Da vennene tidde

Det er mange måter å møte andre menneskers sorg og smerte på.

I Jobs bok leser vi om hvordan tre av hans venner møtte ham da han hadde det som verst: «Så satt de hos ham der på jorden i sju dager og sju netter. Og ingen sa et ord til ham, for de så at han led forferdelig» (2,13).

En av mine bekjente opplevde en tragedie i sitt liv som saktens kan sammenliknes med Jobs.
Det gikk på troen løs i lang tid.
I dag sier han at noe av det som hjalp ham i denne tiden, var «troende som tidde».
Det er veldig lett å skulle ta Gud i forsvar når andre mennesker opplever kriser, sorg eller smerte.
«Det er nok en mening med det» er ord som har fått falle altfor ofte.
I møtet med andres opplevelse av det meningsløse er det å tie som oftest det beste man kan gjøre.
Vil man si noe, får man si det til Gud.
En far som hadde mistet et barn, sa til presten: – Nå er jeg sint på Gud!
– Bare vær det, sa presten. – Det tåler Gud.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«...som om han ikke hørte»

Jeg følger gjerne med i min egen bibel når en bibeltekst leses i et møte.

For en stund siden ble det lest fra Johannes 8, om Jesu møte med kvinnen som var grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd.
Det ble lest fra en annen oversettelse enn den jeg satt med, og i vers 7 oppdaget jeg at det i hans bibel sto noe som ikke sto i min: «Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren – som om han ikke hørte».
Hvor kom disse fem siste ordene fra?
Etterpå sjekket jeg i de ulike bibeloversettelsene jeg har i hylla, og fant tilføyelsen i en norsk og en engelsk utgave.
«Som om han ikke hørte».
Kan det tenkes at det gis situasjoner der Gud rett og slett overhører beskyldninger og anklager vi kommer med, det være seg mot ham eller mot hverandre?
Vi både sier og tror at Gud hører alt vi sier, men noen ganger later han kanskje som om han ikke hører?
Og noen ganger er det kanskje helt greit?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bibel med glidelås

Jeg har i årenes løp skaffet meg mange forskjellige utgaver av Bibelen.

Bibelen på ulike språk, ulike oversettelser av Bibelen på norsk og ulike størrelser og format på den boka jeg til enhver tid holder i hånda, fra de knøttsmå til de relativt store.
Den Bibelen jeg ofte har med på møter, er utstyrt med glidelås.
Sist søndag ble det en liten preken i seg selv: Det finnes sikkert mennesker som opplever at for dem er Bibelen en bok med glidelås; en bok som ikke uten videre lar seg åpne, slik at man kan bla i den og lese i den.
Bibelen kan oppleves som en lukket eller stengt bok også på andre måter: Lukket, fordi ingen har forklart budskapet, eller lukket fordi den ikke er tilgjengelig på det språket en selv bruker.
Slike faktorer kan saktens fungere som glidelås på Bibelen; en glidelås som er dratt igjen.
Men glidelåser lar seg åpne, tekster lar seg fortolke og Bibelen finnes på de fleste språk.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

«Så godt å være hans»

Den gamle Herrens tjener var spesielt glad i en sang av Lina Sandell, nemlig den som begynner med ordene «Jeg langt borte var fra Herren».

Det var særlig omkvedet han var glad i.
Her heter det: «Å, hvor stort at Jesus fant meg! Å, så godt å være hans».
Hvorfor akkurat det omkvedet?
Jo, fordi vedkommende faktisk het «Hans».
Et navn er nesten alltid en nøkkel til kontakt og identitet, både fornavn og slektsnavn.
Mange av oss har vel ennå en litt høyere terskel for både å bruke fornavn og å bli tiltalt med fornavn enn vi har med etternavn.
I Jesaja-boken sier Gud til folket: «Jeg har kalt deg ved navn» (43,1).
Ikke noe «hei, du» eller «du der borte», men ved navn.
Det var dette den gamle Herrens tjener følte han hadde opplevd.
Han følte han hadde vært gjenstand for Guds personlige omsorg og interesse.
Derfor gjentok han det ofte, om enn med et glimt i øyet iblant: Å, så godt å være Hans!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK
Bildet viser frelsesoffiseren Hans Johnny Nielsen (1932 - 2018), som gjerne identifiserte seg med strofen om å være «Hans»

Fra klagesang til takkesang

Det er en kjent sak at både bibelfortellinger og bibelvers har inspirert mange forfattere.

Nesten hvert år kommer det ut kriminalromaner med titler som er hentet fra Bibelen.
Også i poesien finner man dette.
Dikteren Arnulf Øverland (bildet) var ingen troende, men brukte bibelske begreper som tittel på flere av sine diktsamlinger.
En av de siste het «På Nebo bjerg» – Nebo var fjellet der Moses fikk se inn i det lovede landet som han ikke fikk komme inn i selv.
I det bibelske skriftet Klagesangene finner man i ett og samme vers to formuleringer som begge også er kjent fra den kristne sangskatten, når det heter om Guds barmhjertighet at «den er ny hver morgen», og «Din trofasthet er stor» (3,23).
Sangene det tenkes på, er selvfølgelig «Guds nåde er hver morgen ny» og «Stor er din trofasthet».
Begge synges mye i norske bedehus og andre kristne forsamlinger.
Det er en vei fra «akk» til «takk».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Stille lempet»

Det synges både på nasjonaldagen og ellers om at gjennom kamp og sorg «har den Herre stille lempet så vi vant vår rett».

Uavhengig av nasjonalsang og historieskriving: Å bruke uttrykket «stille lempet» om hvordan Gud arbeider, ikke minst i våre personlige liv, er en god beskrivelse.
Den er i tråd med profeten Elias møte med Gud i en krevende situasjon.
Når Gud ville vise profeten sin herlighet, skjedde det verken i stormen, jordskjelvet eller den kraftige ilden.
Det skjedde i lyden av en skjør stillhet (se 1 Kongebok 19).
I tidligere bibelutgaver beskrives det som lyden av «en stille susen».
Ofte kan stillhet være minst like overbevisende som mye og sterk lyd.
Mange har sikkert hørt om mannen som lå og sov i et fabrikklokale der maskinene dundret og gikk for fullt.
Så ble det kveld og maskinene ble slått av.
Da våknet mannen.
Det var stillheten som talte så mye sterkere enn støyen klarte.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Mannen med vinkelen

Jesu 12 disipler har alle hvert sitt kjennetegn eller symbol i kirkekunsten.

Noen av dem er lettfattelige og logiske, andre krever mer forklaring.
Symbolet eller kjennetegnet for disippelen Tomas har gjerne vært en vinkelhake.
På veggen til Nidarosdomen kan man se ham med en slik vinkel i den ene hånden, samtidig som han ser tenksomt ut i lufta.
En vinkel er noe vi gjerne forbinder med matematikk eller kanskje håndverk.
Kanskje skal vinkelen illustrere «tvileren Tomas»?
Siste gang vi møter Tomas i Det nye testamente, er på den øvre salen, der han, sammen med de andre disiplene, venter på at Jesus skal oppfylle løftet om Ånden.
Det ble oppfylt i pinsen.
Senere skal Tomas ha reist til India hvor han grunnla en kristen kirke som fremdeles er virksom.
Der led han også martyrdøden.
En vinkel er ikke det eneste symbolet på Tomas – det andre er lansen han skal ha blitt drept med i år 72.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK