Å arve velsignelsen

«Dere er kalt til å arve velsignelse», skriver apostelen Peter i sitt første brev (3,9).

I det samme brevet sier han om denne arven at den «aldri forgår, aldri skitnes til og aldri visner», og føyer til: «Den er gjemt i himmelen for dere» (1,4).

Arv er et brennbart tema i mange sammenhenger.
Familiebånd er blitt knust på grunn av uenighet om arv, enten det gjaldt store, materielle verdier eller bare småting.
Mange som vokste opp i kristne hjem og under kristen innflytelse, betrakter dette som en verdifull arv som de gjerne vil bære videre.
Grundtvig skrev «Guds ord, det er vårt arvegods», en salme som i seg selv er en arv fra Martin Luthers tekst «Vår Gud, han er så fast en borg».
Retten til arv kan ofte være noe som går i generasjoner.
Ikke nødvendigvis slik med arveretten til velsignelsen.
Den retten har hver enkelt av oss som er Guds barn og derfor Jesu Kristi medarvinger (Rom 8,17).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Gå på vannet?

To ganger leser vi i evangeliene at Jesus gikk på vannet.

Det er den samme hendelsen det refereres til, både i Matteus-evangeliet (kapittel 14) og Johannes-evangeliet (kapittel 6).
Det henvises ofte til denne hendelsen på et eksempel på at Jesus – gjennom Guds kraft – sto over de vanlige naturlovene.

Som ung hørte jeg følgende fra en eldre kristen: -Vi leser bare én gang at Jesus gikk på vannet. De andre gangene brukte han båt.
Det er både god, kristen pedagogikk og sjelesorg i en slik kommentar.
Den peker på noe vesentlig: Når Jesus gikk på vannet, stillet stormen eller oppvekket døde, var dette unntakene.
Naturlovene er også en del av Guds skaperverk og de er hans vanlige – kanskje til og med foretrukne? - måte å styre verden på.
Det betyr ikke at miraklenes tid er forbi.
Mange opplever fremdeles at Gud griper inn i vanskelige situasjoner.
Det kan saktens føles som å gå på vannet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Ja eller nei?

Det er to av de korteste ordene i språket vårt.

I mange situasjoner er det valget mellom disse to som avgjør en diskusjon, eller bekrefter en avtale eller en forretningstransaksjon. Det er de to ordene «ja» og «nei».
Selv svært ordrike argumentasjonsrekker kan ofte kokes ned til ett av disse ordene: ja eller nei.
I Bergprekenen sier Jesus det slik: «La et ja være ja og et nei være nei! Alt som er mer enn det, er av det onde» (Matt 5,37).
Jesus oppfordrer med andre ord ikke til forbehold og reservasjoner.
Samtidig er det viktig å huske i hva slags sammenheng Jesus sier dette.
Dette avsnittet i Bergprekenen handler om å være det man med et litt gammelmodig ord kaller «ordholden», at man ikke bryter løfter eller avtaler, at man snakker sant.
Både et «ja» og et «nei» kan sies med styrke og besluttsomhet, eller det kan sies lavmælt og forsiktig.
Men begge svarene er like forpliktende.
Et ja er et ja - et nei er et nei.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Åpne og stengte dører

For mange år siden kjøpte min familie og jeg et hus som på mange måter var et oppussingsobjekt.

Inne i et av kottene sto det en dør, men den førte ikke til noen steder.
Den gjorde i stedet tjeneste som en av veggene i kottet. Dette var før vi hadde gjort oss kjent med Narnia-universet og kleskottdøra der som førte til en hel eventyrverden.
Det finnes også andre diktere som har arbeidet med tanken på dører og veier som ikke fører noe sted hen.

