Rollen som Jesus…

Flere artister har hatt rollen som Jesus i rockeoperaen ”Jesus Christ Superstar”. Det minner meg om jula 1977, da vi arrangerte et julespill på Frelsesarmeen i Nannestad. Vår sønn Ragnar, født 5. oktober det året, fikk rollen som Jesus-barn.
Under en av øvelsene, sier hun som hadde rollen som Jomfru Maria: - Vi må ta en pause. Jesus-barnet har tisset på seg.
Da utbrøt en av hyrdene, nokså forarget: - Du tror vel ikke at Jesus-barnet tisset på seg?

Trosbekjennelsen sier noe om Jesus som ”virkelig og sant menneske”….

Snakker som i "Nytt på nytt"

- Det er naturlig å snakke om tro og politikk i samme åndedrag de aller fleste steder i verden. Men i Norge er det ikke slik. Hvis norske journalister skal snakke om Gud, snakker de som om de er med i ”Nytt på nytt”. Det er en religiøs sjenanse som gjør at alt som har med tro og Gud å gjøre oppfattes som en raritet. Du skal ikke lenger enn til Sverige og Danmark før dette er annerledes (Tomm Kristiansen i intervju av undertegnede i Magasinet Kristne Arbeidere).

Nå vi legger våre barn i Herrens hender

Melodi: Barndomshjemmet

Nå vi legger våre barn i Herrens hender,
og vi ber ham være deres venn og Far.
At han englevakt omkring dem alltid sender,
at han vokter hvert et skritt som barna tar.
Dette gjør vi nå i tro på Herrens løfte,
han som sa om alle barna: ”Kom til meg”.
Han som sa at han vil hjelpen gi og trøste,
og som gir oss i sitt ord den beste vei.

Den gang Frelseren omkring på jorden vandret,
mange kom til ham med sine barn og ba
at han skulle dem velsigne, ta i fanget,
og vi leser i Guds ord at Jesus sa:
La nå alle små til meg få lov å komme,
ikke hindre dem, men hjelpe dem til tro.
I Guds hage, der skal barnehjertet blomstre,
i Guds hus skal barnesjelen trygt få bo.

Ingen er så trygg i fare som den lille
som er lagt i Herrens favn i bønn og tro,
og betrodd til ham som hver en storm kan stille,
og som over dype kløfter bygger bro.
Han har sagt at han vil la sin engel verge
hvert et lite menn’skebarn på denne jord.
Han har sagt at han i sorg og nød vil berge
alle dem som tror og stoler på hans ord.


Tekst: Nils-Petter Enstad - 2003

Jesus og barna

Melodi: Fager kveldssol smiler

”La de små få komme
uhindret til meg.”
Disse ord fra Jesus
lyser opp vår vei.

Bli som barn i hjertet –
enkel i din tro.
Barnevennen Jesus
åpnet himlens bro.

Jesu åpne armer
favner liten, stor.
Alle kan få kalle
Jesus for sin bror.

Fader vår i himlen,
du som gav din Sønn,
du som barna elsker,
hører deres bønn.


Tekst: Nils-Petter Enstad – 2003/2010

Sykdom som straff?

Av Nils-Petter Enstad
Tidligere offiser i Frelsesarmeen

"Hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?” Slik spurte disiplene Jesus en gang de møtte en mann som var født blind. Jesus avviste hele problemstillingen: ”Verken han eller hans foreldre har syndet. Det skjedde for at Guds gjerninger skulle åpenbares på ham” (se Joh 9).

Denne fortellingen føler jeg behov for å minne om i kjølvannet av den debatten man har fått i det offentlige rom, knyttet til uttalelser fra den amerikanske ”TV-predikanten” Thurmann Scrivner, formidlet gjennom fjernsynskanalen Visjon Norge. De går i korthet ut på sykdom skyldes synd hos den syke, og at funksjonshemmede barn er en straff for synd.
Det er prisverdig at Vårt Land har satt denne forkynnelsen i fokus. Det er en forkynnelse jeg for min del har både trodd og håpet var et tilbakelagt stadium. At sykdom skal skyldes synd, er en tanke som bare kan forstås ut fra et bilde av Gud som en som først og fremst er opptatt av å straffe og refse, eventuelt også ut fra et behov for å finne ”en mening” med det som skjer. Man kan ikke forestille seg at et ungt menneske får kreft og dør uten at det skal ha ”en mening”. Den primitive forklaringsmodellen er at det skyldes enten egen eller andres synd; den mer sofistikerte går ut på at det er for at vedkommende skal ”bli spart” for andre lidelser siden.
I dagens avis (7.okt) går Scrivner enda et hakk videre: ”Hvis foreldre visste at de kunne få et funksjonshemmet barn dersom de begikk en synd da de avlet det, ville de slutte å synde”, hevder han. Han har med andre ord ikke forstått ett ord av Jesu svar til disiplene da de tenkte i de samme baner. Ved en tilfeldighet som kan se ut som en tanke, er fortellingen om dette en av lesetekstene i kirkene kommende søndag – kanskje skulle man vurdere å bruke den som prekentekst i stedet?
Ideen om en Gud som ”straffer” hører ikke hjemme i Det nye testamente. Det kan ikke sies ofte nok og tydelig nok. Jeg tror ikke på en lunefull, straffende Gud. Jeg tror på en Gud som kan gråte med de gråtende, sørge med de sørgende, lide med de lidende. Det er derfor korset er et så viktig vitnesbyrd for den kristne kirke.

