Pottemakeren og leiren

Som gutt besøkte jeg ofte Norsk Folkemuseum på Bygdøy.

I pottemakerverkstedet kunne man følge hele prosessen fra leirklump til vase, skål eller bolle.

Pottemakeri er en eldgammel kunst. Den er både omtalt og beskrevet i Bibelen (Jer 18, 1-6) og hos profeten Jesaia: «Vi er leire, du er den som former oss, alle er vi verk av din hånd» (64, 7).
For 120 år siden måtte den amerikanske kvinnen Adelaide A. Pollard innse at det hun hadde trodd var hennes kall, å bli misjonær, ikke lot seg realiseres på grunn av ytre omstendigheter.
Så hørte hun en kvinne som bad slik: «Det betyr egentlig ikke noe hva du gjør med oss, Herre, bare du har din egen vei med våre liv».
Etter det skrev Adelaide sangen «Ha du din vei, Gud».
Her heter det i første vers:
«Ha du din vei, Gud! Ha du din vei!
Jeg er som leret, dann meg lik deg».
Man kan visst godt være leire når bare en mester sitter ved dreieskiven!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Stedet for tilbedelse

Vi satt ved siden av hverandre på toget og hadde flere timer i hverandres selskap foran oss.

Kjemien var god og praten gikk greit, om enn på engelsk.
Kristen tro var også en del av praten, og vi kom til det punktet der det var naturlig å spørre: - Where do you worship?
Hvor går du til gudstjeneste?
I Johannes-evangeliets fjerde kapittel leser vi også om to som også hadde en lang samtale.
En jøde og en samaritan.
To folkegrupper med langt på vei samme tro, men hvert sitt hellige sted.
Den samaritanske kvinnen spør: «Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe» (vers 20). Fjellet het Garizim.
Jesus svarte at det handlet ikke om sted, men om «sanne tilbedere (som) skal tilbe Far i ånd og sannhet» (vers 23).
Vi går til gudstjeneste i ulike kirker. Men det viktigste alteret er det man har i sitt hjerte, der man tilber i ånd og sannhet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Lange bønner

Den kjente predikanten var innbudt til kvelds hos en kristen familie.

Verten ønsket å lese en bibeltekst i forbindelse med besøket, og be en bønn.
Det ble en lang bønn, for enkeltpersoner, for organisasjoner og for deres virksomheter over hele verden.
Da han kom til «amen» merket han at gjesten ikke var helt med.
Denne ba da også om unnskyldning: - Jeg datt visst av nede i Tyskland et sted, som han sa.

Ett av Jesu poeng med «Fadervår» var at det ikke er nødvendig å bruke mange ord i bønnen.
Bibelen refererer flere kortfattede bønner.
Jabes bønn fra Det gamle testamente (1 Krøn 4, 10) er en slik.
Tollerens bønn i templet er enda kortere: «Gud, vær meg synder nådig» (Luk 18, 13).

Det er ikke galt å bruke mye tid i bønn.
Jesus brukte hele netter i bønn.
Men disse bønnene er stort sett ikke gjengitt i Bibelen.
De lange bønnene var noe som skjedde mellom Jesus og Gud på tomannshånd.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bibel og salmebok

Det har vært situasjoner der en bibel og en salmebok var den eneste litteraturen som fantes i et fattig hjem.

Nylig hørte jeg en som beskrev forholdet mellom disse to slik: Bibelen er Guds ord slik vi leser det; salmeboka formidler Guds ord slik kristne har erfart det.
Kanskje er det litt for enkelt å si det slik, men samtidig er det mye sant i en slik beskrivelse.
Salmene, både de bibelske salmene og de som er blitt til i løpet av kirkens historie, forteller om menneskers – menighetens! – møte med Gud.
En av de aller eldste salmene som ennå synges, er julesalmen «Folkefrelsar til oss kom» - den er fra 300-tallet etter Jesu fødsel.
En annen, «Deg å få skoda», kan føres tilbake til 700-tallet.
I 1923 satt en ung frelsesoffiser og hørte det bli talt over Salme 72 om navnet som skyter friske skudd.
Samme kveld ble «Navnet Jesus blekner aldri» til.
Bibelordet ble erfart og skapte en salme.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Nok mat i skapet?

En jente ble adoptert fra et annet land og kom til Norge i fem-årsalderen. De første leveårene hennes hadde vært preget av fattigdom, sult og mangel på det meste

Hun tilpasset seg fort, men én ting satt lenge i: Hver eneste dag åpnet hun kjøleskapsdøra, kikket inn og lukket den så igjen.
Etter en stund spurte den norske moren hennes hvorfor hun gjorde dette.
Og jenta svarte at hver gang hun så kjøleskapet måtte hun sjekke at det var mat der, at det ikke var tomt.

Er man vant med at det alltid er, om ikke overflod, så tilstrekkelig i matskapet kan kanskje ikke forstå jentas bekymring.
Det tok tid før hun klarte å legge vekk den bekymringen.
Tanken slo meg da jeg hørte om denne jenta: Sånn tenker visst noen om Vårherre også. Tenker at velsignelse er noe som kan ta slutt. Herren selv vil ikke at vi skal ha det slik.
Derfor kunne salmisten skrive: «Guds bekk er full av vann» (Sal 65, 10).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Ukjent fortelling?

Hun mente selv hun hadde vokst opp i et kulturbevisst, norsk hjem der impulsene hadde vært mange og varierte og hadde representert stor bredde.

Som voksen kunne hun likevel fortelle: – Da jeg vokste opp hørte jeg aldri fortellingen om den barmhjertige samaritan!

Jesu lignelse om den barmhjertige samaritan regnes som en av verdenslitteraturens grunnfortellinger.
Den er blitt analysert både litterært, politisk og religiøst, og de fleste er enige om at det både er en vakker fortelling og en viktig fortelling.
Kan den leses som «bare» en fortelling; en novelle?
Selvsagt kan den det.
Samtidig er det mye erfaring på at når en fortelling først er formidlet, lever den sitt eget liv i vår tanke og bevissthet.
Derfor er det så nødvendig at fortellinger som denne blir formidlet videre.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK