«Kongen»

Konsertlokalet var stappfullt og artisten var i storform.

Noen begeistrede fans hadde laget en plakat, og den holdt de nå opp.
«Elvis! You are the King!» sto det på den.
Da han fikk øye på den, skal Elvis ha stanset konserten, pekt på plakaten og sagt: «Nei! Det er bare én konge, og det er Jesus Kristus!»
Betegnelsen «konge» brukes nok litt tilfeldig i ulike sammenhenger: Sport, musikk, kunst og litteratur.
I et monarki kan det bare være én konge til enhver tid.
Det er en unik tittel, og bør ikke brukes tilfeldig.
Da folket i Israel krevde å få en konge, var det i strid med Guds vilje. For Herren skulle være deres konge.
Og erfaringene med å ha konger i Israel var så ymse. Noen var bra, andre var det ikke.
Sånn har historien vært i de fleste land.
Men Jesus er kongenes konge.
Det trodde Elvis. Derfor ville han ikke bli kalt konge. Hans konge het Jesus Kristus.
Han er den rette kongen!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Om det drøyer…»

«What took you so long?» er en replikk man har hørt i mange filmer og fjernsynsserier.

Den faller gjerne når helten blir reddet i aller siste sekund, og vi alle puster lettet ut.
Også i Bibelen finner vi dette spørsmålet.
«Hvor lenge, Herre?» er et kjent hjertesukk fra både salmer og profetiske bøker.
En av disse er Daniels bok, der profeten kjempet en hard kamp, og hadde ropt til Gud i sin nød.

Omsider kommer svaret: «Vær ikke redd, Daniel! For fra den første dagen (…) er ordene dine blitt hørt» (Dan 10, 12).
Så får han forklaringen: Mens sendebudet var underveis, foregikk det en kamp i den åndelige verden, og svaret ble forsinket.
Kanskje var det denne teksten Trygve Bjerkrheim hadde i tankene da han skrev strofen: «Det er svar underveis, engler kommer med bud, om de drøyer, de fram dog skal nå».
Om svaret drøyer, er bønnen blitt hørt!
Fra første stund!
Det skal vi ikke glemme!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Korsmerket

Jeg måtte se to ganger på tatoveringen som den unge kvinnen foran meg hadde i nakken.

Var det ikke…?
Jo, det var det eldgamle kristogrammet som på fagspråket kalles khi-rho. Det kan beskrives som et Andreaskors («kryss») med en p tvers gjennom.
Det er et gammelt symbol som betyr «Kristi kors».


Å tatovere et så sterkt Kristus-symbol, det være seg i nakken eller andre steder på kroppen, kan vanskelig tolkes som annet enn et vitnesbyrd.
Kvinnen foran meg ønsket å identifisere seg med Kristi kors.
Det må bety at hun også ønsker å identifisere seg med Kristus.
Som kristne er vi merket, ikke med en tatovering, men med et segl: «Han har også satt sitt segl på oss og gitt oss Ånden som pant i våre hjerter» (2 Kor 1, 22).
Et segl er et tegn på at noen går god for innholdet.
Jesus sier at den som vil kjennes ved ham, skal også han kjennes ved.
Korset forteller at han går god for oss.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Lunken»

Å drikke lunkent vann er ingen stor opplevelse.

Man fukter en tørr munnhule, men det er også alt man får ut av en slik slurk.
Derfor er det heller ikke noe kompliment når man sier om noen at vedkommende er «lunken» i den ene eller andre saken.
Ordet «lunken» forekommer én gang i Bibelen.
Det er i brevet til menigheten i Laodikea: «Jeg vet om dine gjerninger – du er verken kald eller varm. Om du bare var kald eller varm! Men du er lunken, ikke varm og ikke kald. Derfor skal jeg spytte deg ut av min munn» (Åp 3, 15-16).
«Lunken» kan bety at man har vært varm og er i ferd med å bli kald, eller at man har vært kald, men er i ferd med å bli varm. Samtidig er det til menigheten i Laodikea man finner den kanskje sterkeste teksten om kall i hele Det nye testamente: «Se, jeg står for døren og banker» (v. 20).
Herren gir ikke opp den som er lunken.
I stedet kaller han på ham eller henne.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

De kom med det de hadde

To ganger leser vi i blant annet Matteus-evangeliet at Jesus mettet store folkemengder med små ressurser.

