«Enkens skjerv»

Hun kunne nok ha grepet litt dypere ned i pungen da hun ble bedt om å gi en gave til et formål i menigheten. Det forsto hun kanskje selv også, men som hun sa til sitt forsvar: – Husk det med enkens skjerv.

Uttrykket «enkens skjerv» kjenner vi fra en fortelling i Markus-evangeliet.
Det er ikke en lignelse, men en hendelse Jesus var vitne til, der en enke la to småmynter i tempelkisten. Det var all den kapital hun eide og hadde.
Kanskje var det, som sum betraktet, den minste donasjonen som ble gitt i tempelkisten den dagen, men som Jesus påpekte: Mens de andre ga av sin overflod, ga hun «av sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av» (Mark 12,44).
Fortellingen om enkens skjerv er en av de mest utfordrende tekstene i hele evangeliet.
Større trosprosjekt kan man nesten ikke forestille seg.
Kanskje var det denne enken Jesus hadde i tankene da han sa at det er saligere å gi enn å få? (Apg 20,35).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Klar tale?

Idet jeg kjørte ut av et såkalt «tettbygd strøk», oppdaget jeg at skiltingen langs veien ga to budskap som var stikk i strid med hverandre.

Mens skiltet på den ene siden sa at nå behøvde jeg ikke å holde meg under 50 kilometer i timen lenger, ga skiltet på den andre siden stikk motsatt beskjed. Hadde jeg vært på vei inn til stedet, ville jeg fått det samme budskapet, men med motsatt innhold.


Forklaringen var enkel: Noen hadde tydeligvis moret seg med å snu et av skiltene 180 grader.
I forbifarten ga hærverket – som det jo var! – meg en tanke om hvor viktig det er å gi klare meldinger og ikke tale med to tunger.
Jesus sa i Bergprekenen: «La et ja være ja og et nei være nei!» (Matt 5,37).
Det finnes mange eksempler på at selv enkle spørsmål kan føre til lange og ordrike svar.
Det er nok ikke tilfeldig at ordet «tja» ikke finnes i Bibelen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Å vandre med Gud

Han fortalte aldri hva som hadde ført til at han skrev en sangtekst som har vært brukt i mer enn 100 år.

Sangen begynner slik: «Jeg har vandret med Jesus i mørke og lys», og den ble skrevet i 1922 av den 25 år gamle frelsesoffiseren David Welander. Han laget også melodien til den. Når han ble spurt, svarte han at sangen ikke hadde noen «historie». – Den er bare et enkelt vitnesbyrd, sa han.
I Bibelen leser vi om flere som sikkert også kunne avlegge et slikt vitnesbyrd.
Det sies både om Noah (1 Mos 6,9) og om Henok (1 Mos 5,24).
Fortellingen om Noah er nok bedre kjent enn den om Henok, men han nevnes i Hebreerbrevet som en av troens helter. Han huskes som en som «vandret med Gud».
Profeten Mika sa det slik: «Og hva krever Herren av deg? Bare at du gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud» (6,8).
Da kan man erfare det samme som sangeren: «Han er trofast i dag som i går».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Søvn eller hvile?

Mange av oss har sikkert erfart at man kan sove uten å hvile, og man kan hvile uten å sove.

Den første situasjonen oppleves som krevende, mens den andre kan oppleves positivt. Nei, man sovnet ikke, men det var godt å hvile likevel.

Hviledagen er en del av Guds skaperordning.
I skapelsesberetningen heter det at Gud selv hvilte på den sjuende dagen.
Det har vært forsket på at seks arbeidsdager og én hviledag er en sunn og god rytme for kroppen.
Men det forutsetter at man faktisk hviler.
Både rekreasjon og søvn er gode hvilefaktorer både for kroppen og sinnet.
Jesus trengte begge deler den gangen han var her på jorden.
«Om Frelseren sover i båten iblant, han er dog i båten om bord», heter det i en kjent sang av Nils Frykman.
Bildet av den sovende Jesus hentet han fra fortellingen hos Markus om da Jesus stillet stormen.
Storm – søvn – hvile – «det begynner å ligne et liv», som det heter i en annen sang.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Når Gud virker taus

Ofte deler vi historien opp i perioder som vi definerer fra ett tidspunkt til et annet, men virkeligheten er jo ikke slik.

Overgangen fra én periode til en annen kan være glidende.
Etter at Israels folk hadde vendt tilbake fra fangenskapet i Egypt, fikk man den såkalte «dommertiden». Fra den perioden hører vi om helter som Samson og Gideon, men oppsummeringen er likevel dyster: «I de dager var det ingen konge i Israel. Hver mann gjorde som han selv fant for godt» (Dom 21,25).
Etter dommertiden kom kongetiden.
Den begynte slik: «I de dager kom det sjelden ord fra Herren, og av syner var det få» (1 Sam 3,1).
Det var ikke bare i den gamle pakt de troende kunne få følelsen av at Gud var taus.
Det skjer og har skjedd også med kristne gjennom hele kirkehistorien.
Men om Gud kan være taus, betyr ikke det at han er døv.
Når Gud noen ganger kan virke taus, er det fordi han lytter desto grundigere.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Strategien

Da Jesus ga disiplene det vi gjerne kaller «misjonsbefalingen», ga han dem også en oppskrift på en misjons- eller evangeliseringsstrategi.

