I nederste hylle

Bokhyller har en egen tiltrekningskraft på enkelte av oss.

I møbelforretninger kan det stå bøker i utstillingshyllene, og enkelte har nok brukt mer tid på dem enn på møblene man egentlig skulle se på. Samme kan skje når man er på besøk hos noen: Bokhyllene blir som magneter.
De fleste av oss nøyer seg med å studere de hyllene som er i øyehøyde mens man står oppreist.
Men iblant – og dette er av egen erfaring – kan man oppdage de rene skatter ved å bøye seg ned, sette seg på huk og studere det som står i de nederste hyllene.
Gamle skatter; ukjente perler.
Noen av Jesu lignelser handler om dette: Å finne skatter på bortgjemte steder.
Skatten i åkeren eller den kostelige perlen (Matt 13, 44-46).
Det kan nok koste litt anstrengelser i blant.
Skatten i åkeren skulle graves opp, perlen skulle anskaffes, de spennende bøkene i nederste hylle krever også innsats.
Men de er gjerne verd det.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

De follede hender

Det står ikke noe i Bibelen om at vi skal folde hendene når vi ber til Gud.

Det står for eksempel ikke noe om at Jesus eller apostlene gjorde det.
Noen ganger leser vi at den som ba så opp mot himmelen, andre ganger at vedkommende så ned.
Hendene står det lite om.
Likevel folder de fleste av oss hendene når vi ber.
Det føles både naturlig og riktig.
Vi forstår hva sangeren mener med at «det er makt i de follede hender», og vet at det stemmer når sangeren fortsetter med at «i seg selv er de svake og små».
En måte å forstå «de follede henders pedagogikk» på kan være å holde håndflatene mot hverandre, og så lar man én og én finger representere hvert sitt ord.
På den ene hånden: «Gud – vær – meg – synder – nådig».
På den andre: «Dine – synder – er – deg – forlatt».
Så kan de ti ordene og dermed de ti fingrene møte hverandre og omfavne hverandre.
Det er der bønnens kraftfelt begynner.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

Jesus og samaritanerne

Samaritanene var en etnisk minoritet i Det hellige land på Jesu tid.

De var ikke «rene» jøder, verken etnisk eller religiøst.
Derfor ble de sett ned på mange.
Det var en gjensidig mistro mellom jødene og samaritanene.
I Luk 9 leser vi at da Jesus og disiplene ble avvist i en samaritansk landsby, ville disiplene hevne seg.
Det ville ikke Jesus ha noe av.
To ganger leser vi om Jesu møte med personer av samaritansk opprinnelse.
I Joh 4 leser vi om samtalen han hadde med den samaritanske kvinnen ved brønnen og i Luk 17 om at den eneste av de ti som var blitt helbredet som kom tilbake for å takke, var en samaritan.
Kanskje lå disse møtene i Jesu bevissthet da han fortalte lignelsen om den barmhjertige samaritan (Luk 10 - se bildet)?
Når jødene ville mistenkeliggjøre Jesus, påsto de at han egentlig var en samaritan (Joh 8).
Vi har mye å lære om å møte grupper og mennesker gjennom Jesus og samaritanene!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Svar underveis

Fortellingen om de ti spedalske i Lukas-evangeliet skiller seg ut fra mange av de andre fortellingene i evangeliene om mennesker Jesus møtte og helbredet.

Det er den eneste gangen vi kan lese om at Jesus helbredet en hel gruppe samtidig, og en av de fortellingene om at han helbredet «på avstand».
De ti ropte til Jesus, og Jesus ropte tilbake: «Gå og vis dere for prestene!»
De gikk, og «mens de var på vei dit, ble de rene» (17, 14).
Helbredelsen skjedde mens de var i ferd med å gjøre som de var blitt bedt om.
Den skjedde før de hadde nådd fram til prestene.
Kom de i det hele tatt dit?
Det sier ikke teksten noe om, men trolig gjorde de det.
Det var bare prestene som kunne bekrefte at en person ikke var spedalsk.
De kunne ikke vende hjem før de hadde fått en slik bekreftelse.
Men miraklet hadde alt skjedd - mens de var i ferd med å gjøre som Jesus sa.
Lydighet utløser bønnesvaret.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Ord, om nødvendig

Frans av Assisi skal ha sagt: «Forkynn evangeliet. Bruk ord om nødvendig».

Det er blitt sagt og ment mye om det forbruket av ord som vi mennesker står for.
Ordene er nødvendige i mye kommunikasjon, men de kan også være svært overflødige.
Ord kan bygge broer mellom mennesker og land, men de kan også skape avgrunner.
En yrkesvits blant skrivende mennesker lyder slik: «Du skal ikke bedrive ord».
I Ordspråksboka i Bibelen leser vi: «Tungen har makt over død og liv, de som gjerne bruker den, får smake frukten» (18, 21).
Men om ord kan såre, kan de også trøste, lindre og helbrede.
Da Gud skapte himmel og jord, var ordet det verktøyet han brukte.
Han talte, og så sto det der.
Så er da også «Ordet» et navn på Jesus, slik evangelisten Johannes formidler så fint. Og det topper seg i dette: «Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss» (1, 14).
Vi taler ordet om Jesus fordi Jesus er Ordet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Siste vilje»

Har vi verdier som vi etterlater oss, anbefales det at man skriver et testamente. Der uttrykker man det som ofte kalles ens «siste vilje».

Litteraturen har mange fortellinger der testamenter og tolkningen av det er tema.
Et testamente kan også bli advokatmat.

Noen skriver flere testamenter. Da er det gjerne det nyeste av dem – det siste man skrev – som gjelder.
Et testamente kan være omfattende og snirklete, eller det kan være kort og enkelt.
Det korteste man kjenner, skal ha bestått av tre ord: «Alt til mor».
I våre ører har ordet «testamente» også en annen valør.
Bibelens to hoveddeler kalles henholdsvis «Det gamle testamente» og «Det nye testamente».
Kronologisk handler de om tida før og etter Jesu liv.
Og det er det nyeste som «gjelder».
Det formidler Guds, om ikke siste vilje, så evige vilje: At vi skal bli frelst ved tro, fordi vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger (Rom 8, 17).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Øyeblikk eller evighet?

Hvor lenge er et øyeblikk? Mindre enn ett minutt? Kanskje mindre enn et sekund også?

I den andre enden av skalaen har vi ordet «evighet».
Akkurat som vi kan bruke ordet «øyeblikk» om noe som kan vare flere minutter, kan vi også bruke ordet «evighet» om noe som ikke varer så veldig lenge.

I kristentroen er «evigheten» et begrep vi bruker.
Som kristne tror vi på evigheten.
Vi tror på en evig Gud.
I Det gamle testamente finner vi uttrykket «fra evighet til evighet» brukt seks ganger, hver gang for å si noe om Guds velsignelse.
Når det i salmen «Amazing Grace» synges om å lovprise Gud gjennom «ten thousand years», kan det føles som en veldig lang sang.
Er det slik evigheten er?
Eller er evigheten, som noen har sagt, et «nå» som aldri verken begynner eller slutter.
Om evigheten sier Bibelen: «Også evigheten har (Gud) lagt i menneskenes hjerter» (Fork 3, 11, overs. 1978/85).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Velsignelsens grense

Den kristne mannen hadde kjøpt seg ny bil.

Han ville gjerne at presten skulle be både for ham selv og bilen, og det sa presten seg villig til.
Samtidig visste han at bileieren likte å kjøre fort, så da han hadde sagt «amen», tilføyde han: - Og så må du huske at denne velsignelsen bare gjelder innenfor fartsgrensene!
Som kristne kan vi be om Guds velsignelse over nær sagt hva det skulle være: Våre liv, over hus og hjem, over det daglige arbeid, over ferieplaner og hva vi ellers måtte ønske å legge fram for ham.
Vi kan be for de som er syke, de som har det vanskelig, de som har det godt, de vi er glad i.
Men velsignelsen har en grense.
Gud kan ikke velsigne uærlighet, løgn eller liknende.
Han kan tilgi det, og ifølge hans eget ord gjør han også det når man ber om det.
Men han kan ikke velsigne det.
Velsignelsen gjelder bare innenfor fartsgrensene.

Publisert som "Dagens andakt" på KPK