Den ene gangen fikk fem tusen, pluss kvinner og barn, mat ved hjelp av fem brød og to fisker, den andre gangen var det fire tusen som fikk mat ved hjelp av sju brød.
Begge ganger kunne dette skje fordi noen kom til Jesus med det de hadde.

Tilsynelatende var det lite, og begge deler var sannsynligvis ment som niste til én enkelt person.
Men når Jesus fikk bruke det, ble det ikke bare nok, men rikelig.
Den ene gangen fylte restene 12 kurver, den neste sju.
Å komme til Jesus med det man har, er nøkkelen til velsignelse både for en selv og andre.
I Lina Sandells kjente sang blir vi minnet om dette: «Gjør det lille du kan der hvor Gud har deg satt..».
Poenget er ikke om det er lite eller mye – poenget er at det blir overlatt til Jesus.
Da blir lite til mye og det lille blir stort.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Nåden er alltid størst

Uttrykket «store syndere» brukes ofte i kristen sammenheng.

Det brukes på en slik måte at man skulle tro det også fantes «små syndere».
I jussen skiller man nok mellom alvorlige og mindre alvorlige forbrytelser.
«Små» forbrytere blir ofte ikke stilt for retten før man har en smørbrødliste med ulike forseelser vedkommende har gjort, og så får de en samlet dom for disse: Litt nasking her, litt hærverk der.
I Guds rike er det ikke noe som heter «store» og «små» syndere, eller «store» og «små» synder.
I Guds rike er det bare én kategori: Syndere.

Ofte er det slik at den som vet med seg selv at han eller hun har mye å be om tilgivelse for, har lettere for å søke tilgivelse enn den som tenker at det er da bare småting.
Paulus skriver: «Men der synden ble stor, ble nåden enda større» (Rom 5, 20).
Om synden er stor, er nåden alltid større.
Nåden er alltid det største.
Slik er evangeliet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Jesus har en bok i himlen»

«Jesus har en bok i himlen, snart så er den full av navn», heter det i en gammel søndagsskolesang.

Både i Det gamle og Det nye testamente kan vi lese om «Livets bok», og om det å være skrevet opp der.
I moderne tid står navnelister like mye i dataregistre eller er ført inn i andre, mer moderne hjelpemidler.
Men mange av oss har fortsatt en liten notisbok eller almanakk med navn og kontaktinformasjon på våre nærmeste, på venner og kontakter.
Mange skriver også dagbok.
«Alle dager er skrevet opp i din bok», heter det i Salme 139, 16.
Da Johannes hadde sin åpenbaring på Patmos, så han hvordan ulike bøker skal åpnes på dommens dag.
Men den viktigste boka, er Livets bok.
Det er den som teller.
De eneste som kommer inn i «Det nye Jerusalem» er «…de som er skrevet inn i livets bok hos Lammet» (Åp 21, 27).
Jesus har fortsatt en bok i himmelen, og der er det fremdeles plass til nye navn. Også ditt.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Hvor lenge siden?

Han var en kjent amerikansk «låtskriver», og han hadde bevart den barnetroen han var vokst opp med.

Han ba kveldsbønn hver dag, men en dag måtte han spørre seg selv: «Hvor lenge siden er det egentlig at du hadde en ordentlig samtale med Gud?»
I sangen som kom ut av den refleksjonen Mosie Lister gjorde denne kvelden, heter det: «Hvor lenge siden er det du snakket med Gud om dine innerste tanker?»
I den norske versjonen stilles det samme spørsmålet:
«Hvor lenge er det
siden du bøyde kne
og åpnet ditt hjerte for Jesus?»

Spørsmålet er relevant for de fleste kristne.
Det er med bønn som med samtale: Det kan gjøres på mange måter.
Den beste samtalen er den hvor man kan åpne sitt hjerte.
Paulus gir dette rådet: «… legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk» (Fil 4, 6).
Gud ønsker å være mer enn en bekjent.
Han vil være din venn.
Og venner snakker gjerne sammen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Adgangstegnet

En norsk frelsesoffiser deltok på en internasjonal evangeliseringskonferanse.

