«I krybben, i stallen»

«Krybbe» og «stall» er et ordpar mange av oss forbinder med julebudskapet.

Vi finner dem begge i sanger, fortellinger og i bildekunsten.
Vi tenker også ofte at stallen var noe Josef og Maria ble tilbudt av en person som hadde vondt av det unge paret med den høygravide kvinnen.
Jule-evangeliet sier ikke noe, verken om en snill eier av en stall eller om stallen som sådan. Bare krybben er nevnt.
Men den kan like gjerne ha stått under åpen himmel, som en slags matstasjon for husdyrene i området.
Så kanskje ble Jesus født under åpen himmel?
Eller kanskje krybben sto i en grotte, slik at den lille familien i hvert fall hadde et slags tak over hodet.
Som voksen sa Jesus om seg selv: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på» (Matt 8, 20).
Den hjemløse familien er også en del av det bildet som utgjør julefortellingen – da og nå.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK julaften 2018

På fast grunn

Noen dager kan det oppleves som litt av et sjansespill å skulle gå ut om morgenen og hente avisene.

Man har bokstavelig talt vært på glattisen.
Sanden man strødde dagen før er for en stor del blitt begravd under regn som er frosset til is.
Løsningen blir å gå forsiktig og se etter felt der det er litt mer bart enn ellers.
Man tar seg i å savne fast grunn under føttene.
For mange år siden skrev «rockepresten» Bjørn Eidsvåg en sang som heter «Føtter på fjell». Her heter det:
«Du løftet meg opp av fordervelsens grav
og satte mine føtter på fjell.
Du viste meg nåde i stedet for krav.
Da fant jeg tilbake til meg selv».

«Føtter på fjell» er et uttrykk som gir assosiasjoner til Jesu lignelse om de to bygningsmennene.
Den ene bygde på sand, den andre på fjell.
Som en har sagt: Det er bedre å stå vaklende på en stø grunn enn å stå støtt på en vaklende. «… du satte mine føtter på fjell».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Spor i sand og snø

Vi kan gå langs på en sandstrand og betrakte sporene vi setter under en slik vandring.

Så kommer en bølge, og sporene blir først svakere og så helt borte.
Det samme opplever vi om vinteren, når vi går på en vei eller gårdsplass med snø som nettopp har falt.
Kommer det mer snø, blir sporene borte, og det samme skjer dersom sola skinner og snøen smelter.
Spor i sand og snø kan brukes som bilder på hvordan livet kan oppleves.
Man tenker at sporene man setter blir borte i løpet av kort tid, og så har de liksom aldri eksistert.
Slik er det ikke.
Et vennlig ord i forbifarten, en oppmerksomhet eller en håndsrekning – de endrer ikke historiens gang, men de setter et lite spor. Det samme gjelder for uvennlige ord eller handlinger.
De kan oppfattes som en bagatell, men sporet er satt.
Bibelen forteller oss at en dag skal vi gjøre regnskap for alle ord og handlinger.
Bare Jesus kan slette dem ut.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bak neste sving

Det kjente artistparet var på vei hjem fra en konsertturné.

I bilen begynte de å snakke om at de kunne trenger noen nye sanger snart.
– Vi får snakke mer om det senere, for etter den neste bakketoppen er vi hjemme, sa sjåføren.
– Men der har du jo sangen, svarte kona.
Sangen heter «Over the next hill» og er en av de mange kristne sangene ekteparet June og Johnny Cash hadde på sitt repertoar.
Mange av dem hadde han skrevet selv også.
Denne handler om at veien man ferdes på kan gå i bølgedaler og den kan være svingete, men en dag er man framme – «bak neste sving» eller «etter den neste bakketoppen».
Ekteparet Cash opplevde mange oppturer og nedturer i sine liv, men de holdt fast på den kristentroen de var vokst opp med og hadde tatt personlig stilling til.
De døde med bare noen måneders mellomrom i 2003.
Da erfarte de nok sannheten i sin egen sang: Over den neste bakketoppen er vi hjemme.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bønn eller handling?

Den fattige husmannen var blitt alvorlig syk.

