En ekstra time

Den reisende var tydelig imponert over den nye flytypen han hadde reist med.

Det hadde brukt en time mindre på reisen enn det forrige hadde.
– Ja vel, sa kameraten hans. – Og hva skal du bruke den timen til?
Ting skjer stadig raskere og mer effektivt, og likevel har man stadig dårligere tid.
Det er lett å glemme at tiden er en gave vi får, øyeblikk for øyeblikk.


Mange snakker om «å slå i hjel tiden».
Så kommer man dit hen at det ikke er flere øyeblikk igjen, verken å slå i hjel eller bruke.
Det fortelles at det var tikkingen fra en gammel klokke som inspirerte Lina Sandell til sangen «Blott en dag, et øyeblikk om gangen».
I diktet «If» av Kipling, heter det: «Hvis du kan fylle hvert minutt av tiden/med seksti solsekunder…».
Hvert øyeblikk er en gave fra Gud til oss, og hvert øyeblikk kan være en gave vi gir tilbake til ham og til hverandre.

En gjengrodd sti

«På gjengrodde stier» het den siste boka Knut Hamsun skrev. Fenomenet «gjengrodde stier» er kjent for mange av oss.

En sti som ikke brukes, gror igjen. Naturen tar den tilbake.
Det kan være flere grunner til at en sti gror igjen.
Den viktigste er selvsagt at den ikke brukes, og den brukes ikke, fordi den ikke fører noe sted lenger.
Huset den førte til, er forlatt. Området brukes ikke mer.

Motivet om å gå opp gjengrodde stier er mye brukt i lyrikken.
Også i Bibelen brukes stien som en metafor. Mest kjent er nok vers 105 i Salme 119: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti».

Det er mange «stier» en kristen vandrer på.
Troens sti, bønnens sti, fellesskapets sti, bibellesningens sti.
For dem alle gjelder den samme lov: Brukes de ikke, gror de igjen.
Men de er der på et vis likevel.
Begynner man å bruke dem igjen, fører de til det samme målet som de gjorde før.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Guds hudfarge

«What colour is God’s skin?» sang «Up with People»-bevegelsen på 1960-tallet.

Sangen oppsto i et USA med sterke rasemotsetninger, og hvor selv kristne mente at noens hudfarge gjorde dem mindre verd enn andre. I søndagsskolen synger man ennå at «Rød og gul og hvit og svart, er det samme, har han sagt».
I kirkekunsten er Jesus blitt framstilt både som hvit og svart, som indianer og eskimo.
Den historiske Jesus fra Nasaret var jøde, og så ut som en jøde.

Skapelsesberetningen forteller at da Gud skapte mennesket «i sitt bilde», skapte han det som mann og kvinne. Begge sider må med for å gi et sant bilde av Gud.
Men det må også det øvrige mangfoldet i mennesket: Alle hudfargene, alle evnene, alt det fargerike.

Gud må ha hatt det gøy, den dagen han skapte mennesket!
Da tok han ut hele sin skaperglede, all sin kreativitet og hele sin raushet.
Det måtte til, alt sammen, for at vi skulle kunne bli skapt i hans bilde.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Foreviget

«Hotell hadde de ikke råd til, men en fotograf sendte de bud på!»

Slik skal ei lita jente ha kommentert et bilde av den lille familien i Betlehem – det var nok i fotografiets barndom, den gang det var både dyrt og eksklusivt å bli «foreviget».
Vi aner ikke noe om hvordan de aller fleste mennesker som har levd i løpet av historien så ut. De ble aldri malt, aldri tegnet, aldri fotografert.
I dag har de fleste langt flere fotografier liggende enn vi liker å tenke på. Kommer man sammen, skal kameraet fram. Mange av disse legges også ut «på nett». Man foreviges både frivillig og ufrivillig gjennom overvåkingskameraer og fotobokser.
I en sang heter det om Gud: «Hans øye følger spurven, og jeg vet han vokter meg». Det er basert på Jesu ord i Matt 10.
Noen synes det er en skremmende tanke. Andre finner trøst i det å vite at vi alle er «foreviget» gjennom Guds omsorg for oss.
Han kjenner oss.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Himmelen

Troen på et liv etter dette og en evig, salig tilværelse sitter dypt i mange religioner.