For å komme inn i konferansesalen måtte man ha et skilt der det sto at man var delegat.
På vei til en av samlingene oppdaget han at skiltet hans hang på en annen jakke enn den han hadde på. Men han trøstet seg med at uniformen gjorde samme nytten.
Det gjorde den ikke. Her gjaldt bare adgangstegnet.
Dette ble en preken for den norske frelsesoffiseren.
Her sto han i en uniform som er kjent og respektert i hele verden, men han slapp ikke inn.
Det er verken kirkemedlemskap eller andre former eller bevis på et respektabelt og pent liv som er adgangstegnet til Guds rike.
Det er i stedet det faktum at man er født på nytt ved troen på Jesus Kristus.
«Tollere og horer kommer før inn i Guds rike enn dere», sa Jesus i et av sine oppgjør med fariseerne (Matt 21, 31).
Det er troen som er adgangstegnet til Guds rike.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Fadervår-torget

Like ved St. Paul-katedralen i London finner man et skilt som forteller at dette er «Paternoster Square».

Oversatt til norsk vil det si «Fadervår-torget» eller «Fadervår-plassen».
Det har vært skrevet mye og talt ofte om den teksten vi kaller «Fadervår», «Herrens bønn» eller «bønnen Jesus lærte oss».
Det er en bønn troende fra nesten enhver religion kan be; ikke bare kristne.
Det er en bønn som dekker alle menneskelige behov: For mat, for trygghet for sinnsro.
Sånn sett kan «Fadervår» godt beskrives som et torg.
Av de sju bønnene på dette «torget», handler tre om Guds rike og fire om den som ber.
Alt dette i en tekst på i alt 65 ord.
Jesus, som selv kunne bruke hele netter i bønn, sier til sine disipler at man trenger ikke bruke så mange ord for å bli bønnhørt. Det er nok med noen få.
Kanskje bare ett?
Kanskje bare et sukk?
Et sukk fra dypet av et hjerte: «Fader vår..».
Det når fram.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Sangen om blodet

«Jeg har skrevet en sang», sa mannen som var gjest hos noen svensk-amerikanske frelsesoffiserer.

Han hadde selv vært offiser en gang, hadde vært borte fra Gud, men kommet tilbake.
Overskriften på sangen var «För blodets skull».
Vi kjenner den som «Perleporten».
«For med blodet har han frelst meg og bevaret meg om sin».


Jesu blod er et sentralt tema i kristen tro og forkynnelse.
Ikke alle synes dette er like lett å forholde seg til.
Det kan virke litt makabert med så mye fokus på blodet, enda det er visst blod nok både i media og underholdning.

«Blodet» i evangeliet er imidlertid ikke den typen blod.
I 1928 satt en 24 år gammel teologistudent og skrev på en sangtekst der blodet var tema:
«Gud være lovet, min sjel er frelst i kraft av blodet, ja blodet.
Nå kan du byde meg hva som helst, jeg velger blodet».

Det er med sitt blod at Jesus har frelst oss. Derfor synger vi om blodet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Stor eller liten tro?

Som kristen kan man iblant bekymre seg over om man har «stor» nok tro til den ene eller andre.

«Jeg har så liten tro», hender det man tenker.
Jesus kvantifiserte aldri troen.
I stedet brukte han et bilde for å beskrive troen: Om den bare er som et sennepsfrø, er den stor nok.
Et sennepsfrø skal være om lag tre millimeter stort, ifølge kilder på nettet.
Men Jesus sa om det at «Når det blir sådd, er det mindre enn noe annet frø på jorden», men la til at når det er sådd «vokser det opp og blir større enn alle hagevekster».
Det viktige er altså ikke om det man sår eller planter er et bittelite frø eller en stor nøtt.
Det viktige er, at det sås.
En «liten» tro, rettet mot Jesus, er mer frelsende enn en «stor» tro, rettet mot hva som helst annet: Seg selv, ismer, ideologier eller andre ting.
Jesus spør ikke om hvor stor eller liten tro man har.
Han ber deg bare om å tro, og om å tro på ham.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Siste ord

Er man med i en debatt, er det ofte viktig å få «det siste ordet» i debatten. Det blir ofte konklusjonen på det hele.

Derfor er det viktig at «siste ordet» også blir et vektig ord, og ikke bare noe støy.
Også i møtet med døden – egen eller andres – har «det siste ord» ofte stor betydning.
Det finnes sitatsamlinger med slike utsagn.
Noen av dem er vektige og reflekterte, andre er bitre og vonde.
Og noen ganger er det kanskje bare et utbrudd. «Au!»
I en kjent salme heter det:
«Min siste sang på denne jord
blir Jesu kjære navn.
Min første sang blant englers kor
blir også Jesu navn».

