Jesu bønn - og vår

Prekentekst: Matt 6, 7-13

«Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det. Slik skal dere da be:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges. La riket ditt komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen. Gi oss i dag vårt daglige brød, og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere. Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde. For riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen.»


Vi kaller den «Herrens bønn» eller «bønnen Jesus lærte oss».
Det er en tekst på 65 ord, og samtidig en av de mest sentrale tekstene i hele vår kulturkrets.
Vi tenker på den som en kristen bønn, men det er faktisk en bønn som både jøder og muslimer kan be med oppriktighet.
De første som lærte den, var da også jøder og ikke kristne.

«Herrens bønn» er en bønn «alle» kan be, enten man har et grunnfestet, religiøst livssyn eller bare har en litt vag forestilling om en høyere makt. Det er bønn som går til kjernen av det menneskelige: det å vite at man er en del av en sammenheng, en del av noe større.

Det er mange og sterke fortellinger om hva denne bønnen har betydd for folk i kritiske livssituasjoner.
Unge AUF-ere har fortalt at det var den de grep til under terroren på Utøya i 2011.
Noen av oss husker at David Bowie under minnekonserten for sangeren Freddie Mercury, knelte på scenen og ba denne bønnen. Han ville gjøre «noe personlig» i kampen mot AIDS.
Cliff Richards siste platesuksess var en versjon av denne teksten, sunget på den gamle, skotske melodien «Auld Lang Syne».
Lenger ned i den vestlige kulturens tekstkammer kommer man ikke!

I London fant jeg et skilt der det sto «Pater Noster Square» - det kan oversettes med «Fadervår-torget».
Og «Fadervår» kan godt beskrives som et torg.
Det er jo en bønn som dekker alle menneskelige behov: Mat, trygghet, sinnsro.
Av de sju bønnene på dette «torget», handler tre av dem om Guds rike og fire av dem om den troende selv og om menigheten.

Jesus kunne bruke hele netter i bønn, men sa til disiplene at man trenger ikke bruke så mange ord for å bli bønnhørt.
Det er nok med noen få.
Kanskje bare ett?
Kanskje bare et sukk?
Det når fram.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

Det ytre og det indre

Det fortelles at den gang fjernsynet ennå var noe nytt og ikke allemannseie, ble det å ha en fjernsynsantenne på taket et statussymbol.

Det signaliserte at man var «moderne» og kanskje også at man hadde god økonomi.
Derfor sørget mange familier for å få en slik antenne på taket, men selve fjernsynsapparatet ventet de med å skaffe seg.
Det er lett å smile av slike fenomener; de sier noe om et litt komisk trekk ved menneskenaturen.
Men ikke bare komisk.
Det å framstå som «bedre» enn man er, «rikere» eller «mer moderne», er kanskje noe som har preget oss til alle tider?
Også i troen og menigheten kan man se dette.
Jesus kalte det «kalkede graver»: «Utvendig er de vakre å se på, men innvendig er de fulle av dødningebein og all slags urenhet» (Matt 23, 27).
Vi tenker at fasaden er viktig.
Gud tenker ikke slik: «For mennesker ser det som øynene ser, men Herren ser på hjertet» (1 Sam 16,7).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Mer himmel, takk!»

Den grafiske designeren var ikke helt fornøyd med bildet han hadde fått tilsendt. Han sendte det tilbake med påskriften «Mer himmel, takk!».

Ordet «himmel» brukes ofte, både i dagligtalen og forkynnelsen.
Det kan godt brukes mer.
Jeg leste om en prest ble kritisert for at hun snakket for mye om himmelen og for lite om fortapelsen.
Hun satte seg ned med bibelordboka og summerte opp hvor mange ganger Jesus talte om himmelen og hvor mange ganger han talte om fortapelsen.
Hun så fort at Jesus snakket mye mer om frelsen enn fortapelsen.
Det ga henne frimodighet til å fortsette å forkynne slik hun hadde gjort til nå.
Forkynnelsen av evangeliet bør alltid handle mer om hva man som kristen er frelst til, enn hva man er frelst fra.
Og selv om både frelse og fortapelse er en del av troens virkelighet, kan man ikke skremme noen til å bli frelst.
Derfor kan vi også godt si: «Mer himmel, takk!»

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Veimøte»

Få saker engasjerer en lokalbefolkning så sterkt som veiutbygginger.

En gang i tiden var det stas om veien gikk gjennom ens eget tun; nå er man mer opptatt av at veien ikke skal gå ut over egen eiendom eller eget nærmiljø.
Både myndigheter og utbyggere må derfor tillyse «veimøter» - eller de blir innkalt til slike.
I mitt nærmiljø er det en slik sak på gang, og en av mine naboer har engasjert seg sterkt. Forleden skulle det være et nytt veimøte, og han ble spurt om han kunne komme.
– Nei, i kveld skal jeg på et annet veimøte, svarte han. – Det er årsmøte på bedehuset.
Jesus snakket både om en smal vei og bred vei i sin undervisning, blant annet i Bergprekenen. Overført på trafikkbildet har både smale og brede veier sine utfordringer og sine fordeler.
Det viktigste med en vei må være at den fører dit man har tenkt seg.
Da kan et veimøte på bedehuset være et godt sted å starte.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK