Tegne Babylon?

«Han skulle tegne Babylon, men lærer’n, han sa nei», heter det i Alf Prøysens vise om det å få en dag «i mårå».

Få ting har fascinert menneskene så sterkt som fortellingene om byer som er blitt borte, det være seg Babylon eller Atlantis. Kanskje er det en historisk kjerne i noen av disse fortellingene, at byen har eksistert; kanskje er det bare myter.

Som kristne er vi opptatt av en annen by.
Det er ikke en by som har forsvunnet; det er en by som ennå ikke er etablert.
Den kalles gjerne «det nye Jerusalem».
Den er nevnt to ganger i Det nye testamente, begge gangene er i Åpenbaringsboka, i kapittel 3 og kapittel 21, «Guds by, det nye Jerusalem som kommer ned fra himmelen, fra min Gud».
Mange har prøvd å se for seg hvordan denne byen skal se ut.
Men det er nok like vanskelig å se for seg den som å skulle tegne Babylon.
Derfor kan vi ha så store forventninger til den byen.

Publisert som «Dagens andakt» i www.kpk.no

Bekk eller elv?

Det er flere måter å beskrive rennende vann på. Vi kan kalle det «bekk», «elv» eller kanskje «flod».

Alle uttrykkene finner vi igjen i den kristelige språkbruken, dels i Bibelen, dels i sangskatten.
«Skal vi møtes hist ved floden» er et eksempel på dette.
Boney M sang om «Rivers of Babylon»; en poplåt som nærmest ord for ord var en bibeltekst.

Det rennende vannet er et bilde som brukes mye i Bibelen.
De som levde på bibelsk tid visste hvor viktig vannet er for å overleve.
«Kampen om vannet» er et viktig tema i internasjonal politikk.
I skapelsesfortellingen leser vi at det gikk ut en elv fra Edens hage som så delte seg i fire.
Men det rennende vannet er også et symbol på Guds nåde, kjærlighet og omsorg, ikke bare for mennesket, men hele skaperverket. Både bekker, elver og floder kan tørke ut. Men ikke den som salmisten synger om når han sier: «Guds bekk er full av vann» (65, 10).

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no