Bøyd, men ikke knekt

Vinteren hadde fart hardt fram med den slanke bjørka. Da våren kom, nå den nesten på bakken.

Men grønn ble den.
Bladene kom fram og krona på bjørka var like vakker der den lå som om den hadde stått oppreist.
Den var bøyd, men ikke knekt.
Årsaken til at også den bøyde bjørka ble grønn, var selvsagt at det fortsatt var forbindelse mellom røtter og krone. Livskraften som de oppreiste bjørketrærne hentet fra bakken var like mye til stede i den som var bøyd.
Det er mange mennesker man kan si det samme om: De er bøyd, men ikke knekt. De er presset, men ikke knust.
Bladverket har fortsatt kontakt med røttene. Om de ikke står like ranke som de en gang gjorde, blomstrer de fremdeles.
Ja, selv i en stubbe kan det spire dersom rota er intakt.
Paulus kaller det en skatt i leirkar, og skriver: «Vi er alltid presset, men ikke knekket, vi er rådville, men ikke rådløse» (2 Kor 4, 8).
Bøyd, ikke knekt.

(Bildet viser en bjørk som er «bøyd, men ikke knekt» på Lindtveit)