«De hellige»

Det kom et brev til postkontoret et mindre sted i Norge for en del år siden.

På konvolutten sto det «Til den hellige på…» (bygdas navn).
På postkontoret visste de hvem mottakeren var.
For der i bygda bodde en gammel, pensjonert slumsøster.
I mange år hadde hun drevet søndagsskole og gitt gitarundervisning til mange titalls barn.
Brevet var til henne.
I aposteltiden var «de hellige» et ord som ble brukt om de kristne.
Paulus åpner et av sine brev med følgende hilsen: «Paulus, etter Guds vilje Kristi Jesu apostel, hilser de hellige i Efesos, de troende i Kristus Jesus» (Ef 1,1).
En annen menighet får denne hilsen: «Hils hverandre med et hellig kyss! Alle de hellige her hilser dere» (2 Kor 13, 12).
De fleste av oss synes ordet «hellige» blir litt for stort å bruke om oss selv.
Men hellighet er ikke noe vi skal prestere.
Det er et verk av Gud.
«De hellige» er de som tror på Jesus Kristus.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Å banke på døra

Det er få sanger som er blitt «covret» så ofte som den Bob Dylan skrev til westernfilmen «Pat Garrett & Billy the Kid».

En sheriffassistent er blitt skutt, og sangen tolker hans følelser der han vet at han er i ferd med å dø.
Sangen heter «Knocking on Heaven’s Door».
Sangen er fra 1973, flere år før Dylan begynte sin «kristne periode».
Den døende cowboyen roper på mamma, det blir mørkt rundt ham, og han føler det som om han banker på himmelens dør.
Dette siste er et kjent, bibelsk motiv.
I Bergprekenen sier Jesus «Bank på, så skal det lukkes opp for dere» (Matt 7,7).
Men motivet har også en annen innfallsvinkel.
Det er når Jesus sier: «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg» (Åp 3, 20).
Jesus åpner døra til himmelen når vi banker på den – la oss åpne hjertedøra når han banker på den.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Løyst»

- Eg er løyst, pleide KrF-politikeren Jon Lilletun å si når samtalen kom inn på fotball.

Det var ikke et tema som interesserte ham særlig, men han sa det med et glimt i øyet.
Å bli «løst» er et kjent uttrykk i mange kristne miljøer.
Kanskje ble det brukt mer tidligere enn i dag.
I noen miljøer snakker man også om å bli «frelst fra».
Det er et uttrykk man skal bruke med en viss varsomhet.
Det er mange kristne som har stor glede av både å spille fotball og følge med på fotball.
Det samme kan sies om ulike kulturytringer.
Det har nok vært avlagt noen vitnesbyrd om å ha blitt «løst» både fra kino, musikk og litteratur.
Som kristne er vi likevel «løst».
Paulus skriver: «Men nå er vi løst fra loven, vi er døde fra det som bandt oss. Derfor tjener vi Gud i et nytt liv i Ånden, og ikke i det gamle, etter bokstaven» (Rom 7,6).
I et kor heter det: «Han kan bryte hver lenke – han kan sette deg fri».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«De vakte»

Det har vært brukt mange betegnelser på de kristne.

«Lesere» er en av dem. «De vakte» er en annen.
Å våkne kan være både en god og ikke fullt så god opplevelse.
Men det er en forutsetning for at man skal kunne gjøres dagens gjerning.
Dette gjelder også i troens verden.
Paulus skriver: «Vær våkne, stå fast i troen, vær modige og sterke» (1 Kor 16, 13).
Når mange blir kristne samtidig, kaller man det gjerne «vekkelse».
I tidligere tider ble de som ble omvendt i slike vekkelser kalt «de vakte».
Det var de som hadde våknet.
Det var de som hadde innsett sin egen situasjon.
Det var de som hadde tatt konsekvensen av det.
Bibelen taler også om å være våken når det gjelder de siste tider og Jesu gjenkomst.
Etter to tusen år er det kanskje ikke så rart om man senker guarden litt.
Men Jesus sier: «Vær på vakt, hold dere våkne! For dere vet ikke når tiden er inne» (Mark 13, 33).
De vakte må våke!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Gryta og boka

En antropolog kom til en landsby langt inne i en jungel.

Bare få år før hadde denne stammen levd helt isolert, uten kontakt med verden utenfor.
Nå var moderne tider langsomt på vei inn.
Bak høvdingens hytte lå en stor jerngryte og rustet.
I høvdingens hytte lå en bibel.
– Leser dere i den gamle boka? spurte antropologen forbauset.
– Ja visst, svarte høvdingen. – Og hadde det ikke vært for den gamle boka, ville du nå ha ligget oppi den gamle gryta du så bak her.

Med kristendommen kom helt nye verdier og en helt ny kultur inn i mange samfunn.
Det ble slutt på menneskeofringer og det ble slutt på at man satte ut uønskede barn i skogen.
I stedet for et hevnsamfunn, fikk man et rettssamfunn.
Om man ikke fikk et fullkomment samfunn, fikk man et bedre samfunn, bygd på andre verdier.
I stedet for gryta, fikk man boka om Gud som elsker alle mennesker, og Jesus som døde for dem.

Publisert som "Dagens andakt" på KPK

Glemselens hav

«Ved Glemselens hav står det et skilt: Fiske forbudt!»

Vi har sikkert hørt den setningen før, både i forkynnelse og samtale.
Det eksisterer selvsagt ikke et slikt hav, og det står ingen skilt der, men det er et bilde som blant annet er inspirert av et vers hos profeten Mika: «Du skal kaste alle våre synder ned i havets dyp» (7, 19).
Det finnes en del bibelord som handler om å glemme.
I Det gamle testamente er det gjerne folkets frykt for at Gud skal glemme dem som viser seg i slike tekster.
Men ikke bare: «Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? Selv om de skulle glemme, skal ikke jeg glemme deg», sier Gud ved profeten Jesaia (49, 15).
For oss mennesker er det lettere å si at noe er glemt, enn det er å glemme det fullt og helt.
Ikke slik med Gud.
Det han har kastet i Glemselens hav, er glemt.
Da har det ingen hensikt å fiske der heller.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Et nytt navn

Da den amerikanske bokseren Cassius Clay konverterte til islam midt på 1960-tallet, tok han et nytt navn: Muhammed Ali. Cassius Clay var et «slavenavn», sa han selv.

I urkirken og på mange misjonsfelt er det vanlig at nymovendte tar et nytt navn når de blir kristne eller når de blir døpt.
Ofte velger de navnet etter en bibelsk person, eller en av kirkens hellige menn og kvinner.

Bibelen selv forteller om mennesker som fikk et nytt navn.
Etter at Jakob hadde kjempet med Gud, fikk han navnet Israel.
Etter at Simon hadde avlagt sin store bekjennelse, fikk han navnet Kefas eller Peter.
De nye navnene betyr noe.
Peter betyr «klippe».
Israel betyr «stående med Gud».

Alle som har tatt imot Jesus som sin frelser, kan kalle seg med hans navn: Kristne.
Det er et navn med røtter helt tilbake til urkirken: «Det var i Antiokia disiplene for første gang ble kalt «kristne»» (Apg 11, 26).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Tenk å eie - en vise til Samuels dåpsdag

Melodi: Ingen er så trygg i fare



Tenk å eie slik en gave
fra Vårherres skjønne have
som et barn i våre hender,
bare glede vi da kjenner.

Tenk å eie slike skatter;
våre tanker det ei fatter.
Hvilken rikdom, hvilken glede
for oss alle her til stede.

Alle barn er Jesu venner,
han dem elsker, han dem kjenner.
Han vil følge dem på ferden,
alle barn i hele verden.

Du skal bo i våre bønner,
frelsens vann så herlig strømmer.
Det velsigner og gir nåde,
Herren selv for det vil råde.

Tekst: Nils-Petter Enstad

Skrevet da mitt åttende barnebarn, Samuel Skogheim, ble døpt i Hønefoss kirkestue 12. juni 2016

«Kom og se»

Det Norske Misjonsselskap ga i mange år ut et barneblad som het «Kom og se!»

Godt voksne mennesker husker det som et blad med fortellinger, konkurranser, betraktninger og mye annet. En kjent lyriker som Åse Marie Nesse hadde sitt første dikt på trykk i dette bladet.
Navnet på bladet er et bibelsk sitat.
Fem ganger i evangeliene kan vi finne det; fire av henvisningene står hos Johannes.
«Vi har møtt Messias», kunne en si til en annen.
«Hvor da?»
«Kom og se!»
«Hvor bor du, Jesus?»
«Kom og se!»
Eller: «Kom og se en som har fortalt meg alt om meg selv!»
Det er den beste måten å gjøre Jesus kjent på: La andre få se ham.
La dem få se ham gjennom Guds ord, se ham i bønnen, se ham på korset.
Eller la dem se ham gjennom fellesskapet med andre troende, og ved å gjøre Guds det som er Guds vilje.
Eller se ham som den oppståtte: «Kom og se stedet der han lå», sa engelen til kvinnene ved graven.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Han som vandret med Gud

I den nye bibeloversettelsen kalles han Henok, men de fleste av oss kjenner ham som Enok.

