Det gode åket

Ett av de første bibelversene jeg lærte utenat, var Jesu ord i Matteus 11,28 om at alle som strever og har tunge byrder, kan komme til ham.

I det samme verset anbefaler han også at man skal ta hans åk på seg.
«Åk» er ellers et ord med en forholdsvis negativ klang.
Vi forbinder det med nettopp byrder og andre plager.
Men i dagliglivet var et åk faktisk noe bortimot det motsatte.
Et åk gjorde en byrde lettere å bære, for eksempel to fulle vannbøtter.
Åket utjevnet vekten av det man bar på.
I Bibelen omtales åk både som positivt og negativt.
Kanskje er det derfor Jesus presiserer at det er hans åk vi skal ta på oss.
Troen på ham vil gjøre mange av livets utfordringer enklere å håndtere enn om vi skulle slite og slepe med det helt på egen hånd.
«Syndebyrden» er et ord mange kjenner.
Å tro på Jesus handler ikke bare om å få hjelp til å bære denne byrden, men også om å kunne legge den helt fra seg.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Nådens Gud

Replikkvekslingen som avslutter Ibsens skuespill «Brand», er en av de mest omdiskuterte i verdenslitteraturen.

I sluttscenen går et stort ras og fyller en hel dal.
På toppen av raset står den kompromissløse presten Brand, og i det han forstår er hans siste øyeblikk, roper han ut:
«Svar meg, Gud, i dødens slug;
gjelder ei et frelsens fnug
manneviljens qvantum satis?»

Qvantum satis er latin og betyr «passende mengde».
Det Brand vil vite, er om ikke menneskets egen vilje teller litt.
Svaret får han fra rollefiguren «En røst», som bare har denne ene replikken:
«Han er deus caritatis»!
Det er også latin og betyr: Han er nådens Gud!

Å bli frelst, er ikke noe som kan kvantifiseres, verken stort eller lite.
Guds frelse handler om en eneste ting: Hans nåde.
Derfor ble Jesus sendt til jorden.
Derfor led og døde han.
Derfor sto han opp igjen fra de døde.
Han er nådens Gud – «Deus caritatis».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.
Bildet viser Svein Tindberg i rollen som Brand.

Forbønn og cellegift

Han hadde vært svært syk en god stund, og vi som kjente ham, hadde vært både bekymret og spent på hvordan dette skulle gå.

Da det verste var overstått, sa han selv: – Jeg er her, takket være forbønn og cellegift.
Vi er mange kristne som har erfart at kombinasjonen «forbønn og cellegift», i betydningen forbønn og medisinsk eller faglig hjelp, har vært svært effektiv og både berget liv og gitt ny livskvalitet.
Det er ingen motsetning mellom det å tro på guddommelig inngripen, og faglig hjelp.
Å sette de to opp mot hverandre, er både dårlig teologi og dårlig sjelesorg.
Når Jesus for eksempel helbredet spedalske, ba han dem oppsøke datidens helsemyndigheter for å få helbredelsen bekreftet.
En gammel misjonær, som selv hadde medisinsk utdanning, sa det slik: – Vi leser bare én gang at Jesus gikk på vannet. De andre gangene brukte han båt.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Sunn kost?

De to pakistanske barna hadde ikke lært seg helt å tolke ingrediensoversikten på norske matvarer, og ba en som kanskje så ut som en vennligsinnet bestefar om hjelp: – Kan du se om det er svin i denne pizzaen?

Jeg kunne berolige dem med at det ikke var svinekjøtt i den pizzaen de hadde plukket ut.
Mange år senere måtte jeg også lese ingrediensoversikten på matvarer nøyere enn før.
Ikke for å se om de inneholdt svin, men hvete eller noe annet med gluten.
Det er mange grunner til å sjekke hva den maten vi spiser, inneholder.
De kan være religiøse, medisinske eller «bare» prinsipielle.
Som når det gjelder alkohol, for eksempel.
Slike holdninger skal man ha respekt for, enten man deler dem eller ikke.
Det samme gjelder hva slags kulturuttrykk den enkelte vil ta inn; bilder, tekst eller annet.
Som den vise Salomo skrev: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet utgår fra det» (Ordsp 4,23).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Guds lille fattige

Da argentineren Jorge Mario Bergoglio ble valgt som den katolske kirkes overhode i 2013, tok han pavenavnet Frans I.

De fleste av hans 265 forgjengere som paver har valgt navn etter apostler eller helgener; 23 paver har hett Johannes, 16 har hett Benedikt, som betyr «den velsignede».
Jorge Mario valgte navnet til helgenen Frans av Assisi, som levde fra 1182 til 1226. Det hadde ingen gjort før.
Den historiske Frans kalte seg selv «Guds lille fattige» – han var rikmannssønnen som valgte å leve i fattigdom for å tjene og ære Gud.
I mange år ruslet en mann rundt i Oslos gater som også ble kalt Frans; han het egentlig Frithjof.
Lillebjørn Nilsen laget en fin, liten vise om «Luse-Frans», og om hans enkle tro på Gud.
Bønnen hans var barnebønnen:
«Gud som har oss småbarn kjær,
se til meg som liten er».
Jesus sa da også noe om å ta imot ham på samme måte som et lite barn ville gjort det.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Ny startkapital

Den kalles ofte for «Trøsteboka», fra kapittel 40 og utover hos profeten Jesaja.

Da jeg var elev i vårkurset ved Bibelskolen i Bergen i 1970, var det dette som var pensum i faget Det gamle testamente.
Fra disse timene er det særlig én forklaring jeg husker, når det i vers 2 heter om Jerusalem «at hun har fått dobbelt fra Herrens hånd for alle sine synder».
Dette fikk vi forklart slik: Gud har ikke bare betalt konkursen vår, men gitt oss ny startkapital.

For meg er dette verset å betrakte som evangeliet i Det gamle testamente.
Resten av undervisningen om «trøste-Jesaja» må jeg innrømme at jeg stort sett har glemt, men denne forklaringen sitter.
Gud har, gjennom frelsen i Jesus Kristus, ikke bare gjort opp vår gjeld, sånn at vi er tilbake ved start. Han har gitt oss ny startkapital.
Det er den kraft og veiledning som vi får gjennom Den hellige ånd.
Hørte jeg et «halleluja»?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Gud velsigne Vårherre»

Ludvig i Flåklypa avslutter alltid kveldsbønnen sin med dette: «…og Gud velsigne Vårherre».

Bønnen er mer bibelsk fundert enn man kanskje tror i utgangspunktet.
I de gammeltestamentlige krønikene kan vi lese: «I nærvær av hele forsamlingen velsignet David Herren og sa: Velsignet er du, Herre, vår far Israels Gud, fra evighet til evighet!» (1 Krøn 29,10).
Dette er ikke det eneste eksempelet på en slik bønn fra Davids side.
I Salme 103 heter det: «Velsign Herren, min sjel! Alt som i meg er, velsign hans hellige navn. Velsign Herren, min sjel! Glem ikke alt det gode han gjør» (vers 1-2).
I norske gudstjenester brukes både den aronittiske velsignelse og den apostoliske.
Men velsignelse er ikke en enveiskommunikasjon.
Vi mottar velsignelse, men vi kan også sende det videre til våre medmennesker, og også til ham som er velsignelsens kilde og opphav.
Så vi kan trøstig be med Ludvig: Gud velsigne Vårherre!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Amen

Det hebraiske ordet «Amen» finnes og brukes på praktisk talt alle språk.

Det er et liturgisk ord som gjerne avslutter en bønn, men også en andakt eller en preken.
Noen ganger brukes det helt fritt, som en tilslutning til noe som er blitt sagt.
Den tyske forbundskansleren Konrad Adenauer var ingen fleksibel mann, og lite mottakelig for andres syn.
Da en av hans statsråder prøvde å si at «De kan ikke kreve at vi skal si ja og amen til alt De mener», svarte han: – Amen behøver De ikke å si.
«Amen» kan bety både «i sannhet» eller «slik er det», men er også et ord for fjellgrunn, en fjellknaus, eller «trygg grunn».
Det kan også oversettes med «sannelig», «troverdig», eller «nå er jeg trygg».
Mange husker sangen «Amen!» fra filmen «Liljene på marken» fra tidlig 1960-tall.
Da filmen var slutt, sto ordet «Amen» på lerretet, og ikke «The End».
Amen er en tilslutning, ikke en avslutning.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Lyden av hans trinn»

Dagene på sykehuset var ensformige og lange, men hun så fram mot de to gangene om dagen da lyden fra sykehuskorridoren av en stokk mot gulvet fortalte henne at ektemannen var på vei for en prat.

Da hadde han med seg aviser, kanskje en bok og kanskje litt frukt. Lyden av stokken mot korridorgulvet ble en oppmuntring i seg selv. De fortalte at noe godt og hyggelig var på vei.
For snart 100 år siden skrev den norske frelsesoffiseren H.A. Tandberg en sang om Jesu gjenkomst.
Vi kjenner den som «I den stille, klare morgen».
I alle versene og i omkvedet synger vi: «Jeg vil lytte etter lyden av hans trinn».
For mange er det slik at man kan kjenne igjen andre på lyden av fottrinnene deres.
Når Tandberg viste til lyden av Jesu trinn i sin sang, var det en påminning om å akte på den tiden vi lever i.
Menigheten venter på Jesu komme.
Vi trenger å lytte etter lyden av hans trinn.
De bærer bud om noe godt.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Det som har vært

Blant alle bestemmelsene i Moseloven, finner vi også loven om brennofferet (3 Mos 6).

Den tar for seg hvordan asken etter et brennoffer skal behandles: Den skal samles sammen og legges på «et rent sted» (vers 3).
Minnene om det tidligere offeret og den gamle velsignelsen skal behandles med respekt.
Disse bestemmelsene tenker jeg ofte på når man iblant hører eller leser innlegg der kristne mennesker ser bakover og er mer opptatt av hvor herlig og velsignet det var i menigheten før, sammenliknet med nå.
Da var det tider, da!
Guds ord sier om dette: «Tenk ikke på det som hendte før, akt ikke på det som en gang var! Nå skaper jeg noe nytt. Det spirer allerede fram» (Jes 43,18).
«Merker dere det ikke?» legger han til.
La oss være glade og takknemlige for det som har vært. Men det er ikke der framtida ligger.
Gud har alltid nye velsignelser å gi oss!
Vi trenger ikke leve på de gamle!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Låne øre»

Hver morgen i det siste har en vennlig sykepleier bedt meg «låne øre» til en rask, liten kontroll. Det handler om å registrere kroppstemperaturen.

Å bli bedt om å «låne øre» til en person eller en sak er et uttrykk for at man ønsker litt oppmerksomhet.
Øret er en nøkkel til kommunikasjon mellom mennesker, selv om informasjon like gjerne er noe som formidles gjennom øynene, ved lesing.
I tidligere bibeloversettelser fant man uttrykket i Job 34,2 og i Apostelgjerningene 2,14. I nyere oversettelser bes man heller om å høre etter hva som skal sies.
Kanskje kan dette være en nøkkel til å forstå uttrykket «låne øre»: Det handler ikke bare om å høre, men om å lytte; høre etter, få med seg meldingen?
Paulus advarer i 2 Timoteus mot dem som vil «vende øret fra sannheten og holde seg til myter» (vers 4), fordi disse «klør i øret».
Ikke alt fortjener vår oppmerksomhet.
Ikke alt er verdt å «låne øre» til.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.