Jesu bønn - og vår

Prekentekst: Matt 6, 7-13

«Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det. Slik skal dere da be:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges. La riket ditt komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen. Gi oss i dag vårt daglige brød, og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere. Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde. For riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen.»


Vi kaller den «Herrens bønn» eller «bønnen Jesus lærte oss».
Det er en tekst på 65 ord, og samtidig en av de mest sentrale tekstene i hele vår kulturkrets.
Vi tenker på den som en kristen bønn, men det er faktisk en bønn som både jøder og muslimer kan be med oppriktighet.
De første som lærte den, var da også jøder og ikke kristne.

«Herrens bønn» er en bønn «alle» kan be, enten man har et grunnfestet, religiøst livssyn eller bare har en litt vag forestilling om en høyere makt. Det er bønn som går til kjernen av det menneskelige: det å vite at man er en del av en sammenheng, en del av noe større.

Det er mange og sterke fortellinger om hva denne bønnen har betydd for folk i kritiske livssituasjoner.
Unge AUF-ere har fortalt at det var den de grep til under terroren på Utøya i 2011.
Noen av oss husker at David Bowie under minnekonserten for sangeren Freddie Mercury, knelte på scenen og ba denne bønnen. Han ville gjøre «noe personlig» i kampen mot AIDS.
Cliff Richards siste platesuksess var en versjon av denne teksten, sunget på den gamle, skotske melodien «Auld Lang Syne».
Lenger ned i den vestlige kulturens tekstkammer kommer man ikke!

I London fant jeg et skilt der det sto «Pater Noster Square» - det kan oversettes med «Fadervår-torget».
Og «Fadervår» kan godt beskrives som et torg.
Det er jo en bønn som dekker alle menneskelige behov: Mat, trygghet, sinnsro.
Av de sju bønnene på dette «torget», handler tre av dem om Guds rike og fire av dem om den troende selv og om menigheten.

Jesus kunne bruke hele netter i bønn, men sa til disiplene at man trenger ikke bruke så mange ord for å bli bønnhørt.
Det er nok med noen få.
Kanskje bare ett?
Kanskje bare et sukk?
Det når fram.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK