Send din ild...

Å, Kristus, guddomsflamme skjønn,
send din ild, send din ild, send din ild.
Oppfyll ditt løfte nå, Guds Sønn,
send din ild, send din ild, send din ild.
Se til vår trang, hør på vårt rop,
til deg alene står vårt håp:
Gi oss på ny en pinsedåp,
send din ild, send din ild, send din ild.

William Booth

«Så kan dere påkalle guden deres ved navn, og jeg vil påkalle Herren ved navn. Den guden som da svarer med ild, han er Gud.» Hele folket svarte: «Godt, la det være slik!» (1 Kong 18, 24).

Gjøre det også....

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det er en historie i skjæringspunktet mellom legende og anekdote, og som de fleste slike historier har den noe viktig å formidle: Det hadde vært en naturkatastrofe i en walisisk landsby rundt forrige århundreskifte. Det ble bestemt at hjelpearbeidet skulle organiseres etter menighetstilknytning. Alle i landsbyen ble samlet på torget, og så fulgte de med sine respektive prester: Baptister, metodister, anglikanere, katolikker. Men da alle disse var fordelt, sto det fremdeles en stor flokk igjen. Da tok den kvinnelige lederen for Frelsesarmeen i landsbyen ordet: -Alle dere som ikke hører til noe sted, kan bli med meg, sa hun.

Mens det politiske Norge diskuterer forbud mot tigging og om hjemløse skal få tilbud om en do, en dusj og et måltid, er det noen som tenker som den kvinnelige frelsesoffiseren fra Wales: Dere som ikke hører til noe sted, kan bli med oss. På Fyrlyset i Oslo får romfolk et tilbud om mat, en do og en dusj. I armeens «storstue» Templet fikk mange hundre av dem mulighet til å sove under tak tidligere i vinter. For 120 år startet Armeens rusomsorg på samme måte: En frelsesoffiser som lot husløse sove i sitt lokale.
Det noen vil bestegne som å «sy puter under armene» på folk, blir i Frelsesarmeen oppfattet som selvsagte, medmenneskelige handlinger. Puter bidrar nå en gang til å gjøre livet litt mer behagelig for folk. Det har en verdi i seg selv. Knut Hamsun skrev: «Blide stunder har alle. En fange sitter på bøddelkjerren. En spiker gnager ham i setet. Han flytter seg, og synes han har det bedre.»
Jeg er født og oppvokst i denne bevegelsen og har tilhørt den i 60 år. Jeg er inhabil så det suser i en eventuell debatt om det er «riktig» når mine kamerater i Frelsesarmeen tilbyr slik hjelp. Jeg fikk inn med morsmelka en ryggmargrefleks som gjør meg sint når jeg hører snusfornuftig prat om man bare forsterker «problemet» ved å gi medmennesker noen øyeblikk av verdighet.
Det er en ryggmargrefleks som forteller meg at det er ikke nok å si «Halleluja»; man må gjøre det også.

Når så vi deg?

Når så vi deg i fengsel?
Når så vi du led nød?
Når så vi at du sultet
og ikke ga deg brød?
Når så vi dine smerter,
din sykdom, dine sår
og bare lot deg ligge
langs veien der vi går?

Når så vi deg i fengsel
og møtte opp med deg?
Når så vi at du sultet
og delte vårt med deg?
Når så vi dine smerter,
din sykdom, dine sår
og ga deg trøst og pleie
langs veien der vi går?

Du viser oss din smerte,
du viser dine sår
i alle dem vi møter
langs veien der vi går.
Da ser vi deg i fengsel,
vi ser du lider nød.
Du bærer våre plager
i både liv og død.

Nils-Petter Enstad