Søndagspreken for påskedag
Prekentekst: Matt 28, 1 – 10
Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere av sted og si til disiplene hans: «Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.» – Nå har jeg sagt dere det.»
Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!» De gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham. Jesus sa til dem: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.»
Det var ingen øyenvitner til Jesu oppstandelse.
Det måtte da ha vært vaktene som skulle passe på graven, og de svimte av allerede da tingene begynte å skje.
Salmedikteren Johan Nordahl Bruun skildrer det slik: «Lynet blinker, jorden bever, graven brast, og Jesus lever!»
Ikke rart de svimte av!
Ut fra bibelteksten kan det virke som om vaktene lå i koma mens engelen snakket med de to kvinnene, som begge het Maria. Den ene av dem, Maria Magdalena, er på mange måter oppstandelsesfortellingens kvinnelige hovedperson. Hun har gitt inspirasjon til den kanskje mest brukte påskemorgensalmen vi har, og samtalen mellom henne og Jesus i Johannes-evangeliet, er en av Det nye testamentets vakreste tekster.
Hun som kalles «den andre Maria» var mor til to av Jesu disipler, nemlig Jakob og Johannes.
Etter samtalen med engelen, fikk de to kvinnene møte Jesus.
Hvor var vaktene da? Lå de fremdeles i svime, eller hadde de sneket seg av gårde og begynt å spre det ryktet som skulle berge omdømmet deres: At disiplene hadde overfalt dem og stjålet Jesu legeme?
Kvinnene hadde annet å gjøre: Etter å ha møtt Jesus, skyndte de seg videre for å møte disiplene, og for å gi dem en hilsen fra Jesus.
Teksten beskriver stemningen de var i slik: «redde, men jublende glade».
Man kan være glad og redd samtidig. Vi som har både barn og barnebarn har sikkert hørt uttrykket «gru-glede seg».
Men de ble ikke slått ut av å gru-glede seg; i stedet gjorde de som de var blitt bedt om, og budskapet om Jesu oppstandelse begynte å spre seg fra den dagen av.
Med sin oppstandelse vant Jesus den definitive seier over dødskreftene i tilværelsen. Som Peter sa på pinsedag: «Døden var ikke sterk nok til å holde (Jesus) fast».
Publisert på KPK