(Publisert i Vårt Land lørdag 9. oktober 2010)

HUSET GUD SPARTE?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Bybrannen i Ålesund i 1904 har gått inn i historien som en av de store katastrofene i Norge i fredstid. Brannen brøt ut natt til lørdag 23. januar, klokka 2 om natten, mens det blåste storm fra vest. 850 hus brant ned og ti tusen personer ble hjemløse.

I DagenMagazinet for lørdag 7. august kan man lese om ett av de få husene som ikke brant, til tross for at det lå midt i det området der brannen herjet. Huset kalles Waldehuset, og nå er det snakk om å restaurere det. Det står nemlig fremdeles, men har forfalt i de senere år.
Historien er sterk, og man kan godt argumentere for at huset bør få status som kulturminne. Det hører helt klart hjemme i en programserie som ”Norsk attraksjon”, for eksempel.
Når Waldehuset ikke brant ned, var fordi huseieren satt inne i huset og bad til Gud, kan man lese i reportasjen i DagenMagazinet. Derfor sparte Gud huset.
Jeg synes denne typen vitnesbyrd om Guds omsorg er problematiske. Var det ikke andre i Ålesund som også ba denne natta? Hva med de bedehusene og møtelokalene som ble flammenes rov? Jeg vet for eksempel at Frelsesarmeens lokale i byen var ett av disse. Var det ingen som bad der? Eller bad de ikke nok? Trodde de ikke nok? Kanskje er det et større vitnesbyrd om Guds omsorg at kjempebrannen ikke krevde flere menneskeliv enn den gjorde? Det var én person som omkom som følge av brannen, kan man lese i historien om bybrannen.
Jeg skjønner at det oppleves som ”stort” å ha en slik fortelling i sin familiehistorie som etterkommerne til han som bodde i Waldehuset – Anders Nord – har. Men er det en fortelling som egner seg som vitnesbyrd om Guds omsorg når man tenker på at ti tusen andre mistet mer eller mindre alt de eide?
Som sjelesørger har jeg sittet i samtaler med mennesker som har spurt ”hvorfor meg?” enten det var fordi de ble rammet eller fordi de ble spart. Jeg har ikke hatt noe enkelt svar på det spørsmålet i noen av de situasjonene, og har det enda mindre i dag. Det blir for lettvint, enten man velger å snakke om at var Gud som beskyttet, eller at man prøver å trøste med at man skal få vite det siden. Det samme gjelder forbønn for syke. Jeg har selv bedt for syke. Jeg har vært vitne til forbønnshandlinger for syke. Jeg tror på bønn. Jeg tror på mirakler. Jeg tror på Guds omsorg. Men jeg tror både bønnesvaret, miraklet og omsorgen har mange uttrykk.
Var det Gud som sparte Waldehuset den gang Ålesund brant? Hvorfor sparte han ikke de andre 850 husene? Det er spørsmålet jeg sitter igjen med etter å ha lest reportasjen i DagenMagazinet.

(Sendt DagenMagazinet 14. august 2010)

Hent dem inn

Hent dem inn, de som ingen vil ha,
ikke glem det som Mesteren sa:
At hver eneste gjest
har han innbudt til fest,
her er alle velkommen til bords.

Nils-Petter Enstad

Mer enn mange spurver

Melodi:
When the carnival is over

Du er mer enn mange spurver,
det er Jesu ord til meg.
Han som jord og himmel eier,
på et kors han ofret seg.
Han som talte ifra berget,
han som stilte stormen svær:
”Du er er mer enn mange spurver”,
det hans hilsen til meg er.

Ser du blomstene på marken?
Ser du treets grønne prakt?
Ser du sol og stjerne lyser,
se dem vitne om Guds makt?
Han som skapte jord og himmel,
og i hånden sin dem bær’.
”Du er mer enn mange spurver”,
det hans hilsen til meg er.

Alle dyr og alle fugler,
alle fisker, alt som gror.
Herren Gud har skapt det hele
ved sitt eget, store ord.
I hans bilde er vi dannet,
mann og kvinne, du og jeg.
Vi er mer enn mange spurver,
han vil frelse deg og meg.

Tekst:
Nils-Petter Enstad
14. juli 2010

Må alt ha en mening?

En melding tikker inn: En god venn gjennom mange år, tidligere kollega, en ressurssterk og dyktig frelsesoffiser er omkommet under en trafikkulykke i det landet der hun ga svært mange (de fleste?) av sine drøyt 30 år som frelsesoffiser. Det legges inn meldinger på hennes facebook-side – jeg har lagt inn en, jeg også. Og jeg leser de andre meldingene. Noen forsøker å finne en slags mening i det som har skjedd, eller i hvert fall en trøst i at man skal se meningen senere.
Da slår tanken meg: Ja, mon det?
Kan ikke det meningsløse bare få være meningsløst? Må alt ha en mening? Er det en mening med alt?
Var det en mening med tsunamien for noen år siden? Med jordskjelvet på Haiti?
Når menneskene gråter, da tror jeg Gud gråter med dem.
Min mor fortalte om sin far, som levde et langt liv og mistet nesten hele sin første familie; kone og seks av sju barn i tuberkulose og andre sykdommer. På sine gamle dager kunne han si, der han satt i gyngestolen, til min mormor: -Du, Anna, når jeg kommer til himmelen har jeg mye jeg skal spørre Jesus om.
Så satt han et øyeblikk, og så kom det: - Men når jeg ser ham, ansikt til ansikt, har jeg vel glemt det alt sammen.
Jeg tror det blir slik. Han skal få slippe å gi det meningsløse en mening. Han skal bare være der, sammen med oss.

Nils-Petter Enstad