Å mase på Gud

En tid var det mange kristne som hadde et bånd rundt håndleddet med bokstavene «WWJD». Det er forkortet for «What would Jesus do?»

Det finnes flere slik bånd. På ett av dem står «PUSH». Det er forkortet for «Pray untill something happens». Be til det skjer noe.
Foreldre er som regel ikke glad for at barna maser. Men som Guds barn har vi lov til å mase. Det finnes tekster i Bibelen som forteller oss at vi ikke bare kan mase på ham, vi skal mase på Gud. Profeten Jesaia sier det slik: «Dere som lovpriser Herren, unn dere ikke ro!» (62, 6). I en tidligere oversettelse het det: «I som minner Herren (om hans løfter), unn eder ingen ro».
Som troende skal vi ikke gi oss selv ro fra vårt mas, men vi skal heller ikke gi Gud ro. For i neste vers heter det: «La heller ikke ham få ro før han bygger Jerusalem opp igjen og gjør byen til en lovsang på jorden».
Så kan vi visst «pushe» og visst kan vi mase, og det med god samvittighet! PUSH – Pray Untill Something Happens!

Mektig og sterk

Fra ett av sine utenlandsopphold sendte Henrik Ibsen følgende melding til en av sine venner i Norge: «Jeg leser ikke andet enn Bibelen, den er mektig og sterk».

Det er en kjent sak at Henrik Ibsen hentet mye inspirasjon fra Bibelen. Tenk bare på sluttreplikken i «Brand», der en røst lyder etter at et snøras har tatt med seg den strenge, kompromissløse presten Brand. Etter å ha forkynt en streng Gud gjennom et helt presteliv, og ropt til ham idet han forstår han skal dø, lyder det: «Han er Deus Caritatis» - han er nådens Gud.
Evangeliets kjerne er ikke kompromissløshet; det er nåde. I «Brand» heter det også: «Ett er målet: Det å blive/Tavler hvorpå Gud kan skrive». Man kan ikke skrive på en tavle av kompromissløs granitt, men det kan man på en tavle som er bestrøket med nådens voks. Kanskje var det slike tanker han fikk, dikteren som ikke leste annet enn Bibelen?

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Veiboka

Forkynneren og familiemannen hadde fått tilsendt en ny veibok fra bilistorganisasjonen han var medlem av, og byttet ut den forrige utgaven med den nye.

Sønnen på fem år spurte om han kunne få den gamle boka. Noen dager senere hørte faren at gutten «lekte møte» med sine to søsken, og veiboka fikk gjøre tjeneste som «bibel».
En veibok er nok ikke den dårligste sammenlikningen med en bibel man kan tenke seg. I politiske debatter snakker man iblant om dokumenter som skal være «veikart» i vanskelige situasjoner – «veikart for fred».
I det livet man skal leve som menneske, har man enda mer bruk for slike veikart, det være seg til fred, lykke eller meningsfullhet.
Guds ord er et slikt veikart. Bibelen sier noe om så vel retninger, s om veivalg og om reisemål. Salmisten kan derfor med rette si: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti» (Salme 119, 105). Guds ord er ei veibok.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

En ny kristentype

Vi trenger en ny kristentype som ikke kjører egne kjepphester, men som kjøper den beleilige tid (for å få fram det vesentlige). (...)Vi er vitner. Vitner forteller ikke artige historier. De forteller hva de har sett og hørt.

Biskop em. Olav Skjevesland,
festtale på Bibelskolen i Grimstad
17. mai 2014
(Referert etter hukommelsen)