Kan fjellet falle?

Under en høststorm i 1978 inntraff det som etter gammel folketro skulle innvarsle verdens undergang:

Den 16 meter høye kalksteinsformasjonen Skarreklit, ytterst i Jammerbugten på Nord-Jyllands kyst, brakk i to. I dag står det bare en liten stump igjen av den.
At trær blåser over ende, er vi kjent med. At klipper gjør det, er mer uvanlig. Fjell skal stå fast, noe både ordspråk og bibelspråk hevder.
Fra vår egen historie kjenner vi forpliktelsen fra Eidsvoll: «Enig og tro til Dovre faller».
En av Jesu mest kjente lignelser handler om to menn som bygde hvert sitt hus. Den ene bygde huset på sand, den andre på fjell. Da stormen kom, var det huset på fjell som ble stående.
En kjent kristen sang sier det samme: «Du løftet meg opp av fordervelsens grav og satte mine føtter på fjell».
Som profeten sa: «For om fjellene viker og haugene vakler, skal min godhet aldri vike fra deg» (Jes 54, 10).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Arken og Fyrtårnet

Det finnes mange navn på forsamlingshus og bedehus i kristen-Norge.

Templet, Betel, Betania, Filadelfia, Tabernaklet – bibelske navn som vekker helt bestemte assosiasjoner.
Andre navn er «Håpet» eller Sion.
Navn som «Arken» og «Fyrtårnet» er mer uvanlige, selv om det faktisk lenge var to lokaler som het «Arken» på Romerike: Den frie evangeliske forsamling på Råholt og Frelsesarmeen på Maura.
I Eidsvoll finner man også Fyrtårnet – Frelsesarmeens lokale i Eidsvoll sentrum.
Det er gode navn på kristne samlingssteder.
De sier noe om kristenlivet som en seilas og om Bibelens budskap som noe man navigerer etter: «Jeg er en seiler på livets hav» og «Midt i nattens mørke blinker som et fyrlys Jesu navn».
I Salme 119 er det 176 vers som sier noe om Guds ord.
Det mest kjente er dette: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti» (vers 105).
Det funker på land også, ikke bare til havs.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK
- bildet viser lokalet «Arken» på Maura, hvor Nannestad korps holdt til fra oppstarten i 1910 til avviklingen i 2010

Råtnet innenfra

På vei gjennom Slottsparken i Oslo ser jeg at et av de store trærne i parken er felt.

Årsaken er tydelig: Stubben viser at det store treet har råtnet opp innenfra.
Et stormkast, og treet hadde gått overende.
Slike observasjoner setter tanken i gang.
Er det flere av trærne langs veien i parken som det er slik med?
Hva kan det si oss?
En forråtnelse innenfra har gjerne kommet svært langt før den er synlig, enten det gjelder i menigheten, i samfunnet eller i familien.
Derfor blir man ofte så overrasket når det viser seg: «Det hadde vi aldri trodd!»
Jesus bruker et krast bilde på dette når han refser fariseerne og de skriftlærde: «Dere ligner hvitkalkede graver. Utvendig er de vakre å se på, men innvendig er de fulle av dødningebein og all slags urenhet» (Matt 23, 27).
Alternativet må være dette: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det» (Ordspr 4, 23).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK - bildet viser stubben som ga refleksjonen)