«Har alltid vært der»

Forfatteren Astrid Lindgren skapte mange spennende barneskikkelser, fra Pippi Langstrømpe og prins Mio, via Rasmus på loffen til Ronja Røverdatter.

I fortellingen om Ronja hører vi om to røverbander som bor i hver sin del av en gammel borg.
Denne borgen ble delt i to av et uvær, og Ronja er datteren til høvdingen i den ene delen, Mattis.
I hans bande finner vi også den eldgamle Skalle-Per.
Så blir Skalle-Per syk og dør.
Dette nekter Mattis å akseptere, for som han sier: – Han har jo alltid vært her!
Den følelsen kan man kjenne seg igjen i når noen blir borte.
Det kan være en far eller mor; det kan være en man vokste opp sammen med, gikk på skole med, sang i kor med.
Vedkommende hadde «alltid» vært der.
I ett av sine brev skriver Paulus om tiden etter Jesu gjenkomst at da «skal vi være sammen med Herren for alltid» (1 Tess 4,17).
Der blir det ingen adskillelse – vi er sammen for alltid.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Tre ganger S

Når man har mistet noen, en venn, en slektning, foreldre eller andre, vil det alltid være noen tanker og utfordringer som dukker opp.

I det siste har jeg tenkt at disse samles i tre s-er: Sørge – savne – spørre.
Man sørger over den som er gått bort.
Kanskje var man sterkt knyttet til vedkommende, men sorgen er ikke utelukkende betinget av det.
Man føler også på et savn når noen går bort.
Dette savnet kan ofte bli sterkere som årene går.
Mange erfarer at sorgen blir mindre, men savnet blir større.
Så vil spørsmålene dukke opp: Hvorfor akkurat han eller henne?
Hvorfor akkurat nå?
Hvorfor ble ikke han eller hun frisk, ikke helbredet?
En eldre mann som hadde møtt mye sorg i livet, sa iblant at han hadde mye å spørre Jesus om når de skulle møtes.
-Men når jeg ser ham, glemmer jeg det vel, alt sammen, tilføyde han gjerne.
Der er det verken sorg, savn eller spørsmål mer.
Svaret er Jesus selv.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK - den eldre mannen det henvises til i teksten var min morfar, som jeg aldri møtte.

Veien til målet

Skal man forflytte seg fra ett sted til et annet, er det viktig at man velger den veien som fører til målet.

Det finnes anekdoter om turister som skulle fra Oslo til Stavanger, og ikke forsto at de hadde tatt feil rute før de kom til Lillehammer.
I John Bunyans klassiske «Pilegrims vandring» er dette motivet selve motoren i fortellingen: At man ved alle veikryss velger den riktige veien.
I en kjent sang heter det:
«Min sjel for himlen reddes skal,
mitt livsens mål det er».
Veien til himmelen beskrives ofte som «den smale vei».
Uttrykket er Jesu eget, og er hentet fra Bergprekenen (se Matt 7, 14).
Kontrasten til den smale vei, er «den brede vei», og disse bildene kan kanskje gi inntrykk av at mens det å ikke være kristen er «tut og kjør», er det å tro en vanskelig balansekunst.
Det kan nok variere, men poenget er det samme: Vil man nå et mål, må man følge den veien som fører dit.

Publisert i andaktsboka «Hver morgen ny - Tekster for hver dag i kirkeåret» (Blinke forlag, 2020).

70 x 7

Peter lurte på hvor mange ganger han skulle tilgi sin neste dersom han/hun gjorde noe galt. «Så mange som sju ganger?» spurte han.

Jesu svar var kanskje en kalddusj: «Ikke sju, men sytti ganger sju», svarte Jesus.
70 x 7 blir 490; det er et forholdsvis enkelt regnestykke.
Men det er ikke like enkelt dersom man tar høyde for symbolverdien så vel tallet sju som tallet sytti hadde og har i jødedommen.
En sjuarmet lysestake; et eksil i 70 år.
Det er tall som sier noe om å stå i nærheten av det guddommelige; av nåde og tilgivelsen.
Hvis noen skulle komme på den idé å føre statistikk over hvor mange ganger man tilgir en annen, kommer man kanskje til 490 før eller senere.
Men hva da med alle de gangene man selv er blitt tilgitt?
Det kan fort komme til å bli like mange.
Gud fører ikke statistikk over sin tilgivelse.
Den er uendelig, akkurat som vårt behov for den.
Det forteller «70 x 7» oss.

Publisert i andaktsboka «Hver morgen ny. Tekster for hver dag i kirkeåret» (Blinke Forlag, 2020)

Trygghetsalarm

Velferdsstaten har utstyrt meg med en trygghetsalarm.

Å se til er den som et armbåndsur.
Skulle noe skje med meg mens jeg er alene hjemme, kan jeg trykke på en knapp, og så får jeg forbindelse med en sentral som så – om det trengs – sender ut noen som kan hjelpe.
Jeg har ikke hatt bruk for den foreløpig, og får det kanskje aldri, men både for meg og kona er det en trygghet i å vite at jeg har den.
Samtidig har den vesle duppeditten gitt meg en påminning.
Et lite trykk, og så har man forbindelse med en hjelperessurs.
Hva minner det om?
Har du lest så langt, har du sikkert skjønt svaret også: Det minner om den adgangen man som kristen har til å «trykke på knappen» og få forbindelse med det himmelske ressurssenter.
Profeten Jesaja sier det slik: «Før de roper, skal jeg svare» (65,24).
Der ligger faktisk Vårherre et hestehode foran min hjemlige kommune.
Signalet går alt før man har trykket.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Fast eller usikker grunn?

Det kan være mye visdom å hente fra gamle russekort.

Fra min ungdom husker jeg denne teksten fra et slikt, trolig fra en kristenruss: «Det er bedre å stå ustøtt på sikker grunn enn å stå fast på en vaklende.»
En periode med kombinasjonen krykker og vinterføre har gjort at denne livsvisdommen er kommet nærmere som en erkjennelse og erfaring.
Den trygge, faste – kanskje også tørre? – grunnen er å foretrekke; krykker eller ikke krykker.
Som ung frelsesoffiser på Romerike hadde jeg iblant møter i et bedehus som het Klippen.
Flere gudshus og menigheter rundt om i landet heter det samme eller noe liknende.
Navnet er kanskje inspirert av Jesu liknelse om de to bygningsmennene, der den ene bygde på fast grunn, mens den andre bygde på sand.
Det gikk ikke bra.
Den bibelske helten David var ofte på flukt.
Etter en slik flukt kunne han si at «min Gud er klippen der jeg søker ly» (2 Sam 22,2).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Et mirakel?

Den kanadiske multikunstneren Leonard Cohen (1934-2016) er nok best kjent for sangene sine.

Han kom fra en jødisk familie, men gikk på katolsk skole, og mange av tekstene hans er preget av den arven han fikk med seg fra både jødedom og kristendom. En sang som «Hallelujah» sier sitt om dette.
På albumet «The Future» fra 1992 finner vi sangen «Waiting for the Miracle».
Den handler om en godt voksen mann som innser at han har brukt mesteparten av livet på å vente på noe uoppnåelig; i hans tilfelle: Den perfekte kjærligheten. Men han må innse at det perfekte øyeblikket er det man har her og nå.
Det er ingen «religiøs» sang, men den sier noe om at i stedet for å vente på et mirakel langt framme, det være seg kjærligheten eller lotto-gevinsten, er øyeblikket her og nå også et mirakel.
Bibelen sier: «Nå er den rette tid, nå er frelsens dag» (2 Kor 6,2)!
Ikke vent på et mirakel som allerede er her!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«De grå hår»

T-banevogna var stappende full, og alle sitteplassene var opptatt.

Plutselig reiste en ung mann, trolig med opprinnelse fra Midtøsten, seg og tilbød en norsk, gråhåret mann på 60+ sitt sete.
Den unge og den eldre hadde kanskje den samme, kulturelle referansen: «Du skal reise deg for de grå hår og vise de gamle ære» (3 Mos 19,32).
«De grå hår» er noe som kommer til de fleste av oss, bare vi lever lenge nok og lar naturen gå sin gang.
Bibelen tar denne erfaringen på alvor.
I ordspråksboka heter det: «Styrke er en pryd for de unge, grå hår en ære for de gamle» (20,29) og «Grå hår er en fager krone» (16,31).
Gjennom profeten Jesaja lød det: «Til dere blir gamle, er jeg den samme, til håret gråner, vil jeg bære dere. Det har jeg gjort, og det skal jeg gjøre» (46,4, overs. 1978/85).
Vi kan derfor være trygge på at Herren ikke forlater oss «selv når jeg blir gammel og grå» (Salme 71,18).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Paulus og «fake news»

Begrepet «fake news» er blitt et kjent fenomen.

I en tid der hvem som helst kan opprette nettsider og profiler på nett, blir også alle slags påstander og meldinger formidlet og får spre seg uten noen form kontroll av sannferdighet eller substans.
En gammel journalist grøsser over en slik «utvikling».
Paulus advarte mot «fake news»: «Pass på at ingen får fanget dere med visdomslære og tomt bedrag som stammer fra menneskelige overleveringer og grunnkreftene i verden og ikke fra Kristus» (Kol 2,8).
Det er mange slags religiøse og filosofiske tanker og strømninger som dukker opp, og gjør det fremdeles.
Mange av dem påberoper seg å være kristne.
Testen på om det stemmer, er om de gir Jesus ære: «Ingen kan si: "Jesus er Herre!" uten i Den hellige ånd» (1 Kor 12,2).
Som Peter sa om Jesus rett etter pinsedagen: «Det finnes ikke frelse i noen annen» (Apg 4,12).
Ingen andre navn, ingen annen sannhet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Et nytt hjerte

Tanken på kirurgiske inngrep i hjertet skaper gjerne en følelse av dramatikk.

Mange hjerteoperasjoner er imidlertid forholdsvis kurante, som når både kongen og dronningen har fått satt inn pacemaker.
I desember 1967 var det en sensasjon da et hjerte for første gang ble transplantert fra ett menneske til et annet.
Men alt i Bibelen kan vi lese om å få et nytt hjerte: «Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet» (Esek 36,26).
Kanskje var det dette som inspirerte Astrid Lindgren til boka «Mio, min Mio»?
Der må prins Mio kjempe mot den onde ridder Kato.
Det som gjør ham så ond, er at han har et hjerte av stein, bokstavelig talt, og ikke et av kjøtt og blod.
Frelsesoffiseren John Lawly skrev i en sang: «Hjerter er det verden trenger, rene hjerter, døpt i ild».
Ikke kalde, men varme. Ikke av stein, men kjøtt og blod.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Å holde i hånden

Bildet viste et eldre ektepar som gikk hånd i hånd. «Aldri for gammel til å holde hverandre i hånden», sto det under bildet.

Å holde noen i hånden er et velkjent uttrykk for både kjærlighet, trygghet og omsorg.
Barnet som holder den voksne i hånden eller kjæresteparet som holder hverandre i hendene.
Det å bli holdt i hånden er også noe man kjenner fra den kristne sangskatten: «Ta meg ved hånden, Frelser, før du meg sikkert frem», heter det i en sang.
Andre kjente sanger om det samme er «Take my hand, precious Lord», «Put your hand in the hand», «Jeg er i Herrens hender» og «I Herrens hender».
Også i Bibelen kan man finne dette bildet.
Profeten Jesaja sa: «I begge mine hender har jeg tegnet deg» (49,16), og Jesus, da han hang på korset: «I dine hender overgir jeg min ånd» (Luk 23,46).
Som det også heter i sangen: «...selv om den selsomt snor seg, sikkert det bærer hjem».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Om bøker

Jeg tror kanskje jeg har den ennå, den aller første boka jeg kjøpte for mine egne penger.

Jeg var åtte år og boka het «Bamsefar og andre viser fra barnetimen».
Snart 65 år senere er det blitt adskillig flere, enten de er kjøpt for egne penger eller mottatt som gaver.
Derfor kan jeg kjenne meg igjen i det Paulus skriver fra sitt fangenskap i Rom der han ber sin venn Timoteus om litt praktisk hjelp: Om han kan ta med en kappe han har lagt igjen, og noen bøker (2 Tim 4,16).
Noen vil kanskje kjenne seg igjen i hjertesukket fra den bibelske vismannen om at det «er ingen ende på de bøker som skrives» (Fork 12,12), men i bunn og grunn er vi takknemlige både for de gamle, velkjente bøkene og de nye.
Men alle bøker er ikke like viktige.
Og av alt som har vært gitt ut, er det bare én bok, en samling med skrifter, som kalles «Bøkenes bok».
Den er det både skrevet om og sunget om.
Og den leses fremdeles.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Enn ei et fjed»

Jeg hører til den generasjonen som ikke bare lærte salmevers i skolen, men som måtte pugge dem. Det gjør at mange av dem sitter ennå, mer enn 60 år senere.

En av disse salmene er «Så ta da mine hender».
Her heter det i den versjonen vi pugget:
«Jeg kan ei gå alene
enn ei et fjed».
Allerede da var «fjed» et ord vi ikke brukte i dagligtalen. Senere er salmeteksten blitt endret til «nei, intet sted».
«Fjed» er et gammelmodig ord som betyr «skritt».
Det er mange slike ord i gamle salmetekster som ikke brukes lenger, det være seg på norsk eller andre språk.
I enkelte engelskspråklige julesalmer, som «Mary’s Boy Child», finner vi ordet «hark».
Det betyr ikke å harke, men «lytt» eller «hør», og brukes særlig om englesangen på Betlehemsmarkene.
Mange er glad i disse litt gammelmodige ordene, og man tenker kanskje ikke på at de ikke var gammelmodige den gang sangen ble skrevet.
Men budskapet er like aktuelt.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Forbindelse og nærhet

Sommeren 1978 flyttet jeg og min lille familie til byen Nykøbing Mors i Danmark.

Den ligger på øya Morsø i Limfjorden. Noen måneder før var det omsider kommet en bro mellom øya og fastlandet, og lokalavisa skrev med stolthet: «Kontinentet omsider landfast med Mors».
En engelsk avis skal ha skrevet noe lignende en gang tykk tåke stengte den engelske kanal: «Hele Europa er isolert av tåke».
Slike kommentarer gis gjerne med et glimt i øyet, men har samtidig noe gjenkjennelig ved seg.
Som en skal ha sagt: «Dersom Gud kjennes langt borte, er det ikke fordi det er han som har flyttet på seg!»
«Herren er nær» er et uttrykk vi finner flere ganger i Bibelen, som i Salme 145,18: «Herren er nær alle som kaller på ham, alle som kaller på ham i sannhet».
Også i salmeskatten finner vi tekster om at Herren er nær; Jesus er nær.
Det er slik han ønsker det skal være.
Han vil være nær oss, om vi vil være nær ham.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Bildet viser broa over Sallingsund på Jylland, som er den det henvises til i teksten.

Kjent skyldig?

På et russekort leste jeg for mange år siden: «Dersom du sto anklaget for å være kristen, ville du da blitt kjent skyldig?»

Jeg vil tro det var en kristenruss som hadde denne teksten, og tanken bak var vel å utfordre til en refleksjon: Vet eller forstår dine omgivelser at du er en kristen?
Russekortet er fra en tid der det å skulle svare i en domstol på om man var kristen, virket helt absurd.
I dag er dette en realitet for mange.
Flyktninger fra andre land som har konvertert til kristendommen, opplever at norske domstoler eller forvaltningsorganer skal avgjøre om vedkommende er «kristen nok» til å få opphold i Norge.
En ung mann tok imot Jesus, men lot det gå noen uker før han fortalte dette til sine arbeidskamerater.
Til slutt fikk han sagt det, men som en av kollegene sa: – Det har vi da skjønt! Du banner jo ikke lenger.
Mer krevde det ikke å bli kjent skyldig i å være kristen!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.