For en kristen, er det naturlig både å ønske og å håpe at den siste tanken man har, eller det siste ordet man sier, er et ord om Jesus og det han har gjort.
«Alt av nåde», kan være en slik tanke – og mange har fått disse ordene på sin gravstein eller i dødsannonsen.
Nåde er et fint siste ord over et liv.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

En mor som ber

Da 28 år gamle John Starkey ble hengt 31. juli 1877 for mordet på sin kone, ble William Booth bedt om å forrette i morderens begravelse. Det sa han seg villig til.

En stor menneskemengde samlet seg og mange var provosert over at sjefen for Frelsesarmeen, som ennå var en ung og kontroversiell bevegelse, hadde sagt seg villig til dette.
Men buingen og tilropene stanset da William Booth pekte på kisten og sa: -Der ligger en mann som aldri hadde en mor som ba for ham!


Det finnes mange fortellinger om menn og kvinner som hadde mødre som ba for dem.
Mange av dem sa at det var derfor de hadde kommet på rett kjøl.
Dette er kjent både fra historien og fra vår egen tid; men også eksempler bare Gud og bønnebarnet kjenner.
Mange er glad i sangen som sier: «Ingen bok er meg så kjær, som min moders bibel er».
Troende foreldre som leser fra Bibelen for sitt barn, og som ber for det.
Det er både rikdom og ressurser.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Gud går her på jorden

Mange har vokst opp med sanger om at Gud er en som bor i himmelen, men som likevel følger med oss mennesker.

Midt på 1960-tallet dukket det opp en svensk sang, skrevet av presten Tore Littmarck: «Gud går här på jorden».
Den slo an i Norge også.
Da biskop Per Lønning ga ut en prekensamling i 1970, valgte han denne sangen som tittel på boka.
I sangen heter det videre: «…han går på gator och torg. I kåk och höghus bor den,som vet vår glädje och sorg».
Gud befinner seg midt i blant oss!
I Jesu lignelse om den store dommen er dette et sentralt tema.
De som blir avvist skal spørre: Men når så vi deg slik eller sånn – og ikke grep inn?
Jesu svar er: «Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg» (Matt 25, 45).
Gud går fortsatt her på jorden!
Han bor ikke bare i «kåk och höghus», men også i telt og leirer og han er om bord i synkende båter. Ser vi ham ikke?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bedende hender

Det er et av de mest kjente verk i den kristne kunsten, kobberstikket «Bedende hender» fra 1508 av tyske Albert Dürer.

Han var maler, laget tresnitt og kobberstikk, de fleste av dem med religiøse motiver.
Han ble berømt og anerkjent alt mens han levde, men en dag fikk han besøk av en annen kunstner.
Han hadde ikke lyktes med sin kunst, og det plaget ham.
Som Dürer var også han dypt religiøs, og i samtalens løp skal han ha løftet hendene mot himmelen og nærmest ropt: «Det må da være noe du kan bruke disse hendene til, Gud!»
Så ville han ta dem ned igjen, men da skal Dürer ha sagt: - Hold dem slik!
Så gjorde han en rask skisse, og senere laget han dette kopperstikket.
Mannen er ukjent, men ikke hendene hans.
De ser vi i kirker og kapeller, i bedehus og private hjem.
Mange forkynnere har dem hengende på sitt kontor.
De minner oss om betydningen av bedende hender og bedende hjerter.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

I morgen

En kjøpmann hang opp et skilt: «Gratis melk i morgen».

Neste dag var det lang kø av folk som ville ha gratis melk, men kjøpmannen pekte på skiltet.
Der sto det fremdeles «i morgen».
De som følte seg lurt, kunne vel ha grunn til det.
Samtidig er det mange situasjoner i livet der en litt uforpliktende henvisning til «i morgen», blir det samme som dagen som aldri kom.
Det man skulle begynt med «i morgen» ble aldri gjort, for «i morgen» var aldri der.
Jakob Sande har i et kjent dikt skildret dette med å skyve beslutninger og handlinger foran seg: «I morgon skal eg byrja på eit nytt og betre liv – trur eg», legger han til.
Det er mange som har tenkt at «i morgen» skal de søke Gud, snakke med en prest eller kanskje tilmed omvende seg.
Bibelen advarer mot slike skippertakaktige løfter.
I Hebreerbrevet 4,7 heter det derfor: «I dag, om dere hører hans røst, så gjør ikke hjertene harde».

Publisert som «Dagens andakt» i KPK