I Det nye testamente finner vi flere «dørtekster».
I Johannes 10 omtaler Jesus seg selv som døren. Man må gå inn gjennom den for å bli frelst (vers 19).
I Åpenbaringen 3 brukes dør-bildet på to måter. Det ene er at Jesus har åpnet en dør for oss som ingen kan stenge (vers 7-8), det andre når han sier at han står utenfor vår dør og banker (vers 20).
Den åpne døra kan vi gå inn gjennom; den lukkede døra kan vi åpne og slippe Jesus inn.
Valget er opp til oss selv.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

37, 5

Den normale kroppstemperaturen for et menneske er satt til 37,5 grader.

De fleste av oss har vel minner fra barndommen om å ha hatt et termometer plassert i en viss kroppsåpning og ventet på dommen: Feber eller ikke?
Viste termometeret mer enn 37,5 var det grunn til å være på vakt – i hvert fall hvis den røde søylen hadde stanset høyere enn «normalen»: På 38 eller 39-tallet.
Lå søylen rolig rundt 37,5, kunne man slappe mer av.
Som ung kristen hørte jeg noen snakke om «den åndelige normaltemperatur».
Det var en betegnelse på et bibelvers; det femte i Salme 37: «Legg din vei i Herrens hånd! Stol på ham, så griper han inn».
Det er ikke noen dramatisk bibeltekst, den er snarere på det jevne.
Den sier noe om hverdagstro og hverdagskristendom.
Dette er en slags grunntone i Salme 37.
Både i vers 3, vers 7 og vers 34 gjentas oppfordringen om å stole på Gud og å vente på ham.
Da er temp’en normal.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Brannfare - flomfare

Det er to ord som dukker opp i nyheter og værvarsling hvert år – om enn ikke samtidig.

Det ene er varsler om brannfare, det andre om flomfare.
I begge tilfeller handler det om naturlige og i utgangspunktet positive krefter som kommer ut av kontroll.
«Ilden er en god tjener, men en farlig herre» er et uttrykk mange av oss lærte tidlig.
I Bibelen leser vi om «dråper» og «suset av regn», men også om en flom som dekket hele jorden.
For at naturen skal fungere optimalt, er det nødvendig at naturkreftene er i balanse med hverandre: Passelig regn, passelig sol; passelig vind, passelig stille.
I Det gamle testamente har vi fortellinger både om da himmelen var lukket og da «himmelens sluser» var åpne.
I mange år var en bønn om «godt og tjenlig vær» et viktig ledd i kirkebønnen.
Kanskje bør de tas inn igjen? Og alle som ber, bør kanskje også hente fram igjen den bønnen i våre stille stunder?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Holde av plass»

Det var en kjent sak at mannen i det eldre ekteparet gjerne var klar litt før kona var det.

Da gikk han gjerne i forveien og sa: – Jeg holder av en plass til deg!
Det hadde han sagt også denne dagen, men da kona kom etter, viste det seg at mannen hadde fått et illebefinnende og hadde falt død sammen.
Både for familien og ekteparets mange venner ble dette et sterkt vitnesbyrd.
Han var gått i forveien. Mange tenkte også: Han holder av en plass.
Denne tanken kan man ofte finne i dødsannonser også, at den ene i et par har strukket ut hånden, og nå har den andre tatt den.
I en kjent sang med ekteparet June og Johnny Cash (bildet) finner vi den samme tanken: Den som går først bort, vil sitte og vente på den andre, og så skal de gå sammen inn i evigheten.
Teologisk er ikke tanken så godt fundert, kanskje, men både i poesien og troen treffer den noe i oss: Ønsket om et gjensyn og et evig fellesskap.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Ingen pekefinger

– Jesus kommer ikke med en pekefinger!

Slik ordla han seg, den kristne ungdomslederen som skulle gi en hilsen til sine konfirmanter det året.
En pekefinger kan være både grei og nyttig dersom det handler om å vise noen en retning eller gjøre oppmerksom på et mål eller objekt.
Men pekefingeren kan også oppleves som noe negativt, som en korreks, som en formaning, som en tilrettevisning.
Det kan sikkert være behov for det, alt sammen, men hvis pekefingeren er det eneste man kommuniserer med, blir det fort opplevd som negativt.
Mer enn pekefingeren er det de åpne armene som beskriver Jesus best.
Det finnes mange bibeltekster der Jesus står med åpne armer og innbyr.
«Kom til meg, alle dere som strever», sier han i Matteus-evangeliet, «jeg vil gi dere hvile».
Og om barna sier han: «La de små barn komme til meg». Her har han også en tilføyelse: «Hindre dem ikke!»
Det står i Lukas-evangeliet.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK.

«Ora et labora»

Vi snakker ikke latin med hverandre lenger, men enkelte latinske vendinger har overlevd. «

Ora et labora» er et slikt uttrykk. Det betyr «Be og arbeid».
I et gammelt blad leste jeg en liten historie som beskrev dette både på en god og morsom måte:
To små gutter oppdaget at de var blitt stengt inne i en kjeller.
Begge ble redde, og den ene sa: – Nå må vi be!
Den andre var enig i det. – Du kan be, sa han, – Så går jeg bort og sparker og dunker i døra!
Det er ikke slik at det ene må utelukke det andre.
Noen ganger er det én som ber og en annen som arbeider; andre ganger må man selv gjøre begge deler.
Denne kombinasjonen av bønn og dørsparking fungerer ofte i hverdagslivet.
Men noen ganger er det også slik at det ikke er noen fysiske dører verken å banke på eller sparke i.
Men den himmelske døra er der uansett.
Den kan man både banke på og sparke i.
Det blir også hørt innenfor døra.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Følgere eller etterfølgere?

I kulturen rundt sosiale medier og influensere har begrepet «følgere» dukket opp.

Det er slike som er interessert i formålet og innholdet i en Facebook-gruppe eller i de synspunktene en influenser har, det være seg på sminke, barneoppdragelse eller andre ting.
I min ungdom ble vi fortalt at Jesus ikke er interessert i tilhengere, han ønsker etterfølgere.
I dag kan vi kanskje bytte ut «tilhengere» med «følgere»?
Jeg tror ikke at Jesus er spesielt opptatt av «følgere», slik begrepet brukes i og om sosiale medier; men av etterfølgere og disipler.
Jesus utfordret disiplene til å ta opp korset og følge etter ham (Matt 16,24), Paulus utfordret de kristne i Korint til det samme (1 Kor 11,1).
Verdens mest utbredte, kristne bok, nest etter Bibelen, er «Om Kristi etterfølgelse» av 1400-tallsmunken Thomas á Kempis.
Jesus trenger ikke følgere eller beundrere, han vil ha etterfølgere og disipler.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Hvor er «her»?

Det var et hus med mange rom, og det kunne være lett å gå seg bort.

Det var akkurat det som hadde skjedd, og den vesle jenta valgte en kjent løsning og ropte på mamma.
Mamma svarte, og jenta ropte igjen: – Hvor er du?
– Jeg er her, svarte mamma.
Men det holdt ikke der og da.
– Hvor er «her»? ropte jenta.
Spørsmålet er på mange måter helt eksistensielt.
Hvor er vi? Hvem er vi? Hvor skal vi?
Rudyard Kipling har skrevet et dikt der han identifiserer seks «hjelpere» i livet: Hva og hvor; hvorfor og hvordan og hvem og når.
Iblant kan man litt uforpliktende si til en annen at man kan møtes «hvor som helst» og «når som helst».
Slike avtaler blir det sjelden noe av.
Paulus skriver: «Se, nå er den rette tid, nå er frelsens dag!» (2 Kor 6,2).
En kjent salme munner ut i dette: «Herren er på dette sted».
Gud vil derfor ikke møte oss «når som helst» og «hvor som helst»; han vil møte oss «her» og «nå».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK