Tolleren eller mannen?

Da Jesus kalte sine disipler, hentet ham fra forskjellige steder, yrkesgrupper og livssituasjoner.

Det var ikke fordi han ville ha «bredde» i disippelflokken, men rett og slett fordi han så de kvalitetene som bodde i hver enkelt. En sindig Andreas, en ivrig Peter, en aktivist som Simon.

I flokken var også en som hadde arbeidet som toller.
To steder kan vi lese om da Jesus kalte ham.
I Matteus-evangeliet står at Jesus fikk «se Levi, sønn av Alfeus, sitte på tollboden».
Men i Lukas-evangeliet heter det at fikk «se en toller som het Levi».

Å være toller, var ikke regnet for et respektabelt yrke.
I dagligtalen var «tollere og syndere» glidd sammen til ett begrep.
De fleste så kanskje bare «tolleren», der han satt, slik Lukas skriver.
Men Levi selv, som vi kjenner som evangelisten Matteus, forsto at Jesus ikke så rollen, men mannen.
Han så Levi.
Slik ser han også oss. Han ser mennesket.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Programperiode

Hvert annet år kan alle borgere i Norge med stemmerett gå til urnene og gi sitt bidrag til hvordan enten landet eller lokalsamfunnet skal styres de neste fire årene.

Det er omfattende prosesser foran hvert valg, både med tanke på navn og program.
Hvilke saker skal man prioritere i neste periode?
Noen saker følger med fra programperiode til programperiode, andre blir bare prioritert den ene gangen, enten fordi man får gjennomført den eller fordi den ikke er aktuell lenger.

Jesus fra Nasaret «stiller til valg» hver eneste dag, og hans «program» har vært det samme i to tusen år: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile» (Matteus 11,28).
Det er et program som aldri blir uaktuelt, og Jesus er en «kandidat» som ikke kan erstattes.
Han er verdens Frelser og menneskenes eneste håp.
Å sette sin lit til ham, er derfor et klokt valg.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

«Disse menneskene»

«Vi har ikke bedt disse menneskene om å komme til Norge!» Ordene falt i mai-dagene 1945 og han som lot dem falle var statsminister Johan Nygaardsvold.

Replikken gjaldt de i underkant 100 statsløse flyktningene som hadde vært i Norge da krigen kom, men som klarte å flykte. De aller fleste av dem var jøder. Regjeringen var innstilt på å hjelpe alle andre som hadde flyktet fra Norge til å komme hjem igjen, men ikke disse. Det var et prinsipp, erklærte statsministeren da han ble utfordret på spørsmålet. Ville de absolutt tilbake til Norge – hvor flere av dem hadde hatt både forretninger og eiendom i 1940 – skulle ikke han nekte dem det, men å yte noen bistand til «disse menneskene» var ikke aktuelt.


Det har vært en utbredt myte at Norge tok godt i mot de jødene som flyktet fra nazi-Tyskland i årene mellom 1933 og 1940. Det er løgn. De antisemittiske holdningene var like utbredt i Norge som i mesteparten av det øvrige Europa. En avis som Aftenposten advarte på lederplass mot å vise altfor mye sympati med jødene i Tyskland. Lederskribenten så nemlig ikke bort fra at «det tyske folks lidelser skyldes jødenes metoder og mentalitet».
Da krigen var slutt, og man visste at mer enn seks millioner jøder var blitt drept i de tyske konsentrasjonsleirene, presterte det norske rettsapparatet først å frikjenne den politimannen som hadde hatt ansvaret for den norske deportasjonen av mer enn 500 jøder, hvorav de fleste omkom, og deretter to grenseloser som foretok en regulært rovmord på et eldre, jødisk ektepar som de hadde påtatt seg å føre til Sverige.
I begge sakene var begrunnelsen at de tiltalte hadde jo gjort så mye annet bra. Da kunne man saktens se stort på at noen hundre av «disse menneskene» ble sendt i døden.
For å få et bilde av omfanget på jødemordene under krigen, må man se for seg at det skjer en 22. juli-massakre hver dag i 213 år. Dette er det historiske bakteppet man må ha for seg før man slenger om seg med mer eller mindre bevisste, antisemittiske kommentarer, skyter på jødiske synagoger eller mobber jødiske barn.
Og bare for å ha sagt det: Dette handler ikke om staten Israel. Jeg ser for meg at noen vil forsøke å komme unna temaet med en slik avsporing. Det handler om «disse menneskene».

Nils-Petter Enstad
Forfatter

Publisert i Klassekampen 11. september 2014

Fingeren?

Å «vise fingeren» til noen, er regnet som en nokså udannet og grov gestus.

Men en løftet finger kan også være en oppmerksomhet, eller bent fram et vitnesbyrd.
«Fingeren til lua» var i tidligere tider en anerkjent måte å si «hei» til kameratene sine på;det var nok mer utbredt blant gutter enn jenter…


I Jesus-vekkelsens tid på 1960- og 70-tallet var det å peke mot himmelen en måte både å hilse og vitne på.
Det ble kalt «one way»-tegnet, og skulle dels minne om det himmelske håpet, dels at den eneste veien til himmelen finner man ved å tro på Jesus.
Da den oppstandne Jesus møtte tvileren Tomas, sa han det slik: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min» (Joh 20, 24).
Tomas hadde nemlig sagt at med mindre han fikk røre ved Jesu sår, kunne han ikke tro.
Fortsatt er en løftet finger et trosfriskt vitnesbyrd. Så løft den med frimodighet.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no