Det gjør den også i kristendommen.
Det er ulike oppfatninger om hvordan denne tilværelsen kommer til å arte seg, både blant kristne og innen de ulike religionene.

Blant kristne står forventningen om at vi skal «møtes igjen» veldig sterkt. Mange har funnet trøst i en slik tanke.
En annen trøst for mange er troen på at i himmelen skal man «forstå» alt det «uforståelige» man møtte her i livet: Sykdom, ulykker, tap.
Og så har man tanken om «gater av gull» som en beskrivelse av at himmelen blir noe helt annet enn jorden.
Og det er kanskje sakens kjerne: Å være i himmelen blir noe helt annet enn å leve på jorden.
Det er hinsides all beskrivelse og alle forestillinger vi måtte ha.
Egentlig vet vi bare én eneste ting om himmelen: Der skal vi være sammen med Jesus, og se ham.
Da blir nok alt annet uvesentlig.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Vekt i balanse

Vektskål og vektlodd er et bilde som brukes en god del i Det gamle testamente.

Ved kjøp og salg måtte vekten være i balanse. Varen man kjøpte måtte veie det vektloddet tilsa. Både i loven og profetene advares det mot falske vekter og vektlodd, både i direkte og overført betydning. Å bruke falske vektlodd var en velkjent måte å praktisere bedrageri på.

Da Job var hardt prøvd, var dette ønsket hans: «La Gud veie meg på rettferds vekt, så vil han forstå at jeg er uskyldig» (31, 6).

Å komme i et rett forhold til Gud kan beskrives som å være kommet i balanse med sitt liv. Man kommer i balanse i forholdet mellom synd og nåde, mellom anger og tilgivelse. Derfor kan ingen si at ens synd er for stor til at Gud kan tilgi. Tvert om! Paulus skriver til romerne: «Men der synden ble stor, ble nåden enda større» (5, 20). Vekten er i balanse. Det er alltid nåde nok for den som tror.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Regnskapets dag

En rik mann ansatte tre forvaltere.

Den ene fikk ansvaret for å forvalte om lag halvparten av formuen, den andre en tredjedel og den siste «resten». Så kom regnskapets dag.
Både han som hadde forvaltet halvparten og han med tredjedelen hadde klart å fordoble verdiene de var blitt betrodd, mens sistemann bare hadde «passet på» midlene.
– Her har du ditt, sa han da han leverte det tilbake.

Men forvalterne var ikke blitt ansatt bare for å «passe på» verdiene.
De skulle forvaltes, verdiene skulle vokse.

Lignelsen om talentene er nok en krevende tekst å forstå, men essensen i den er dette:
Gud har betrodd oss alle gaver, evner og muligheter, og de vil han at vi skal bruke for at Guds rike skal vokse, mennesker skal bli frelst og de som trenger det, skal få hjelp og støtte.
Det kalles forvalteransvar.
Alle kristne er kalt til å være forvaltere av Herrens kapital.

Publisert som "Dagens andakt" på www.kpk.no

Broen

Broer er ofte brukt som bilder i litteraturen.

Simon og Garfunkel sang om «Bridge over troubled water»; en kjent film heter «Broen over Kwai».
Broer binder mennesker sammen. Derfor har de så stor strategisk betydning.
Når en bro åpnes, er det en stor begivenhet i lokalsamfunnet. Helst bør det være kongen som åpner den; til nød fylkesmannen.

Derfor er det kanskje litt underlig å registrere at dersom man søker på «bro» i bibel.no, får man ikke ett eneste treff.
Dette til tross for at bro-tankegangen er noe av det mest sentrale i hele evangeliet.
For evangeliet handler jo om å gå fra mørke til lys, fra død til liv, fra fortapelse til frelse.

Det krever jo at det finnes en bro.

Det gjør det da også.

Den broen ble åpnet da Jesus døde på korset. Jesus sier om seg selv at han er veien.
Han kunne også sagt at han er broen. Broen over en dyp kløft og et vilt stryk.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no