Å våkne opp

For mer enn 50 år siden sto jeg hver lørdag på det som ennå het Østbanestasjonen i Oslo og solgte Krigsropet.

Skrått overfor meg sto en annen bladselger. Hans tilbud het «Våkn opp!»
Det var vel omtrent på denne tida sangeren Cat Stevens sang inn låta «Morning has broken»; en gammel søndagsskolesang som også er oversatt til norsk. Den handler om å våkne opp.
Tidligere var «de vakte» en betegnelse som ble brukt om de kristne. Når mange ble omvendt samtidig, kalte man det «vekkelse».
Å våkne kan være både en god og ikke fullt så god opplevelse. Men det er en forutsetning for at man skal kunne gjøre dagens gjerning.
Dette gjelder også i troens verden. Paulus skrev til de kristne i Korint: «Vær våkne, stå fast i troen, vær modige og sterke» (1 Kor 16,13).
Det handler om å være våkne for de oppgaver som melder seg, men det handler også om å være oppmerksom på den tiden vi lever i.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Søvnens gave

For en del år siden fikk jeg en diagnose som forklarte hvorfor jeg sjelden følte meg uthvilt, selv om jeg mente jeg hadde sovet godt.

Moderne legevitenskap kan hjelpe deg med slikt, og ordet «søvnkvalitet» fikk en helt ny betydning.
I kristen språkbruk blir ofte søvn og det å være våken holdt mot hverandre som motsetninger.
Å være våken og være søvnløs er imidlertid to forskjellige ting.
Det kan ligge mye fornyelse og velsignelse i en god natts søvn.
Listen over diagnoser som kan rubriseres som «søvnsykdommer» er lang – som en søvnløs natt, for å holde oss i bildet.
Det er da heller ikke slik at «søvn er søvn».
Man kan sove, men sove dårlig.
Går man inn på nettbibelen og søker på ord som har med søvn, sovne eller sove å gjøre, kan man få mange treff.
Men det finnes også mange bibelvers som handler om å være våkne.
Søvn handler om å hvile, våkenhet om å handle.
Begge deler trengs i en kristens liv og tjeneste.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Lyder - lyser

Når jeg har i oppgave å skulle holde prekenen i en gudstjeneste, avslutter jeg alltid skriftlesningen med «Slik lyder Herrens ord!» Dette skriver jeg også inn i manus.

Forleden oppdaget jeg en tastefeil i et slikt manus.
Da sto det: «Slik lyser Herrens ord».

Vi kan lese mye både om lys og lyd i Bibelen.
I Kongebøkene kan vi lese hvordan Herren talte gjennom «lyden av en skjør stillhet», og Jesus sa om seg selv at han er verdens lys.
Lyd eller lys – hva foretrekker vi?
I Johannes-prologen beskrives Jesus både som lys og lyd når apostelen kaller ham «ordet».
I fortellingen om Paulus’ møte med Jesus utenfor Damaskus er det både lyd og lys (se Apg 8).
Men så er det en interessant detalj i fortellingen: De som var i følge med Paulus, hørte nok stemmen, men de så ikke lyset (vers 7).
Sånn kan vi nok oppleve situasjonen av og til.
Paulus skriver da også om å forstå stykkevis (1 Kor 13,9).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Få ord

Calvin Coolidge, som var president i USA på 1920-tallet, var kjent for sin fåmælthet.

En av anekdotene etter ham handler om kvinnen som hadde veddet med sin venninne om at hun skulle få presidenten til å si mer enn tre ord i løpet av kvelden.
-De taper, svarte presidenten.
Det sies at de yrkesgruppene som bruker flest ord, er predikanter og politikere.
Noen av oss har vært begge deler; det bør mane til en viss ydmykhet.
I Forkynnerens bok i Det gamle testamente rådes man til ikke å bruke for store ord når man ber – «la derfor dine ord være få», legges det til (5,1).
Da Jesus underviste om bønn, sa han til disiplene at de ikke skulle bruke mange ord.
En av de korteste bønnene som er referert i Bibelen, er den tolleren ba i Jesu lignelse om de to som gikk opp i templet for å be: «Gud, vær meg synder nådig» (Luk 18,13).
Heller ikke røveren på korset brukte mange ord.
Men få ord når også fram.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Store bokstaver

I brevet til de kristne i Galatia skriver Paulus: «Se hvor store bokstaver jeg bruker når jeg egenhendig skriver dette til dere» (6,11).

