Bøyd, men ikke knekt

Vinteren hadde fart hardt fram med den slanke bjørka. Da våren kom, nå den nesten på bakken.

Men grønn ble den.
Bladene kom fram og krona på bjørka var like vakker der den lå som om den hadde stått oppreist.
Den var bøyd, men ikke knekt.
Årsaken til at også den bøyde bjørka ble grønn, var selvsagt at det fortsatt var forbindelse mellom røtter og krone. Livskraften som de oppreiste bjørketrærne hentet fra bakken var like mye til stede i den som var bøyd.
Det er mange mennesker man kan si det samme om: De er bøyd, men ikke knekt. De er presset, men ikke knust.
Bladverket har fortsatt kontakt med røttene. Om de ikke står like ranke som de en gang gjorde, blomstrer de fremdeles.
Ja, selv i en stubbe kan det spire dersom rota er intakt.
Paulus kaller det en skatt i leirkar, og skriver: «Vi er alltid presset, men ikke knekket, vi er rådville, men ikke rådløse» (2 Kor 4, 8).
Bøyd, ikke knekt.

(Bildet viser en bjørk som er «bøyd, men ikke knekt» på Lindtveit)

Guds brød

Brødet er noe av det viktigste i de fleste menneskers kosthold.

I Bibelen er det mange henvisninger til ordet «brød», både som bilde og som realitet.
Jesus sa om seg selv at «Jeg er livets brød» (Joh 6, 35), men han sørget også for brød til den store folkemengden som fulgte etter ham og disiplene ut i ødemarken – fortellingen om de fem brød og to fisk.
Det er med bebreidelse profeten sier til folket: «Hvorfor bruke penger på det som ikke er brød, og arbeid på det som ikke metter?» (Jes 55, 2).
Fra gammelt av ble maten ofte omtalt som «gudslånet». Maten ble regnet som en gave fra Gud.
Det går derfor en linje fra denne oppfatningen til skikken med bordbønn. En gave takker man for.
Både i praktisk og åndelig forstand er brødet en gave fra Gud.
Det oppdaget profeten Jeremia: «Jeg fant dine ord og spiste dem, dine ord ble til fryd for meg og til glede for mitt hjerte» (15, 16).

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Navnet

«Hvem skal jeg hilse fra?» er et spørsmål vi iblant enten får eller stiller selv.

Moses stilte det spørsmålet da Herren kalte ham til å gå til Israels folk som var i fangenskap i Egypt.
Navnet er nøkkelen til å forstå hvem man er og hvem man representerer.
Fra litteraturen kjenner vi uttrykk som «i kongens navn» eller «i lovens navn».
Når Jesus møtte mennesker og helbredet dem eller tilsa dem syndenes forlatelse, var dette en reaksjon som kom gang på gang: Hvilken myndighet har han til å si dette? I hvilket navn er det han taler og handler?
Etter Jesu død, oppstandelse og himmelfart, og etter Åndens komme på pinsedag, var det apostlene som ble utfordret på dette. Og Peter svarte klart og tydelig: «Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved» (Apg 4, 12). Han snakket om navnet Jesus.

Publisert på www.kpk.no