Seiersløpet

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Så er de i gang, de olympiske vinterleker i Sotsji. I de neste 14 dagene skal vi overfores med resultater, analyser, skuffelser og gleder. Nye helter skal oppstå, andre skal kanskje vrakes. Alle OL har sine helter. Noen er helter bare en kort stund, andre blir stående.

En av dem som er blitt stående, er den skotske Eric Liddell, dels på grunn av hans overraskende seier på 400 meter under OL i Paris i 1924, dels på grunn av filmen «Ildvognene» («Chariots of fire») fra 1981. Det var en film som vant fire Oscar-priser; en av dem for beste musikk.
Eric Liddell ble født i Kina i 1902. Hans foreldre var misjonærer, og da han selv døde i det samme landet 43 år senere, var også han i misjonstjeneste. Som student var han en aktiv idrettsmann, og utmerket seg både i cricket, rugby og friidrett. Hans beste øvelse var 100 meter løp. I 1924 ble han tatt ut til det britiske OL-laget. Så viste det seg at 100-meterkonkurransen skulle gå på en søndag, og som kristen ville han ikke konkurrere på helligdagen. Han var favoritt på øvelsen og ble utsatt for et stort press for å løpe likevel. Det endte med at han løp 400 meter i stedet, en øvelse han ikke var på langt nær så god i. Men ikke bare vant han den; han satte en olympisk rekord som ble stående i 12 år.
Noen år etter OL i Paris – der han også tok bronse på 200 meter – ble Eric Liddell ordinert til misjonstjeneste, reiste til Kina og giftet seg med en misjonærkollega. De fikk tre døtre. I 1941 reiste kona og døtrene til morens hjemland Canada på grunn av krigen, mens Eric ble igjen. I 1943 ble han internert av japanerne og i februar 1945 døde han i fangeleiren. Siden han både ble født og døde i Kina, har kineserne regnet ham som sin første OL-mester, ifølge wikipedia.
Det er gått 90 år siden Eric Liddell gjorde sitt kontroversielle valg. Spørsmålet om man kan konkurrere på søndager eller ei, er ikke lenger noen aktuell problemstilling for verken kristne idrettsutøvere eller andre. Diskusjonen om helligdager går langs helt andre linjer. Men enig eller uenig, Eric Liddells valg fortjener respekt som uttrykk for en integritet, en holdning og en respekt for egen tro. Det var ting som var viktigere for ham enn det å vinne en medalje.

Publisert i Klassekampen fredag 7. februar 2014 - samme dag som OL i Sotsji åpnet

Lovsang i moll

Mine musikkteoretiske kunnskaper er fort gjort rede for. I barneskolen lærte vi noen veldig enkle, nokså basale fakta om musikk, og de sitter stort sett fast.

Som ung hornmusikant fikk jeg med meg litt mer. Men fremdeles heter det «gånote» i mitt sinn dersom jeg ser en firedelsnote, eller «løpenote» dersom jeg ser en åttedelsnote. Og når det gjelder forskjellen mellom «dur» og «moll», er det fremdeles slik at den grunnkunnskapen som sitter, er at mens det som går i dur uttrykker glede, er det noe dystert over det som går i moll. Dette bildet bekreftes for så vidt av dagligspråket; vi sier gjerne om noe at det er «mollstemt», eller «går i moll».
Hver gang jeg er med og synger «Ren og rettferdig, himmelen verdig», blir dette barndommens musikalske verdensbilde utfordret. For dette er en lovsang i moll. Tonearten er moll, det kan selv jeg høre. Er jeg møteleder, pleier jeg å kommentere dette. «Nå skal vi synge en lovsang i moll».
I norsk kirkehistorie har en annen lovsang i moll en viktig rolle. Det er salmen «Å, at jeg kunne min Jesus prise» - det var den Hans Nielsen Hauge gikk og nynnet på da han fikk sitt avgjørende møte med Guds kall. Det er et paradoks i dette med «lovsang i moll» som kanskje ikke er noe paradoks i egentlig forstand, men som likevel stimulerer både min tanke og min tro.
Det er forholdsvis ukomplisert å synge lovsang når livet går i dur, når man føler seg på solsiden, når tilværelsen smiler imot en, som man gjerne sier. Befinner man seg på skyggesiden, kan det oppleves vanskeligere. Dette fikk Israels folk erfare. Hvordan kunne de synge lovsanger i et fremmed land, spurte folket både seg selv, omgivelsene og Gud selv.
Men lovsangen er ikke bare et overskuddsfenomen. Kanskje ikke først og fremst det, en gang. Lovsangen er noe som formidler tro, både til den som deltar i den og den som lytter til den; ikke bare «på grunn av», men også «på tross av».
Derfor er det et element av trass i lovsangen.
Derfor gir det så god mening å synge lovsang i moll.

Nils-Petter Enstad