Hva lå bak den meldingen?
Hadde Paulus problemer med synet?
Hadde han en medhjelper som vanligvis skrev, men akkurat her har han overtatt pennen selv?
Det må ha vært for å få fram et viktig poeng.
Slik er det gjerne for oss også når vi formidler noe med «store bokstaver» i litt overført betydning.
Paulus brukte tydeligvis ikke de store bokstavene i hytt og vær.
Et dokument der alt er skrevet med «caps lock», som det heter på PC-språket, er da også nesten uleselig.
Da Elia flyktet etter Karmel-møtet, møtte han både ild, storm og jordskjelv – store bokstaver, alt sammen.
Men det var i lyden av en stille susing Gud talte (1 Kong 19,12-13).
Gud taler til oss på ulike måter.
Noen ganger med store bokstaver, andre ganger i stille susing.
Men han taler

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Dobbel dose

Den engelske presten A.M. Toplady skal ha blitt overrasket av et uvær og søkte ly i en åpning i en fjellskrent.

Den opplevelsen ga inspirasjon til salmen «Klippe, du som brast for meg», som senere er blitt en av de mest kjente salmetekstene i verden.
I den engelske utgaven ber salmedikteren om at vannet og blodet fra den brustne klippen skal være «the double cure» som tilgir synd og renser fra urett.
Dette «dobbel dose»-bildet er ikke like godt ivaretatt i alle de norske oversettelsene, men i en av dem heter det:
«…bli for meg den helseflod
som meg renser og gjør god».

I Jesaja 40,2 heter det at folket har «fått dobbelt fra Herrens hånd for alle sine synder».
Dette verset har jeg fått forklart slik: Gud har ikke bare betalt konkursen vår, han har også gitt oss ny startkapital.
Dobbel dose.
Eller 1 Johannes 1,9: Han «tilgir oss syndene og renser oss for all urett».
Dobbel dose igjen!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Signalet

Tidlig på 1970-tallet ble sangen «Tie a yellow ribbon round the old oak tree» en stor platesuksess.

Sangen handlet om en ung mann som hadde sonet en fengselsstraff og nå lurte på om han var velkommen hjem.
Han skrev et brev til sin kjære der han fortalte at han ville reise forbi huset der hun bodde.
Dersom han var velkommen tilbake, skulle hun binde et gult bånd rundt den gamle eika utenfor huset.
Var ikke båndet der, ville han bare dra videre.
Teksten skal være basert på en sann historie, og ifølge den var båndet på plass.
Det finnes mange historier om hvordan mennesker har signalisert ulike ting til hverandre.
Noen ganger kan signalet se helt tilfeldig ut, andre ganger er det snakk om dyp symbolikk.
I Josvas bok leser vi om da Jerikos murer falt sammen, med ett unntak: Den delen av muren der det sto et hus hvor en rød snor hang framme.
Hun som bodde der, hadde hjulpet Herrens utsendinger.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Gode, gamle dager

I 1968 ble en 18 år gammel walisisk jente plutselig verdensberømt med en enkel vise på en melodi det var lett å huske.

Jenta het Mary Hopkin (bildet) og sangen «Those were the days» .
Det er en litt nostalgisk sang der det ses litt tilbake og man må erkjenne at mange ting ikke er som de var.
Tittelen på sangen er nesten blitt et ordtak: «Those were the days» – «Dét var tider, det».
Denne nostalgifølelsen er velkjent, både i menigheter og andre organisasjoner, det være seg idrettslag eller politiske partier.
En leder i en kristen organisasjon sa det slik en gang: –Hos oss er vi i andre og tredje generasjon opptatt av å fortelle dem i fjerde generasjon om hvor herlig alt var – i den første generasjon.
I en situasjon der Israels folk så bakover med lengsel, sa Herren: «Tenk ikke på det som hendte før, akt ikke på det som en gang var! Nå skaper jeg noe nytt. Det spirer allerede fram» (Jes 43,18).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

En midlertidig bolig

I en av de gospelsangene Jim Reeves spilte inn, heter det: «Denne verden er ikke mitt hjem, jeg er bare på gjennomreise».

Dette med å ha en midlertidig bolig, er noe man kan møte på forskjellige måter.
Det kan handle om at man har tjenestebolig, og den har man bare så lenge man er i den bestemte tjenesten på det bestemte stedet.
Eller det kan handle om at livet har gjort noen vendinger som krever at man er «mellom» steder eller jobber for en tid.
Men også i eksistensiell forstand kan man snakke om å bare ha en midlertidig bolig; at livet selv, slik vi lever det her på jorden, representerer en midlertidig bolig.
Jesus selv hadde ikke såpass engang.
I Matteus 8 kan vi lese hvordan han henviste både til skogens dyr og fuglene under himmelen, men la til at «Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på» (vers 20b).
Jesu «egentlige» hjem er i himmelen.
Der er vårt egentlige hjem også.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Gjester som ikke vil komme

Han trodde han hadde mange venner, den ugifte, men meget sosiale bankfunksjonæren.

Da han skulle fylle 50 år, innbød han derfor til «åpent hus» i sitt eget hjem.
Mat og drikke var bestilt, leiligheten var pyntet.
Men da dagen opprant, kom det ikke noen gjester.

Jesus forteller en lignelse om en som opplevde noe lignende (se Lukas 14).
Han innbød til gjestebud, men alle hadde unnskyldninger for ikke å komme.
Hans «svar» var å sende tjenerne sine ut og nøde folk til å komme inn.
Vår venn bankfunksjonæren valgte en lignende strategi resten av livet.
Ved ulike merkedager innbød han mennesker som han visste ikke fikk slike innbydelser; ensomme, enslige mennesker som opplevde det vi i dag kaller «utenforskap».
Som verten i Jesu lignelse var det målet hans å klare å innby så mange at «huset mitt kan bli fullt» (vers 23).
Lignelsen om det store gjestebudet viser oss at Gud er en gjestfri Gud.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Guds problembarn»

Han kaller seg «Guds problembarn», sangeren Willie Nelson.

En av sangene hans, «Family Bible», er om en familie som samler seg rundt familiebibelen til andakt mens de synger «Klippe, du som brast for meg».
Inspirasjonen til sangen fikk han fra minnet om sin egen bestemor, som alltid nynnet den salmen mens hun leste i Bibelen.
Sangen etterlyser mange flere familiebibler rundt om i hjemmene, og at disse skal brukes flittig.
Når Willie Nelson kaller seg et «Guds problembarn» er det ut fra en selvinnsikt mange av oss kan kjenne oss igjen i.
Man kan med stor rett beskrive alle mennesker – kristne eller ikke – som «Guds problembarn».
Bibelen sier om dette: «Her er det ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet», før den legger til: «Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus» (Rom 3,23-24).
«Guds problembarn»?
Velkommen i klubben!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Forkledningen

Både i USA og England ble det i sin tid laget en type reality-fjernsyn med tittelen «Undercover Boss».

Den gikk i flere år og i flere land. På norske skjermer har vi hatt lignende serier, blant annet «Millionær i forkledning».
Konseptet var at en velstående bedriftseier gikk «undercover» i en av sine egne virksomheter, arbeidet «på gulvet» en ukes tid og observerte både medarbeidere og hvordan organisasjonen fungerte.
Da uka var slutt, sto sjefen fram og tok tak i det han eller hun hadde observert.
Noen medarbeidere ble forfremmet eller fikk en form for økonomisk belønning, andre ble tilbudt videreutdanning eller kurs.
Kanskje er det fordi man som andaktsskribent har den bakgrunnen man har, men dette konseptet kan da minne om Guds eget konsept?
Det at hans egen sønn ble født som et lite barn og levde som en vanlig gutt og senere mann; er det ikke rett og slett Jesus-fortellingen fra evangeliene?
Han gikk også «under cover».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.