Mat for sjelen

Jesus brukte mange forskjellige lignelser om seg selv.

På forskjellige måter beskriver disse lignelsene både hvem han var og hva han ønsket å bety for oss som tror.
Han kalte seg både det sanne vintre og den gode hyrde.
Han kalte seg også «veien, sannheten og livet».
I alt er det sju slike «jeg er»-utsagn fra Jesus i evangeliene.
Ett av dem er dette: Jeg er livets brød (Joh 6,51).
Brød, sammen med vann, er det mest grunnleggende i ethvert kosthold.
Nå finnes det ulike typer brød, ikke alle er like sunne, men «livets brød» – sunnere blir det ikke.
Sannere blir det ikke.
Også i Det gamle testamente finner vi denne bildebruken. «Jeg fant dine ord og spiste dem, dine ord ble til fryd for meg og til glede for mitt hjerte» (Jer 15,16).
Det er en egen glede – kall det gjerne velsignelse! – med godt brød.
Slik også med den mat for sjelen som bibelordet, forkynnelsen eller lovsangen gir.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Rene føtter

En dag i 1883 kom den amerikanske metodist-teologen Samuel Brengle til London for å bli frelsesoffiser.

Det første han ble satt til, var å pusse skoene til de 500 andre mannlige studentene ved offisersskolen.
Han har fortalt at da han så utover havet med sko, så han for seg Jesus som vasket disiplenes føtter på skjærtorsdag.
– Herre, du vasket deres føtter; jeg skal bare pusse deres sko, skal han ha sagt.

Til daglig er nok vi mer opptatt av å ha rene hender, enn rene føtter.
Men på Jesu tid var rene føtter en viktig del av hygienen.
Man gikk med åpne sandaler på støvete veier.
Det å vaske andres føtter, var en jobb man gjerne lot den laveste av tjenerne utføre.
Jesus brøt med dette og ga et eksempel: At vi skal være hverandres tjenere.
Det kan vi vise på mange måter: Vaske hverandres føtter, stelle hverandres sår, bære hverandres byrder.
Jesus er vårt forbilde på alle disse områdene.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Kum ba yah»

Alle vi som er eller har vært knyttet til speiderbevegelsen, kjenner ordene «Kum ba yah».

Det er tittelen på en leirbålssang som gjerne hentes fram når man er på en leir eller hyttetur og bålet man sitter rundt, eller bålet i peisen, er i ferd med å brenne ned.
Kanskje har noen en gitar, kanskje synger man den uten musikk.
Ordene skal stamme fra en sang eller salme som oppsto blant de afroamerikanske slavene på 1800-tallet.
Betydningen er man vel ikke helt sikker på, men trolig betyr det «vær oss nær» eller «kom til oss».
Sangen har også noen vers som man synger der rundt leirbålet, enten på engelsk eller norsk: «Noen gråter, Gud – kum ba yah» eller «Noen ber til deg – kum ba yah».
Nå er det ikke bare speidere som har sunget denne sangen eller bedt disse bønnene.
Den brukes også i mye annet, kristent barne- og ungdomsarbeid.
Det er en bønn som det er lett å gripe til, men som sier mye.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Per og Pål»

For mange er det å henvise til «Per og Pål» en annen måte å si «hvem som helst» på.

Begge navnene er to av de vanligste manns- eller guttenavnene på norsk: Mer enn 36.000 norske menn har Per som sitt første fornavn, mens nesten 10.000 har Pål som første fornavn.
Det finnes brødrepar som heter henholdsvis Per og Pål.

Begge navnene har bibelsk opprinnelse.
Per er en referanse til apostelen Peter mens Pål er utledet av apostelen Paulus’ navn.
Listen over navn med bibelsk opprinnelse som brukes i Norge, er svært lang, enten vi snakker om mannsnavn eller kvinnenavn.
Noen foreldre er veldig bevisste på å velge bibelske navn til sine barn, for andre har det vært mer ubevisst.
– Jeg var ikke klar over at det var bibelske navn, jeg likte dem bare, sa en kollega som hadde kalt barna sine Benjamin og Rebekka.
Vi som er kristne, kaller oss med det viktigste av alle bibelske navn: Kristus selv.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK - illustrasjonen viser et gammelt ikon der Peter og Paulus omfavner hverandre.

Bordplassering

Alle som har arrangert selskap, vet hvor viktig det er med bordplasseringen.

Det handler gjerne om nærhet til selskapets midtpunkt, enten dette er et brudepar, en jubilant eller en konfirmant.
Det er ikke noen ny problemstilling.
I Lukasevangeliet kan vi lese at Jesu disipler diskuterte dette.
Jesu råd er at det er bedre å sette seg for langt ned enn for høyt opp (Luk 14,7-11).
Jesus gikk faktisk lenger: Man skulle ikke først og fremst be venner og kjente til selskap, men dem ingen andre vil be.
Legendekongen Arthur, som skal ha levd på 500-tallet, fant sin løsning: Hans bord var rundt.
Da satt ingen øverst og ingen nederst.
Kanskje blir det slik når vi skal plasseres ved det himmelske bordet også?
At det også er rundt?
Da blir man heller ikke der plassert «øverst» eller «nederst», men er på det samme nivået?
Og at det ikke bare er de pene og verdige som blir bedt til bords, men alle?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Vinger

Alle fugler har en eller annen form for vinger. Ikke alle er like imponerende, og ikke alle er egnet til å bære, men de har sine oppgaver.

I Bibelen leser vi om to forskjellige fugler og deres vinger.
De har ikke annet til felles enn at de er fugler.
Den ene fuglen er en ørn, den andre er ei høne.
Om ørnens vinger leser vi i Jesaja 40,31 at de som venter på Herren, «får ny kraft, de løfter vingene som ørnen».
En ørn i svevet – det er et imponerende skue.
I Matteus 23,37 leser vi hvordan Jesus sammenligner seg selv med en høne og sier til folket at han ville samle dem «som en høne samler kyllingene under vingene sine».
Uttrykket «hønemor» kan nok ha litt forskjellige valører, alt etter hvem som bruker det og hvem det brukes om.
Men i bunn og grunn forteller det om å ha omsorg, om å ta ansvar.
To bibelske bilder.
Det ene er imponerende, det andre forteller om omsorg.
Begge sier noe om Gud.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Judas

Navnet hans var et av de vanligste mannsnavnene i Israel. Det var et navn det sto glans av: Judas.

I tre år hadde han, sammen de andre disiplene, vandret på kryss og tvers i det hellige land og vært vitne til alt Mannen fra Nasaret både sa og gjorde: Taler han holdt, undre som han utførte.
Da Jesus vasket disiplenes føtter, ble også Judas’ føtter vasket, og da Jesus brøt brødet og delte ut vinen, fikk også han del i dette.
Hva skjedde?
«Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken i hjertet at han skulle forråde ham» (Joh 13,2).
Han fullførte det han hadde tenkt.
Ettermælet hans er at han forrådte Jesus, og han fikk en tragisk slutt.
Etter to tusen år er vi fremdeles ikke ferdige med Judas Iskariot.
Kunne han kommet tilbake?
Jeg tror det.
Peter fikk komme tilbake etter sitt fall.
Mange har fått erfare at Jesus er den som tar imot, og ikke en som støter bort.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Mitt credo

Mitt credo

Ber du meg å sette ord på min tro?
Da svarer jeg straks at artikkel to,
den taler om Jesus, min Frelser og venn.
Jeg klarer meg lenge med den.

19. juni 2024 – Nils-Petter Enstad

Da vennene tidde

Det er mange måter å møte andre menneskers sorg og smerte på.

I Jobs bok leser vi om hvordan tre av hans venner møtte ham da han hadde det som verst: «Så satt de hos ham der på jorden i sju dager og sju netter. Og ingen sa et ord til ham, for de så at han led forferdelig» (2,13).

En av mine bekjente opplevde en tragedie i sitt liv som saktens kan sammenliknes med Jobs.
Det gikk på troen løs i lang tid.
I dag sier han at noe av det som hjalp ham i denne tiden, var «troende som tidde».
Det er veldig lett å skulle ta Gud i forsvar når andre mennesker opplever kriser, sorg eller smerte.
«Det er nok en mening med det» er ord som har fått falle altfor ofte.
I møtet med andres opplevelse av det meningsløse er det å tie som oftest det beste man kan gjøre.
Vil man si noe, får man si det til Gud.
En far som hadde mistet et barn, sa til presten: – Nå er jeg sint på Gud!
– Bare vær det, sa presten. – Det tåler Gud.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«...som om han ikke hørte»

Jeg følger gjerne med i min egen bibel når en bibeltekst leses i et møte.

For en stund siden ble det lest fra Johannes 8, om Jesu møte med kvinnen som var grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd.
Det ble lest fra en annen oversettelse enn den jeg satt med, og i vers 7 oppdaget jeg at det i hans bibel sto noe som ikke sto i min: «Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren – som om han ikke hørte».
Hvor kom disse fem siste ordene fra?
Etterpå sjekket jeg i de ulike bibeloversettelsene jeg har i hylla, og fant tilføyelsen i en norsk og en engelsk utgave.
«Som om han ikke hørte».
Kan det tenkes at det gis situasjoner der Gud rett og slett overhører beskyldninger og anklager vi kommer med, det være seg mot ham eller mot hverandre?
Vi både sier og tror at Gud hører alt vi sier, men noen ganger later han kanskje som om han ikke hører?
Og noen ganger er det kanskje helt greit?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bibel med glidelås

Jeg har i årenes løp skaffet meg mange forskjellige utgaver av Bibelen.

Bibelen på ulike språk, ulike oversettelser av Bibelen på norsk og ulike størrelser og format på den boka jeg til enhver tid holder i hånda, fra de knøttsmå til de relativt store.
Den Bibelen jeg ofte har med på møter, er utstyrt med glidelås.
Sist søndag ble det en liten preken i seg selv: Det finnes sikkert mennesker som opplever at for dem er Bibelen en bok med glidelås; en bok som ikke uten videre lar seg åpne, slik at man kan bla i den og lese i den.
Bibelen kan oppleves som en lukket eller stengt bok også på andre måter: Lukket, fordi ingen har forklart budskapet, eller lukket fordi den ikke er tilgjengelig på det språket en selv bruker.
Slike faktorer kan saktens fungere som glidelås på Bibelen; en glidelås som er dratt igjen.
Men glidelåser lar seg åpne, tekster lar seg fortolke og Bibelen finnes på de fleste språk.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

«Så godt å være hans»

Den gamle Herrens tjener var spesielt glad i en sang av Lina Sandell, nemlig den som begynner med ordene «Jeg langt borte var fra Herren».

Det var særlig omkvedet han var glad i.
Her heter det: «Å, hvor stort at Jesus fant meg! Å, så godt å være hans».
Hvorfor akkurat det omkvedet?
Jo, fordi vedkommende faktisk het «Hans».
Et navn er nesten alltid en nøkkel til kontakt og identitet, både fornavn og slektsnavn.
Mange av oss har vel ennå en litt høyere terskel for både å bruke fornavn og å bli tiltalt med fornavn enn vi har med etternavn.
I Jesaja-boken sier Gud til folket: «Jeg har kalt deg ved navn» (43,1).
Ikke noe «hei, du» eller «du der borte», men ved navn.
Det var dette den gamle Herrens tjener følte han hadde opplevd.
Han følte han hadde vært gjenstand for Guds personlige omsorg og interesse.
Derfor gjentok han det ofte, om enn med et glimt i øyet iblant: Å, så godt å være Hans!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK
Bildet viser frelsesoffiseren Hans Johnny Nielsen (1932 - 2018), som gjerne identifiserte seg med strofen om å være «Hans»

Fra klagesang til takkesang

Det er en kjent sak at både bibelfortellinger og bibelvers har inspirert mange forfattere.

Nesten hvert år kommer det ut kriminalromaner med titler som er hentet fra Bibelen.
Også i poesien finner man dette.
Dikteren Arnulf Øverland (bildet) var ingen troende, men brukte bibelske begreper som tittel på flere av sine diktsamlinger.
En av de siste het «På Nebo bjerg» – Nebo var fjellet der Moses fikk se inn i det lovede landet som han ikke fikk komme inn i selv.
I det bibelske skriftet Klagesangene finner man i ett og samme vers to formuleringer som begge også er kjent fra den kristne sangskatten, når det heter om Guds barmhjertighet at «den er ny hver morgen», og «Din trofasthet er stor» (3,23).
Sangene det tenkes på, er selvfølgelig «Guds nåde er hver morgen ny» og «Stor er din trofasthet».
Begge synges mye i norske bedehus og andre kristne forsamlinger.
Det er en vei fra «akk» til «takk».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Stille lempet»

Det synges både på nasjonaldagen og ellers om at gjennom kamp og sorg «har den Herre stille lempet så vi vant vår rett».

Uavhengig av nasjonalsang og historieskriving: Å bruke uttrykket «stille lempet» om hvordan Gud arbeider, ikke minst i våre personlige liv, er en god beskrivelse.
Den er i tråd med profeten Elias møte med Gud i en krevende situasjon.
Når Gud ville vise profeten sin herlighet, skjedde det verken i stormen, jordskjelvet eller den kraftige ilden.
Det skjedde i lyden av en skjør stillhet (se 1 Kongebok 19).
I tidligere bibelutgaver beskrives det som lyden av «en stille susen».
Ofte kan stillhet være minst like overbevisende som mye og sterk lyd.
Mange har sikkert hørt om mannen som lå og sov i et fabrikklokale der maskinene dundret og gikk for fullt.
Så ble det kveld og maskinene ble slått av.
Da våknet mannen.
Det var stillheten som talte så mye sterkere enn støyen klarte.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Mannen med vinkelen

Jesu 12 disipler har alle hvert sitt kjennetegn eller symbol i kirkekunsten.

Noen av dem er lettfattelige og logiske, andre krever mer forklaring.
Symbolet eller kjennetegnet for disippelen Tomas har gjerne vært en vinkelhake.
På veggen til Nidarosdomen kan man se ham med en slik vinkel i den ene hånden, samtidig som han ser tenksomt ut i lufta.
En vinkel er noe vi gjerne forbinder med matematikk eller kanskje håndverk.
Kanskje skal vinkelen illustrere «tvileren Tomas»?
Siste gang vi møter Tomas i Det nye testamente, er på den øvre salen, der han, sammen med de andre disiplene, venter på at Jesus skal oppfylle løftet om Ånden.
Det ble oppfylt i pinsen.
Senere skal Tomas ha reist til India hvor han grunnla en kristen kirke som fremdeles er virksom.
Der led han også martyrdøden.
En vinkel er ikke det eneste symbolet på Tomas – det andre er lansen han skal ha blitt drept med i år 72.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK