pekefinger rettet mot seg blir i beste fall oppfattet som kritikk, kanskje også sjikane.
En knyttneve rettet mot en selv, oppfattes ikke bare som ubehagelig, men som direkte truende.
Det finnes håndbevegelser som er avvisende, enten ved at man vifter den andre vekk eller ved at man vegrer seg mot å få kontakt.
Men heldigvis finnes det også håndbevegelser som er innbydende og inkluderende.
En utstrakt, åpen hånd er en slik bevegelse.
En hånd som vinker deg mot seg, er også en innbydelse.
Det samme gjelder to hender som strekker seg mot deg for å ta imot deg dersom du er i ferd med å snuble eller trenger støtte på andre måter.
Jesu hender er verken knyttneve eller pekefinger; de strekker seg mot deg for å berge.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Om ikke halleluja, så takk og lov

Under et årsmøte kommenterte en deltaker et forslag som han var glad for, men ikke overbegeistret.

– Jeg vil si, om ikke «halleluja», så et «takk og lov», som han sa – det var et møte med forståelse for en slik språkbruk.
Er det noen forskjell eller nyanser mellom å si «halleluja» eller «takk og lov»?
Et «halleluja» er nok sterkere enn et «takk og lov».
Vi kjenner «Halleluja» både fra en Grand Prix-vinner og fra Leonard Cohens tekster, og ikke minst fra hallelujakoret i Händels «Messias»-oratorium.
I Salmenes bok er det 23 «Halleluja», i åpenbaringsboka fire.
Ordet kommer fra hebraisk og betyr «Gud være lovet».
Det er et ord med en klar religiøs adresse.

«Takk og lov» oppfattes nok som litt mer nøytralt, men selv et nøytralt takk har krav på en mottaker.
Man skal kanskje ikke si «halleluja» i utide, men det er heller ingen grunn til å være gjerrig med det, verken med det eller «takk og lov».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Vellukt eller stank?

Paulus skriver til menigheten i Korint at vi som kristne er kalt til å være «Kristi vellukt». Det er et fint bilde.

I vår omgang med andre mennesker er de fleste av oss opptatt av å spre en god lukt; parfyme, etterbarberingsvann, deodorant eller vanlig renslighet.
Kontrasten til god lukt er for de fleste av oss stank.
Mens «vellukt» eller «duft», som er et ord Paulus også bruker i sine brev, er noe vi gleder oss over, er stank noe vi prøver å unngå, ja, trekke oss unna.
Stank kan være noe som oppstår i mange sammenhenger, men at noe går i forråtnelse er gjerne en vanlig årsak.
Mange av oss har – som regel helt ufrivillig – blitt møtt av den stanken som oppstår når matvarer har ligget lenge eller ikke blitt oppbevart på forsvarlig måte.
På Jesu tid var salt det man brukte for å konservere mat.
Jesus brukte også salt som et bilde på de kristne.
Salt eller vellukt – det er vårt kall.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

I vater

Vi skulle henge opp ei hylle på kjøkkenet.

På den skulle vi ha nips og andre småtterier, så det var viktig at hylla var i vater.
Heldigvis klarte vi å finne en liten dings av den typen som sjelden er i bruk her i hjemmet: Et vaterpass.
Lite var det, men det gjorde nytten.
Den lille luftboblen lå der den skulle, mellom de to strekene.
Hylla var i vater; et ord hentet fra det engelske «water» og kryssordoppgavenes «vannrett».
Det kan nok sies om enkelte mennesker at vedkommende «er ikke helt i vater», eller ikke helt i balanse.
Verken «vater» eller «balanse» er bibelske begreper, men de beskriver noe som kristentroen kan hjelpe mange med: Å komme i harmoni med seg selv; å vite at man har gjort opp sin sak både med Gud og mennesker.
Vi leser at Jesus fikk storm til å stilne og bølger til å legge seg.
Det kan han også gjøre i menneskers liv.
Da kjennes det som man er kommet i vater.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Gråsoner»

De færreste vil betegne «svart» eller «hvitt» som farger i vanlig forstand.

Tar vi utgangspunkt i regnbuen, finner vi verken svart eller hvitt der; heller ikke det som ligger på en stor skala mellom disse to, det vi kaller «grått».
Som layoutansvarlig i et kristelig blad på 70-tallet bestilte jeg ofte raster i «20 % svart» fra trykkeriet.

Ordet «gråsoner» brukes ofte i språket.
Det beskriver et felt, politisk, etisk eller kanskje geografisk, som preges av uklarhet.
Å «operere i gråsonen» kan være et uttrykk for manøvreringer som er litt listige, men ikke direkte forbryterske.
I sjelesorgen snakker man ikke om «gråsone», men kanskje om adiafora; det som verken Bibelen eller etikken sier noe klart og tydelig om.
Det er vanskelig å gi klare råd i slike saker; det er grøfter på begge sider.
Grått kan nok virke kjedelig, men det kan også være der man finner den løsningen man trenger.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Rut og Daniel

Det synges kanskje ennå i søndagsskolen, verset om hvem henholdsvis jentene og guttene i gruppa vil likne.

Jentene vil likne Rut, og guttene vil likne Daniel.
«…for Rut hun var så god og sann…», «…men Daniel var modig, han!»
Men stopp litt!
Rut var vel ikke mindre modig enn Daniel?
Hun brøt opp fra de omgivelsene hun var kjent med, fra hele sitt nettverk, og fulgte med svigermoren sin, ikke bare til en annen by, men et annet land.
Begge var blitt enker, og de levde i en tid da enkene var prisgitt det nettverket deres kunne tilby. Og det krevde at de hadde et nettverk.
Det fikk de, og Rut ble en av de mest sentrale kvinneskikkelsene i Det gamle testamente.
Hun huskes for slekten hun ble stammor til, for omsorgen hun viste for sin svigermor, og dermed også for det mot hun viste.
Kanskje bør søndagsskoleverset endres litt?
«For Daniel var sann og sunn, men Rut, ja, hun var modig, hun!»

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Ruts eksempel

Tre enker var på vei fra en by til en annen.

Den eldste hadde vært mor til mennene som de andre to hadde vært gift med.
Nå var alle tre gått bort, og hun som var eldst, ville vende tilbake dit hun kom fra.
Da hun forsto at svigerdøtrene ville følge med dit, ba hun dem heller vende tilbake til sine hjemsteder. Det var mer framtid for dem der enn sammen med henne, trodde hun.
Men en av svigerdøtrene, Rut, nektet å snu.
Hun fulgte med svigermoren til hennes hjemby, Betlehem.
Resten av fortellingen om Rut kjenner vi.
Hun ble en sentral skikkelse i den slektslinja som både førte fram til kong David og faktisk også til Josef og Maria, og dermed til Jesus-barnet.
Hun tok et valg; mange ville mene det var et uklokt valg, men det fikk store og velsignede konsekvenser for hele historien.
Rut gjorde sitt valg ut fra det hun mente var riktig.
Det er noe viktig som vi kan lære av den unge enken Rut.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK