Misjonsmarken

En mann oppsøkte den kjente predikanten Charles Spurgeon og ba om en samtale.

Han ønsket å tjene Gud med sitt liv og bad nå Spurgeon (bildet) om et råd: Hvor trodde han som predikant at mannen skulle kunne tjene Gud best?
– Hva jobber De med? spurte Spurgeon.
– Jeg er lokomotivfører.
– Er fyrbøteren på lokomotivet Deres en kristen?
– Ikke så langt jeg vet.
– Da tror jeg De vil tjene Gud best ved å fortsette å arbeide på det lokomotivet, sa Spurgeon.
Da Jesus talte til apostlene før pinsedagen, var dette den strategien han skisserte opp for dem: De skulle vitne «i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende» (Apg 1,8).
Hjemme først, så nabolaget, så litt videre og til slutt «til jordens ende».
For de aller fleste av oss er ikke misjonsmarken først og fremst noe som er langt unna, men noe som er svært nær: Familie, venner, naboer og kolleger – de er også en misjonsmark.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Det syke og det friske

En kristen mann hadde gjennomgått en operasjon i det ene beinet.

Under rekonvalesensen fikk han besøk av en venn.
Hilsenen fra vennen kunne nok vært mer gjennomtenkt: – Og her sitter du med ditt syke bein?
– Å, jeg sitter da her med et friskt bein også, svarte den andre.
Svaret var tappert, men de fleste av oss har nok erfaring med at en syk eller smertefull kroppsdel tar mer oppmerksomhet enn de som ikke er det.
Apostelen Paulus sammenliknet menigheten med en kropp, og skrev: «For om ett lem lider, lider alle de andre med» (1 Kor 12,26).
De fleste av oss kjenner seg nok mer igjen i de ordene enn vi gjør i resten av verset: «Og om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg».
Profeten Jesaia beskriver Jesus som «en smertens mann, vel kjent med sykdom» (53,3).
Jesus er kjent med alle menneskelige erfaringer.
Det er en trøst dersom man har ett friskt og ett sykt bein.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Voksenskrift»

Den vesle jenta hadde lært seg å lese og var veldig stolt over det.

Det var for henne som for de fleste av oss i det vi klarte å knekke lesekoden: Det åpnet seg nye verdener.
Hun syntes det var veldig stas å få små lapper eller postkort fra bestefar, men satte ett krav: Han måtte ikke bruke «voksenskrift». Foreløpig var det de enkle, trykte bokstavene hun behersket.
Det ligger en livserfaring i dette, også i troens verden.
Paulus brukte maten som bilde på dette når han skrev til de kristne i Korint at han måtte gi dem melk, for de tålte ikke fast føde ennå (1 Kor 3,2).
Man forventer ikke at en som akkurat har lært seg å legge sammen, også skal beherske regnemåter som «gange» og «dele»; eller at en som akkurat har lært å sykle, skal kunne kjøre bil. Slikt får komme etter hvert.
Det samme gjelder for den faste føden, og det gjelder for alt det som er skrevet med «voksenskrift».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Om å holde et løfte

I boka «Munnspill under åpen himmel» forteller Erik Bye om en mann som het Ben og som han møtte da han var journalist i en liten avis på prærien.

Ben hadde vært soldat under krigen, og på slagmarken hadde han gitt Gud et løfte om at dersom han bare kom levende hjem fra den, skulle han tjene Gud resten av livet.
Han kom hjem.
Tanken hans var å bli prest, men han måtte – omsider! – erkjenne at boklige, teologiske studier ikke var for ham. Etter en lang kamp med seg selv overtok han farmen foreldrene hans hadde drevet.
Han var en driftig bonde, aktiv i kirken og en klippe i lokalsamfunnet.
Men gang på gang kom han tilbake til dette: Han hadde gitt Gud et løfte!
– Og det har du holdt, sa kona hans hver gang.
Det er mange måter å holde et løfte man har gitt Gud på.
Hverdagens gudstjeneste er kanskje den viktigste?
Det kallet har vi alle.
Bens kone hadde rett: Han hadde holdt løftet om å tjene Gud.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Mer salt

Prøvene legen hadde tatt, viste blant annet dette: Pasienten trengte mer salt.

Saltmangel i kroppen kan gi seg forskjellige utslag, som hodepine og svimmelhet.
I nødsårene i Norge rundt 1800 ble gründeren og forkynneren Hans Nielsen Hauge midlertidig løslatt fra fengsel slik at han kunne reise rundt og lære folk hvordan de skulle utvinne salt fra sjøvann.
Jesus brukte saltet som bilde i sin forkynnelse.
«Dere er jordens salt», sa han til disiplene og advarte: «Hvis saltet mister sin kraft; hva skal det da saltes med?»
Det har vært epoker i historien der salt har vært brukt som betalingsmiddel. Det var hard valuta, både i direkte og overført betydning.
Saltet er trolig det eldste konserveringsmiddelet man kjenner.
Når ordet «ramsalt» brukes om noe, er det som regel positivt ment, selv om det også finnes situasjoner der det kan bli for mye salt.
Dødehavet får være et eksempel på det.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Misjon»

Antallet misjonsforeninger på bygdene var tidligere forholdsvis mangfoldig.

Her hadde både Santalmisjonen, Samemisjonen, Sjømannsmisjonen og Blå Kors sine støttespillere.
Foreningene besto stort sett av de samme kvinnene; husmødre og pensjonister.
Det unge ekteparet på Frelsesarmeen ble regelmessig bedt til samtlige, men hadde ikke alltid oversikt over hvilken «misjon» de besøkte for å synge og holde andakt. Det var det ikke alltid at de som kom hadde oversikt over heller. Hovedsaken for dem var å komme sammen og å støtte «en god sak».
Det er noe grunnleggende evangelisk og vakkert over en slik kultur.
Ulike formål, men én felles visjon: Guds rikes sak.
Alle sto nok ikke som medlemmer av alle foreningene; enkelte var kanskje ikke medlem i noen av dem, men de hadde et felles formål: Å støtte det som ble oppsummert som «misjon».
Kanskje var disse misjonsmøtene en forsmak på mangfoldet i himmelen?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.