Jeg har akkurat hørt på radiogudstjenesten fra tiårsjubileet til Normisjon. Jeg la merke til at de liturgiske leddene i en gudstjeneste som vanligvis er ”felles” og hvor hele menigheten deltar, i denne gudstjenesten ble framført som korsang. Det gjaldt først og fremst trosbekjennelsen og Fadervår. Det var sikkert full anledning for menigheten til å ”synge med”, men gjorde den det?
Hadde jeg vært til stede ved den gudstjenesten, ville jeg kun ha vært tilhører/tilskuer ved disse leddene. Ikke fordi jeg ville hatt problemer med innholdet i leddene, men fordi jeg ikke kjente melodiene. Fadervår har ”sittet” siden jeg var smågutt; trobekjennelsen har i hvert fall gjort det siden jeg var konfirmant. Men den formen disse leddene fikk her, opplevde jeg som fremmedgjørende.
Kanskje skal man la enkelte ledd få være som de har vært? Kontinuitet er en verdi i seg selv.
Nils-Petter Enstad