Den fromme storbonden var oppriktig bekymret for husmannen og hans familie, og ved familieandakten ba han inderlig til Gud om at han måtte komme den syke og familien hans til hjelp.
Da bønnen var ferdig, sa sønnen hans: – Men far, hvorfor ber du Gud hjelpe når du like gjerne kan hjelpe selv?
Det var et klokt og kristent fundert spørsmål som man bare får håpe at bonden tok til seg.
«Ora et labora» eller «be og arbeid» er et prinsipp som skal ha blitt formulert av den hellige Benedikt (se bildet) i hans klosterregel fra 500-tallet.
Det er et prinsipp som har tålt de 1500 årene som er gått siden den gang.
Det er ingen motsetning mellom bønn og handling.
Ofte kan nettopp den praktiske handling, den nødvendige håndsrekning, være den beste måten å be på og den mest troverdige måten å vitne på.
Man trenger ikke be Gud om å hjelpe den vi lett kan hjelpe selv.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK - bildet av den hellige Benedikt er lastet ned fra katolsk.no

Ubrukt og uttørket

Et forholdsvis langt liv i organisasjonsarbeid har medført en lang rekke kurs og konferanser på hoteller og kurssteder.

Ofte er kulepenner og blokker noe av det man får med seg fra slike steder.
Mange organisasjoner lager også kulepenner som «give away»-artikler; en måte å markedsføre seg på.
Forleden gikk jeg gjennom mitt altfor store lager av kulepenner og testet om de virket.
Mange av dem gjorde ikke det.
De var gått tørre.
Mange av dem hadde jeg ikke brukt siden jeg var på det-og-det kurset eller bodde på det-og-det hotellet.
De var blitt lite brukt og nå hadde de tørket inn.
En penn kan gå tom fordi den er blitt brukt til å skrive brev, sanger, notater eller andre tekster, eller den kan tørke inn fordi den ikke brukes til noe som helst.
På sett og vis kan dette sies om kristenlivet også.
Vi kalt til å være i tjeneste, ikke bare ligge i en skuff; sette spor, ikke bare tørke inn.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Godt med Gud

Han hadde vært aktiv i en menighet da han var yngre, spilt og sunget og avlagt sitt vitnesbyrd.

Så kom troen og menigheten på avstand, selv om han fulgte opp barna sine og støttet kona i deres engasjement.
Så ble han syk, og sykdommen hadde bare en utgang.
En kveld ringte telefonen hos noen andre i familien.
Om de kunne komme?
– Jeg må få det godt med Gud igjen, som han sa.
De kom og han fikk det godt med Gud.
Han kjente veien, selv om det var en stund siden han gikk den sist.
Det finnes mange uttrykk for det å bli en kristen.
«Omvende seg», «bli frelst», «bøye seg», «ta imot Jesus».
Å «få det godt med Gud» er slett ikke det dårligste.
Å bli en kristen er å bli forsont med Gud.
Profeten sier det slik: «Kom, la oss gjøre opp vår sak! sier Herren» (Jes 1, 18).
Om syndene er som purpur eller skarlagen, skal de bli hvite som snø og den hvite ull.
Jo, å bli kristen er å få det godt med Gud.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bevare kongen

Hvem hadde trodd at sjakk skulle bli en folkeidrett som holdt tusener foran fjernsynsskjermen i time etter time?

Slik er det imidlertid blitt, mye takket være en norsk verdensmester i dette spillet.
Mange av oss har nok lært grunntrekkene i dette «spill for konger», som det er blitt kalt.
Vi vet hvordan de ulike brikkene kan bevege seg.
Men den viktigste brikken på sjakkbrettet er en som bare kan bevege seg et steg om gangen, nemlig Kongen.
De andre brikkene har som oppgave å beskytte kongen.
Faller kongen, er spillet tapt.
I kristenlivet kan man også snakke om å ha en konge.

Han kalles til og med «Kongenes konge».
Han er ikke like sårbar som kongen på sjakkbrettet.
I stedet er det vi som er sårbare dersom vi kommer bort fra ham.
Å være kristen er blitt beskrevet som å ha Jesus i hjertet.
Bibelen sier: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det» (Ordspr 4, 23).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK