HUSET GUD SPARTE?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Bybrannen i Ålesund i 1904 har gått inn i historien som en av de store katastrofene i Norge i fredstid. Brannen brøt ut natt til lørdag 23. januar, klokka 2 om natten, mens det blåste storm fra vest. 850 hus brant ned og ti tusen personer ble hjemløse.

I DagenMagazinet for lørdag 7. august kan man lese om ett av de få husene som ikke brant, til tross for at det lå midt i det området der brannen herjet. Huset kalles Waldehuset, og nå er det snakk om å restaurere det. Det står nemlig fremdeles, men har forfalt i de senere år.
Historien er sterk, og man kan godt argumentere for at huset bør få status som kulturminne. Det hører helt klart hjemme i en programserie som ”Norsk attraksjon”, for eksempel.
Når Waldehuset ikke brant ned, var fordi huseieren satt inne i huset og bad til Gud, kan man lese i reportasjen i DagenMagazinet. Derfor sparte Gud huset.
Jeg synes denne typen vitnesbyrd om Guds omsorg er problematiske. Var det ikke andre i Ålesund som også ba denne natta? Hva med de bedehusene og møtelokalene som ble flammenes rov? Jeg vet for eksempel at Frelsesarmeens lokale i byen var ett av disse. Var det ingen som bad der? Eller bad de ikke nok? Trodde de ikke nok? Kanskje er det et større vitnesbyrd om Guds omsorg at kjempebrannen ikke krevde flere menneskeliv enn den gjorde? Det var én person som omkom som følge av brannen, kan man lese i historien om bybrannen.
Jeg skjønner at det oppleves som ”stort” å ha en slik fortelling i sin familiehistorie som etterkommerne til han som bodde i Waldehuset – Anders Nord – har. Men er det en fortelling som egner seg som vitnesbyrd om Guds omsorg når man tenker på at ti tusen andre mistet mer eller mindre alt de eide?
Som sjelesørger har jeg sittet i samtaler med mennesker som har spurt ”hvorfor meg?” enten det var fordi de ble rammet eller fordi de ble spart. Jeg har ikke hatt noe enkelt svar på det spørsmålet i noen av de situasjonene, og har det enda mindre i dag. Det blir for lettvint, enten man velger å snakke om at var Gud som beskyttet, eller at man prøver å trøste med at man skal få vite det siden. Det samme gjelder forbønn for syke. Jeg har selv bedt for syke. Jeg har vært vitne til forbønnshandlinger for syke. Jeg tror på bønn. Jeg tror på mirakler. Jeg tror på Guds omsorg. Men jeg tror både bønnesvaret, miraklet og omsorgen har mange uttrykk.
Var det Gud som sparte Waldehuset den gang Ålesund brant? Hvorfor sparte han ikke de andre 850 husene? Det er spørsmålet jeg sitter igjen med etter å ha lest reportasjen i DagenMagazinet.

(Sendt DagenMagazinet 14. august 2010)