Hevnens Gud?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter, tidligere offiser i Frelsesarmeen

I kjølvannet av tragedier og store ulykker, dukker det altfor ofte personer som prøver å plassere ansvaret for det som har skjedd på Gud, og definerer dette som «Guds straff» eller «en advarsel fra Gud».

Etter tsunamien i Asia julehelgen i 2004 presterte en norsk «TV-predikant» å si at Gud måtte jo straffe dette området for all den umoralen som fantes der (les: sex-turisme fra vesten). Etter Åsta-ulykken og Sleipner-forliset vinteren 1999/2000 var det de som hevdet at to så store ulykker på kort tid var nok ikke uten sammenheng med at Ludvig Nessa satt i fengsel på den tiden. Og Alexander Kielland-forliset i Nordsjøen på 1980-tallet hadde sammenheng med at Norge hadde nektet å selge olje til Israel.
Under et møte i Sarpsborg nylig føyde Per Haakonsen, frilansforfatter og foredragsholder, et nytt punkt til denne lista: Ifølge referat i Sarpsborg Arbeiderblad antydet han at det som skjedde på Utøya kan ha vært «en advarsel fra Gud».
Jeg har levd lenge nok og deltatt i mange nok samtaler med mennesker som har møtt det ubegripelige og smertefulle til både å vite og forstå at det er begivenheter i livet der både troen og tanken stanser opp. Men jeg kommer ikke til rette med det ved å dytte ansvaret over på Gud. Det meningsløse får ikke mening ved at Gud framstilles som en trigger-happy hevnmaniker som vil «advare» ved å utslette ti-talls, hundretalls eller tusentalls mennesker som alle har det til felles at de er skapt i hans bilde. Det er derfor nokså maktpåliggende for meg å slå fast: Slik er ikke Gud!
Når tragedier skjer, enten den rammer millioner eller «bare» én, er Gud til stede. Når noen gråter, enten de er millioner eller «bare» én, gråter Gud med dem. Som speider og speiderleder gjennom mange år har jeg sittet rundt utallige leirbål og sunget leirbålssalmen framfor noen: Kumbayah. Ett av versene lyder slik i norsk utgave: «Noen gråter, Gud – vær dem nær.»
Bildet av en Gud som gråter, en Gud som trøster og en Gud som er til stede i menneskenes sorg og smerte gir et langt sannere bilde av både hvem han og hvordan han er, enn bildet av en som har kledd seg ut som politimann og går rundt og skyter vilt på unge mennesker som har engasjert seg i det samfunnet de er en del av.

Sendt Sarpsborg Arbeiderblad mandag 23. januar 2012

Barnetro og skapelse

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Vi hadde vært studenter i faget ”kristendomskunnskap” like lenge, men var på forskjellige steder i livet. Han var ennå ung og forholdsvis nyfrelst. Jeg var eldre både i livet og troen. Noe plaget ham tydeligvis, der vi satt i kantina på MF.

– Visste du at det er to skapelsesberetninger i første mosebok? spurte han brått. Den kunne jeg svare bekreftende på. Det hadde jeg visst noen år. –Hvem av dem tror du på? var det neste spørsmålet; litt skarpt og utfordrende i tonen. Jeg tror jeg svarte noe sånt som at jeg trodde på dem begge. Det gjør jeg fremdeles.

Denne mer enn 20 år gamle opplevelsen dukket opp igjen i tanken da jeg leste intervjuet med Benedicte Adrian i Vårt Land 21. januar. Her sier hun at hun ”sliter litt med barnetroen”, og nevner som eksempel ”at jorda ble skapt på sju dager blir veldig rart for meg”.
Det blir rart for meg også. Så når hun føyer til at ”med Jesus og den kristne etikken blir det noe helt annet”, puster jeg litt lettet.

Jeg vet ikke helt når det gikk opp for meg at det ikke var noen forutsetning for å kunne kalle meg en kristen at jeg måtte ta teksten i 1 Mos 1 helt bokstavelig. Å oppdage at det er en skapelsesberetning til i 1 Mos 2 var derfor interessant, men det betydde ingenting for det jeg mente (og mener!) er kjernen i begge disse: At det står en skapende intelligens bak tilværelsen. Alternativet til denne kreative intelligensen var – slik man i hvert fall fikk det framstilt – det kreative kaos. Hva som krever mest ”tro” av henholdsvis en skapende Gud og ”The Big Bang” får være opp til hver enkelt. Selv har jeg aldri sett at troen på ”The Big Bang” gir noe bedre svar på de spørsmålene som troen på en skapende Gud også reiser. Det blir tro mot tro. Derfor kjenner jeg meg godt igjen i det Einar Skjæraasen skrev om dette:

Og itte kan je lover,
og itte vet je bud
for alt som gror og yrer,
syg saft og fanger skrud.
Je bare lever i det
og kjem på namnet Gud.

Benedicte Adrian brukte ordet ”barnetro” om dette. Svært mange forbinder ordet med en sang framført av den litt sprukne stemmen til en eldre, svensk dame, eventuelt av frelsessoldater på et gatehjørne. Den sangen beskriver barnetroen som en bro til himmelen. Innholdet i barnetroen beskrives slik: ”Gud som har oss små så kjær, se til meg som liten er”.
Gud skal få ha sine arbeidstegninger i fred for meg. Barnetroen, akkurat som voksentroen, har et helt annet fokus.

Publisert på Vårt Lands verdidebatt.no søndag 22. januar 2012

Gud og keiseren

«Det er viktigere at keiseren er en god keiser enn at han er en god kristen.»

Omtrent slik skal han ha formulert seg, den tyske opprøreren som har gitt navn til den norske statskirken, nemlig Martin Luther. Utsagnet er bare en logisk konsekvens av hva selve grunnleggeren av den kristne kirke, Jesus fra Nasaret, sa: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud» (Matt 22, 21).
Nå har Franklin Graham (bildet), sønn av den kjente predikanten Billy Graham, sagt noe av det samme. I kakofonien av republikanske presidentkandidater foran valget i 2012 er Mitt Romney den som har vært med lengst og han har hatt en forholdsvis jevn oppslutning. Men det har vært brukt mot ham at han tilhører den såkalte Jesu Kristi kirke av De siste dagers hellige; mest kjent som mormonkirken. Det er et kontroversielt trossamfunn og regnes ikke som kristent verken i Norge eller mange andre land.
Med tanke på at USA ikke har noen statsreligion, er amerikanske velgere besynderlig opptatt av politikernes tro. Da John F. Kennedy stilte til valg i 1960, ble det brukt mot ham at han var katolikk – som en milliard andre mennesker også er. Om Obama sa mange at han var nok «egentlig» muslim; var ikke mellomnavnet hans Hussein? Tidligere forsvarsminister Colin Powell avfeide det med et «og om så var?», samtidig som han påpekte at det faktisk var en usannhet. Barak Obama har alltid bekjent seg til kristendommen.
Det er denne linjen Franklin Graham fører videre. – Mitt Romney mormoner? Det bryr meg ikke i det hele tatt, sier han til The Christian Broadcasting Network. Han mener det må være politikken som er det avgjørende for om en presidentkandidat skal ha tillit eller ikke.
Jesu ord om Gud og keiseren brukes ofte som teologisk begrunnelse for å skille mellom det verdslige og det åndelige i tilværelsen. Stort sett er det et sunt prinsipp, selv om neppe noen av oss er «bare» politiske eller «bare» religiøse i vår orientering. Selv er jeg medlem av et parti med «kristelig» i navnet. Men jeg støtter det fordi jeger enig i politikken, ikke fordi jeg er fascinert av navnet. Jeg tenker at det ikke er annerledes enn at det finnes et parti som domineres av akademikere, men som kaller seg arbeiderparti.

Nils-Petter Enstad
Forfatter

Pubslisert i Klassekampen mandag 16. januar 2012