Det er et bibelsk navn som har vært mye brukt i perioder.
I 2016 er det 177 norske menn som heter Enok.
Men Bibelens Enok vet vi lite om; egentlig bare dette: «Enok vandret med Gud. Så ble han borte; for Gud tok ham til seg» (1 Mos 5, 24, 1978-oversettelsen).
I Hebreerbrevet nevnes han igjen, som en av troens helter. Der huskes han som en som «vandret med Gud».
Kanskje var det Enok den unge frelsesoffiseren David Welander tenkte på da han skrev sangen «Jeg har vandret med Jesus i mørke og lys»?

Å «vandre med Gud» handler vel først og fremst om å tro på ham og stole på ham.
Be til ham, vitne om ham. Ta ham med i alle vurderinger man gjør.
Profeten Mika sa det slik: «Og hva krever Herren av deg? Bare at du gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud» (6,8).
Slik som Enok.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

En spennende reise

Språket er en levende og dynamisk ting. Men noen ganger kan det som var et nytt og spennende ordbilde ende opp som en klisjé.

Uttrykket «en reise» er blitt en slik klisjé.
Nå for tiden er alt mulig «en reise», god eller vond, spennende eller skremmende. Men reise er det blitt.
Det er mange ting som kan beskrives som «en reise». De fleste av oss tenker at en reise er noe mer enn en tur. En reise har et mål. En reise bør planlegges.
I Dommernes bok er Dans stamme på leting etter nytt land. Underveis møter de en Guds mann og spør ham: «Spør Gud for oss, så vi kan få vite om den reisen vi er ute på, kommer til å lykkes» (Dom 18, 5).
I en kjent, kristen sang finner vi den samme tanken: «La din Gud bestemme veien, han begynner alltid rett». Hans vei fører også til det rette målet.
Har reisen et utgangspunkt og et mål, blir både livet og troen «en spennende reise».
Det er manges erfaring.

Publisert sin «Dagens andakt» på KPK

Å kunne sitt Fadervår

Uttrykket «å kunne mer enn sitt Fadervår» har lange røtter i språket og litteraturen.

Både Henrik Ibsen og Ludvig Holberg brukte det i sine tekster.
«Fadervår» har også andre navn: «Herrens bønn», og «Bønnen Jesus lærte oss».
Det er en bønn «alle» kan be, enten man har et grunnfestet, religiøst livssyn eller bare har en litt vag forestilling om en høyere makt.
Det er bønn som går til kjernen av det menneskelige; det å vite at man er en del av en sammenheng, en del av noe større.
Bakgrunnen for at vi fikk denne teksten, var at disiplene ba Jesus lære dem hvordan de skulle be «slik Johannes lærte sine disipler», la de til.
Av de sju bønnene, handler tre om Guds rike og fire om den som ber, den troende og menigheten.
Med sine 65 ord er Fadervår en kort bønn.
Det var også noe av Jesu poeng.
Det er ikke behov for mange ord når du ber.
Ikke dype tanker heller.
Kun erkjennelsen av et behov.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

Mot strømmen

Det er noe imponerende over laksen der den svømmer mot strømmen og oppover fossen for å komme tilbake til elva der den ble klekket ut, for selv å gyte der.

Det ville være både behageligere og enklere å svømme med strømmen.
Da gjorde strømmen på en måte jobben for den.
Slik kan det ofte være i livet også.
Å følge strømmen er gjerne det enkleste.
Og er det ikke slik at «der bra folk ferdes, er Guds veier», som Bjørnson skrev i et av sine skuespill?
Ikke noe galt sagt om «bra folk» og veien de går, men det er ikke gitt at det er der man finner den Guds vei som fører til målet.
Å gå mot strømmen kan handle om både livsstil og forbruk. Det kan handle både om idealisme og stahet.
Når laksen kommer til den elva der den ble født og selv har gjort det den skal, så dør den.
Det kan virke som en trist slutt, men det betyr at den har nådd målet sitt, selv om det befant seg mot strømmen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK