En dråpe

«La en dråpe av blodet berøre min sjel» heter det i en av Aage Samuelsens kjente sanger.

Dråper er ingen bagatell i våre liv.
De av oss som måler blodsukkeret vårt fra tid til annen, er kjent med stikket i fingeren og så den lille dråpen som skal ut og fortelle hvordan det står til.
Fra medisinen kjenner vi også ordet «dråpe-smitte» - det er ingen spøk.
En dråpe av det ene eller andre slaget i et glass vann eller i en klesvask kan få store konsekvenser.
Samtidig er ordet «dråpe» mye flittigere brukt i den kristne sangskatten enn i Bibelen.
I den nyeste utgaven av Bibelen forekommer ordet «dråpe» to ganger.
I utgaven fra 1930 forekom ordet tre ganger.
Men symbolbetydningen av ordet er likevel sterk, enten det er den ene dråpen vi føler vi trenger, eller vi ber om «mere enn dråper», som det heter i en annen sang.
Men én dråpe av Jesu blod er nok til å gi strømmer av rik velsignelse.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

Bokstaven slår i hjel

Det finnes ikke – og det er kanskje like greit? – noe norsk uttrykk som tilsvarer det engelske «to throw the book» på noen.

Direkte oversatt betyr det «å kaste boka» mot vedkommende.
Betydningen er at man tolker en bestemmelse på strengeste og mest bokstavelig måte, slik at man kan få tatt innersvingen på sin motstander.
Paulus er inne på noe av det samme når han skriver om «en ny pakt som ikke bygger på bokstav, men på Ånd. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende» (2 Kor 3, 6).
Paulus kjente «boka» bedre enn de fleste; han kunne kaste den på hvem det skulle være.
Men gjennom møtet med Jesus hadde han lært at det ikke var dette forholdet til Gud handlet om.
Å kjenne Gud og hans hellige ånd handler om liv, ikke bokstaver.
Jesus sa det samme. «Dere har hørt at det er sagt», kunne han si, før ha la til: «Men jeg sier dere».
Han vil ikke «kaste boka» på oss, han vil velsigne.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Han vet hva du mener

Første gang vi leser at disiplene ba Jesus om noe, var dette det de bad om: «Lær oss å be!»

De hadde nemlig hørt at døperen Johannes lærte sine disipler å be.
De hadde også lagt merke til at Jesus selv brukte mye tid i bønn.
Jesu svar var å lære dem «Fadervår» (se Luk 11).

Er bønn noe man kan «lære»?
Er bønn et sett av teknikker og formuleringer?
Kortversjonen av svaret er «nei».
Det finnes bønner som noen har skrevet ned og som brukes flittig – til rik velsignelse.
Men noe av Jesu hensikt med å lære disiplene «Fadervår» var å understreke at det ikke er de fine formuleringene som når Guds hjerte, men like mye det Paulus kaller «sukk som ikke kan uttrykkes i ord» (Rom 8, 26).
I et møte der det var anledning til «fri bønn» lød dette hjertesukket: «Kjære Jesus, jeg finner ikke ord, men du skjønner hva jeg mener».
Det tror jeg Jesus likte!
Han vet hva vi trenger og forstår hva vi mener!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Å være beredt

«Stol på Gud og hold kruttet tørt!»

Det er litt ulike meninger om hvor dette uttrykket stammer fra.
Noen mener det er et irsk ordtak; Irland har jo en historie der man har hatt bruk for begge deler. Uansett handler det om å kunne kombinere tillit med beredskap.
Det er flere bibelske fortellinger om nødvendigheten av dette.
Om gjenoppbyggingen av Jerusalem etter det babylonske fangenskap kan vi lese: «Hver bygningsmann hadde sverdet festet ved hoftene mens han bygde» (Neh 4, 18).
Joda, de hadde vendt tilbake til landet Gud hadde gitt dem i tillit til ham og på hans befaling.
De stolte på hans omsorg og hans velsignelse.
Men de trodde også på en Gud som hadde gitt dem vett for at de skulle bruke det.
Jesus sier: «Dersom en av dere vil bygge et tårn, setter han seg ikke da først ned og regner ut hva det vil koste, for å se om han har penger nok til å fullføre det?» (Luk 14, 28 og utover).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Et nytt tempel

Det er ofte sterke følelser knyttet til det lokale Guds-huset i mange bygder og byer.

Det kan være kirken, bedehuset eller et kristent forsamlingslokale. Mange har minner knyttet til slike bygg.
Da Vålerenga kirke brant på 1970-tallet sto mange og gråt foran den brennende kirken. Flere av dem sa at det var ikke sånn at de var «relliøse», altså, men dette …

Ofte blir en kirke eller et bedehus som har brent ned, blitt revet eller solgt erstattet med et nytt. Men minnet om det gamle sitter i.
Her ble man døpt, konfirmert, gift eller man har andre minner derfra.
Bibelen forteller om da det ble bygget et nytt tempel i Jerusalem etter fangenskapet i Babylon.
Gleden var stor, men de som var så gamle at de husket det gamle, gråt sårt (Esra 3, 12).
Paulus sa: «Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender» (Apg 17, 24).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK - bildet viser Frelsesarmeens lokale i Arendal; et hus som først var bedehus i 120 år, og de siste 20 årene har vært frelsestempel

En god vane

«På sabbaten gikk han inn i synagogen slik han pleide», står det om Jesus i Lukas-evangeliet (4, 1).
Om Paulus leser vi at når han kom til en fremmed by, og det var en synagoge der, gikk han dit «som han pleide» (Apg 17, 2).
Å oppsøke Guds hus, enten man er på sitt eget hjemsted eller er på besøk et sted, er en god vane.
Ofte er det også en berikende vane.
Man treffer nye mennesker, medkristne med så vel andre erfaringer som noen av de samme erfaringene som man selv har.
Under et besøk til Roma klarte vi å finne det eneste Frelsesarmé-lokalet som er i denne store byen.
Lite og litt bortgjemt.
Dit gikk vi søndag formiddag.
Alt foregikk på italiensk.
Det eneste jeg forsto av prekenen var uttrykket «La benedizione del Signore» - Herrens velsignelse.
Det var sikkert mange tusen som satt i Romas mange kirker samtidig – som de pleide.
Og alle fikk vi del i Herrens velsignelse.

Pubisert som «Dagens andakt» på KPK - bildet er lastet ned fra nettet og har ingen direkte tilknytning til betraktningen