En melding tikker inn: En god venn gjennom mange år, tidligere kollega, en ressurssterk og dyktig frelsesoffiser er omkommet under en trafikkulykke i det landet der hun ga svært mange (de fleste?) av sine drøyt 30 år som frelsesoffiser. Det legges inn meldinger på hennes facebook-side – jeg har lagt inn en, jeg også. Og jeg leser de andre meldingene. Noen forsøker å finne en slags mening i det som har skjedd, eller i hvert fall en trøst i at man skal se meningen senere.
Da slår tanken meg: Ja, mon det?
Kan ikke det meningsløse bare få være meningsløst? Må alt ha en mening? Er det en mening med alt?
Var det en mening med tsunamien for noen år siden? Med jordskjelvet på Haiti?
Når menneskene gråter, da tror jeg Gud gråter med dem.
Min mor fortalte om sin far, som levde et langt liv og mistet nesten hele sin første familie; kone og seks av sju barn i tuberkulose og andre sykdommer. På sine gamle dager kunne han si, der han satt i gyngestolen, til min mormor: -Du, Anna, når jeg kommer til himmelen har jeg mye jeg skal spørre Jesus om.
Så satt han et øyeblikk, og så kom det: - Men når jeg ser ham, ansikt til ansikt, har jeg vel glemt det alt sammen.
Jeg tror det blir slik. Han skal få slippe å gi det meningsløse en mening. Han skal bare være der, sammen med oss.
Nils-Petter Enstad
