En åpen dør

Alarmen gikk i det lille lokalsamfunnet: En gutt var savnet!

Etter en tid – det skal ha vært snakk om flere dager – dukket han opp igjen.
Han hadde gått seg bort.
Da han kom hjem, fortalte foreldrene hans ham at hver natt mens han var borte, hadde døra til hjemmet stått på gløtt, i tilfelle han skulle dukke opp.
Da skulle han ikke komme til en stengt dør.
En av dem som fikk høre om dette, var en eldre kvinne ved navn Lydia Baxter.
Hun var syk og bundet til sengen, men brukte tiden til å skrive salmetekster.
Da hun fikk høre om denne gutten, fikk hun inspirasjon til denne teksten:
«Det er en port som åpen står
inn til de gylne saler,
der glansen som fra korset går
om Jesu nåde taler».

I omkvedet heter det: «Å, dyp av nåde, Gud, fra deg: At porten åpen står for meg».
Den som kommer til Jesus blir ikke møtt av en stengt dør, men av en åpen port.
Slik er evangeliet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Såkorn og vekst

En ung mann tok kontakt med en voksen kvinne.

Han presenterte seg.
– Husker du at du jobbet sammen med moren min for noen år siden?
Jo, det kunne den voksne kvinnen huske.
- Husker du at du ga henne noen kassetter med kristen sang?
Det kunne hun også huske.
- En av de kassettene var med Børud-gjengen. Den fikk jeg, og ved å lytte på de sangene, begynte jeg å tro på Gud, fortalte den unge mannen, som ikke hadde vokst opp i et kristent hjem.
– I dag er jeg prest i Den norske kirke, la han til.

Mer var det egentlig ikke.
En mor som får noen kassetter med kristen musikk av en kristen kollega.
En gutt som liker sangene på en av dem.
En prosess som starter i guttens hjerte og fører til et livsvalg.
Hvert år markerer man «Såmannssøndagen» i norske kirker og menigheter.
Såmannsarbeid kan være mange ting.
Men bare det sås, skjer det noe.
Om jordsmonnet er ulikt, er spirekraften til stede.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Se uten øyne

Den kjente artisten var blitt far for første gang, 25 år gammel.

Etter å ha holdt sin datter i armene, satte han seg ned og skrev en sang: «Isn’t she lovely?»
Den nybakte pappaen het Stevie Wonder. Som de fleste vet, er han blind.
Men barnet sitt så han med en annen type øyne og et annet blikk, og derfor kunne han slå det fast: Er hun ikke vidunderlig?

I 1908 satt en 24 år gammel legpredikant og skrev noen vers til en sang.
Han hadde problemer med synet og var klar over at han om ikke altfor lang tid kom til å bli blind.
I det siste verset av sangen han skrev på, synger han:
«Og snart så kjem ho, den stunda kjær
Då eg skal sjå honom slik han er …».
I troen kan man være blind, men likevel klarsynt, og man kan ha syn, men likevel være blind.
Derfor gir Jesus menigheten i Laodikæ, som han kaller for «blind», et løfte om «salve til å smøre på øynene dine, så du kan se» (Åp 3, 18b).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Som du er

Den livsglade, relativt unge kvinnen var blitt rammet av en sykdom som hun visste ville følge henne livet ut.
I en samtale med en sjelesørger, brast spørsmålet ut av henne: Hvordan skulle hun klare å finne tilbake til gleden ved det å tro?
- Ved å overgi deg til Gud slik som du er, svarte han.
Hun tok ham på ordet, og fikk tilbake troens glede i sitt hjerte.
Mange år senere hentet hun fram igjen dette rådet og skrev salmen: «Just as I am» - «Just som jeg er».
Kvinnens navn var Charlotte Elliot. Hun levde fra 1789 til 1871, og ble en forholdsvis gammel dame.
Salmen hun skrev har ført tusenvis av mennesker til Jesus.
Billy Graham brukte den i mange år da innbydelsene ble gitt i hans møter – kanskje fordi det var til tonene av den han ble en kristen.
Johnny Cash opplevde det samme noen år senere.
Det er en gammel, kristen erkjennelse at det ikke har noe for seg å prøve å forandre seg eller forbedre seg før man kommer til Jesus.
I stedet kan man komme som man er.
Jesus gjør resten.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK
Bildet viser Johnny Cash og Billy Graham sammen; begge tok imot Jesus mens menigheten sang «Just as I am».

Med Jesus på tomannshånd

I Johannes-evangeliet kan vi lese om to lange samtaler som Jesus hadde med personer på tomannshånd.

I kapittel 3 leser vi om Nikodemus og i kapittel 4 om kvinnen ved Sykars brønn.
To fortellinger om to samtaler.
Nikodemus som kom om natten og kvinnen ved brønnen som kom ved høylys dag.
Nikodemus som en respektert mann i samfunnet; kvinnen ved brønnen var, om ikke utstøtt, så isolert i samfunnet.
Hun ble sett skjevt til på grunn av et privatliv som hun ikke helt hadde fått til.
Begge hadde innvendinger mot det Jesus sa.
Men der hvor Nikodemus spurte som den lærde mannen han var, spurte kvinnen som den praktiske husmoren hun var.
Der Nikodemus beveget seg i de teologiske sfærer, beveget kvinnen i de huslige.
Jesus møtte dem begge der de var.
Slik er det å møte Jesus på tomannshånd.
Mattias Orheim beskrev det slik:
«Når eg med Jesus åleine er
då ynskjer eg ikkje meire her».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Bedre med bønner»

Det var ei bok om mat, men tittelen «traff» meg på en litt annen kanal.

Boka het «Bedre med bønner», og var ei bok om hvordan man kan nyttegjøre seg det som rent naturvitenskaplig er en belg eller frø fra ulike planter i erteblomstfamilien.
I verdens samlede kosthold er bønner en viktig del, og fortjener sikkert en bok.

Men rent fonetisk kan ordet også gi andre assosiasjoner; som i historien om presten som fikk servert en tynn kaffe som vertinnen håpet var god.
«Her er det ikke nok å tro», skal presten ha svart: «Her må det bønner til».
I livet tenker man ofte at man skal «ta seg sammen», «skjerpe seg» eller «prøve igjen».
Ofte er ikke det nok.
Da er det «bedre med bønner».
God vilje er bra, men kombinert med bønner blir det enda bedre.
I Bibelen er det mange løfter knyttet til det å be.
Derfor heter det i sangen: «Gud hører bønner i dag som før. Bønnen er nøkkel til nådens dør».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Guds «men» og vårt

«Det er alltid et men», blir det sagt iblant.

«Det høres bra ut – men …».
I det lille ordet ligger det gjerne et forbehold.
«… men det kunne vært bedre»; «… men tenk om det går galt».
I Bibelen er det flere «men»-ord. Det er når Gud nuller ut våre forbehold og i stedet får oss over på offensiven.
Som da Peter og vennene hans hadde fisket hele natten uten å få noe – «men på ditt ord vil jeg sette garn», sa han til Jesus (Luk 5,5).
Eller når Jesus minnet disiplene om de gamle reglene som sa slik og sånn, «men jeg sier dere», som vi kan lese en rekke ganger i Bergprekenen, for eksempel.
Eller når disiplene ble helt oppgitt over det Jesus sa, og mente det var da helt umulig. Og Jesus ga dem rett, «men for Gud er alt mulig» (Matt 19, 26).
Guds «men» og våre «men» fungerer stikk motsatt.
Der våre «men» gjør oss motløse og oppgitt, er Guds «men» til inspirasjon og nytt pågangsmot.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Allerede betalt»

Den amerikanske humoristen og journalisten Sam Levenson (1911-80) skrev en gang: «Du må betale for dine synder. Har du allerede betalt, kan du se bort fra denne beskjeden».

At man må «betale for sine synder» er en tanke som finnes i mange religioner.
Det skal finnes et italiensk ordtak som sier omtrent slik: «Ta hva du vil, men husk å betale prisen, sier Herren».
Kristendom handler ikke om at vi betaler prisen, men at den er betalt.
Det skjedde på korset på Golgata.
Det må vi ha et ydmykt forhold til.
Det understreker Jesus i lignelsen om den ubarmhjertige medtjener i Matteus-evangeliet.
Han fikk ettergitt en gjeld som tilsvarte mange statsbudsjett, men krevde inn småpenger som han hadde til gode.
Djevelen er flink til å minne den kristne om gamle synder og nederlag og kreve betaling for det.
Men ved troen på Jesus, er gjelden allerede betalt, og vi kan se bort fra kravet.«Allerede betalt»

Publisert som «Dagens andakt» på KPK