Rundtur i himmelen?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Den fire år gamle sønnen til en amerikansk pastor ble kjørt i hui og hast til sykehuset med sprukket blindtarm. Det var dramatisk, men det gikk bra. Da fireåringen våknet opp fra narkosen kunne han imidlertid fortelle at han hadde vært død, og han hadde vært i himmelen. Der hadde han møtt sin bestefar, han hadde møtt den gammeltestamentlige skikkelsen Samson, han hadde møtt døperen Johannes og han hadde selvsagt møtt Jesus. I dag er gutten fra den gang 11 år, og hans far har skrevet en bok om sønnens rundtur i himmelen. Boka heter ”Heaven is for real”, og er solgt i mer en halvannen million eksemplarer.

Troen på et liv etter dette har sittet dypt i de fleste kulturer. Den jødisk-kristne er ikke noe unntak. Men mens eksempelvis den norrøne oppfatningen av evigheten var svært konkret, er Bibelens tekster om dette svært vage. Det som finnes er noen poetiske vendinger, som i Johannes Åpenbaring, der perler, edelstener og andre kostbarheter brukes for å beskrive den himmelske herlighet. For å kompensere for denne bildebruken, har menneskene ofte fylt ut med sine egne himmelforventninger. Veldig ofte ender disse opp med det Sigrid Undset litt spydig kalte ”et nytt og herliggjort Fredrikstad”, som en kommentar til daværende byfogd Ludvig Dahls beskrivelse av livet etter døden på 1920-tallet.
Det er en forholdsvis vanlig tanke blant norske kristne at man ”skal møtes igjen” når livet her nede er slutt. Da skal man få svar på alt man har lurt på, og man skal møte igjen, ikke bare sine kjære – bestefaren! – men også de bibelske heltene, trosheltene fra kirkehistorien, trosfeller av alle kategorier og så selvsagt Jesus.
Jeg er ikke lenger der at jeg tenker på himmelen som et stort reunionparty, selv om jeg tror på et liv etter dette. Men kunnskapen om hvordan det livet skal arte seg, vil jeg ha til gode. Jeg tror det uansett er hinsides en hver beskrivelse. De ordene som kan beskrive himmelen finnes ikke.
Jeg synes likevel det er nokså harmløst at en gutt på 11 år tror han var i himmelen og møtte bestefar og Samson og Jesus mens han lå i narkose. Men det er ikke like harmløst at hans far – en mann med teologisk utdannelse – gir ut fortellingen som sønnens rundtur i himmelen i bokform, og at den selger i store opplag.

Publisert i Klassekampen 10. august 2011

William Booths "profeti"

Av Nils-Petter Enstad
Tidligere offiser i Frelsesarmeen

Narve Holmen refererer i Dagen 4. august en uttalelse av Frelsesarmeens grunnlegger William Booth som Holmen kaller ”en endetidsprofeti”.
William Booth selv kalte aldri den analysen han gjorde ved overgangen fra det 18. til det 19. århundre en ”profeti”. Han brukte heller ikke formuleringen ”i de siste tider” da han kom med uttalelsen, som Holmen dessuten refererer feil.
Bakgrunnen var at en amerikansk avis i desember 1899 tok kontakt med en rekke fremtredende mennesker i samfunn og kulturliv og stilte dem følgende spørsmål: ”Hva er etter Deres mening den største fare, sosialt eller politisk, som truer det kommende århundre?”
En av dem som ble spurt, var William Booth, og da journalisten som hadde fått i oppdrag å intervju ham om dette oppsøkte generalen på hans kontor, hadde han en lapp med noen punkter liggende foran seg. Svaret hans ble referert slik: ”Den største fare anser jeg å være forkynnelsen av religion uten Den Hellige Ånd, kristendom uten Kristus, tilgivelse uten botferdighet, frelse uten gjenfødelse, politikk uten Gud og himmel uten helvete” (kilde: H.A. Tandberg: ”50 års korstog”, Oslo 1937, side 255-56).
Det er ingen tvil om at uttalelsen viste seg å være en meget presis analyse av hvordan det 20. århundre utviklet seg. Noen vil kanskje kalle den profetisk. William Booth selv ga den ingen slik status, og han valgte heller ikke profetiens form da han kom med sin analyse. Man må gjerne henvise til de seks punktene i den offentlige samtalen, men da bør han gjengis noenlunde korrekt.

Publisert i Dagen lørdag 6. august 2011

Stillheten etterpå

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

De satt ved siden av hverandre i flyet. Begge var godt kjent i samtiden; begge var regnet blant de fremste, svenske sangerne i sin samtid. – Om De ville gå til operaen, herr Ekberg, kan jeg garantere at De ville bli en verdenssuksess, sa den ene. –Og om De ville brukes Deres stemme i Guds tjeneste, kan jeg garantere at De ville bli til rik velsignelse, herr Björling, sa den andre.

Det var helst et uttrykk for den litt godlynte, faglige ”mobbingen” som utøvere med stor respekt for hverandre kan tillate seg. Einar Ekberg var så avgjort en verdenssuksess innen den kristne sangens verden. Han hadde spilt inn mange plater og han sang for tusenvis av mennesker på store, kristne samlinger verden over. Og mange vil si at Jussi Björling brukte sin stemme ”i Guds tjeneste”, som når han stilte opp og sang gratis på arrangementer i Frelsesarmeens regi, eller når han tolket salmen ”O helga natt”.
De var nokså nær hverandre i alder. Livsløpene deres ble ulike, og begge døde i forholdsvis ung alder. Jussi Björling ble i hvert fall delvis offer for sitt harde liv, ikke minst med et massivt alkohol- og pillemisbruk. Når han skulle synge på Frelsesarmeen, passet man på at han fikk sove ut så mye av rusen som mulig på en sofa i et av de mindre rommene i bygningen. Når det nærmet seg tidspunktet da han skulle synge, hadde en frelsesoffiser i oppgave å vekke ham og hjelpe ham med å gjøre seg klar.
Einar Ekberg fikk forholdsvis tidlig vite at han hadde en kreftsvulst i den ene leggen. En operasjon ble anbefalt, men i stedet ble han overbevist om at Gud ville helbrede ham. Troen på guddommelig helbredelse sto sterkt hos den første generasjonen pinsevenner. Derfor ble det ingen operasjon, en beslutning som trolig forkortet hans liv med flere år.
Jussi Björling var bare 49 år gammel da han døde av hjerteinfarkt en februardag i 1960. Einar Ekberg var blitt 56 år da han døde 5. august året etter. To av Sveriges flotteste stemmer ble tause med kort tids mellomrom for omlag 50 år siden.
Jeg lytter til innspillinger av dem begge, og jeg gjør det med stor glede, enten det er Jussi Börling som synger ”O helga natt” eller Einar Ekberg som synger ”O store Gud”.
Når sangen er over, lytter jeg til stillheten etterpå.

Publisert i Klassekampen 2. august 2011