Den er aktuell fremdeles. Han sa at de skulle «være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende» (Apg 1,8).
Overført til den virkeligheten vi lever i, kan dette tolkes slik: Begynn først hjemme, så i nabolaget, så i byen man bor i, nabobyen, byer lenger unna, andre land.
De aller første kristne fellesskapene vi leser om i Det nye testamente var det vi i dag ville kalle «husmenigheter». I flere brev henviser Paulus til «menigheten som samles i ditt hus» (Filem 2). Det kunne også være flere husmenigheter i de byene der apostelen skrev brev til de kristne.
Det viser at den strategien Jesus anbefalte, fungerte.
Det gjør den fremdeles. Både i nærmiljøet, i distriktene og globalt.
Det gjør også løftet Jesus ga om å være med «alle dager».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Andreas

Vi leser om to brødrepar blant Jesu disipler. Det var Jakob og Johannes, og det var Peter og Andreas.

Peter, Jakob og Johannes hører vi mye om; de var nesten et slags arbeidsutvalg i disippelflokken.
Andreas hører vi mindre om.
Han var en av disiplene til døperen Johannes, men da Johannes pekte på Jesus, fulgte Andreas og en til Jesus.
Han er den første disippelen vi får vite navnet på (Joh 1,40).
Senere, når vi leser om ham i evangeliene, er det stort sett om at han førte andre mennesker til Jesus.
Først sin bror Simon Peter, deretter en gutt med fem brød og to fisk (Joh 6,8-9) og endelig noen grekere som ville møte Jesus (Joh 12,22).
Noen bruker betegnelsen «Andreas-kristen» på slike personer, som ofte i all stillhet kan vinne andre for Jesus og føre dem til ham.
Mer enn 35.000 norske menn har navn som er avledet av Andreas, og 8.000 norske kvinner.
Et navn å være glad for.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Veien

«Det er ingen vei til fred – det er fred som er veien.»

Omtrent slik skal den indiske frigjøringshelten Mahatma Gandhi ha formulert seg da han sto i spissen for den indiske frigjøringsprosessen fra kolonimakten England.
Mens strie strømmer av blod ofte har rent i kjølvannet av andre frigjøringshelter, var Gandhis eget blod det eneste som rant i hans kamp. Det skjedde da han ble myrdet av en fanatisk nasjonalist i 1948.
Skal man et sted, er det viktig å kjenne veien.
I Salmenes bok er det flere tekster om det å finne rett vei. I Salme 119 leser vi at salmisten ber om at han skal forstå veien (vers 27), at han skal løpe den (vers 32) og lære den (vers 33).
Mange har nok undret seg over det svaret Jesus ga disippelen Tomas da han spurte Jesus om veien til Gud. «Jeg er veien», svarte Jesus (Joh 14,6), og la til: «Ingen kommer til Far uten ved meg».
Jesus er veien!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Å quize med Vårherre

Hver kveld pleier kona og jeg å bruke noen minutter på quiz.

To av avisene vi får i hus hver dag, har quiz-spalter, og disse tester hun på meg.
Noen quizer er lette, andre er vanskelige.
De lette handler gjerne om ting den som quizes, har greie på, mens de vanskelige er motsatt. Som når det spørres etter hvem som gjorde hva i Champions League for x antall år siden.

Ordet «quiz» kommer fra det engelske ordet for «spørsmål», og om ikke Gud «quizer» oss, har han en del spørsmål.
De to første finner vi allerede i ur-fortellingen, både når han spør Adam «Hvor er du?» og senere Kain «Hvor er din bror?».
Profeten Jesaja ble spurt: «Hvem vil gå?» mens Elia ble spurt: «Hva vil du her?».
Også Jesus stilte spørsmål. «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?», spurte han en blind mann, mens disiplene fikk spørsmål både om hvem folk sa at Han var og hvem disiplene mente Han var.
Alt sammen spørsmål han stiller også i dag.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Prøver å være det»

I romanen «Ung mann vil ut» forteller forfatteren Edvard Hoem om da han tidlig på 1960-tallet flyttet til Molde for å gå på skole.

Her forteller han om et møte med en ung mann, om enn litt eldre enn ham selv, og samtaler de hadde.
– Er du kristen? spør denne.
– Jeg prøver å være det, svarer den unge realskolegutten, som dessuten er sønn av en indremisjonspredikant.
Å «prøve å være kristen» kan forstås på flere måter.
Det kan være at man prøver å leve slik det forventes at en kristen skal leve.
Men det kan også forstås som at man er litt søkende, letende, famlende i sitt forhold til kristentroens innhold.
Mange føler at det å kalle seg en kristen, er å ta et litt for store ord i munnen.
I mange land er det slik at dersom du er døpt, er du en kristen, uansett hva du tror.
I norsk sammenheng regner man med at en som tror på Jesus, er en kristen.
Troen kan være sterk eller svak.
Sennepsfrøet var Jesu målestokk.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Rett hylle?

Det var alltid mye bøker i mitt barndomshjem.

Det har det alltid vært i mitt eget hjem også, og dette har fulgt med videre i neste generasjon.
Etter hvert som man vokste til, var det å gå på «skattejakt» i foreldrenes bokhyller en spennende aktivitet.
I første omgang trålet man de hyllene som var i gripehøyde, men etter hvert lærte man både å strekke seg etter de som sto på øverste hylle og å bøye seg etter de som sto i de nederste.
Begge øvelser ga både positive og spennende opplevelser.
Her fant man noen ganger rene klassikere, andre ganger bøker som ga god informasjon, spennende innsikt eller rett og slett leseglede.
De aller fleste bøker blir bare lest én gang av den samme leseren, så blir den satt i en hylle og kanskje glemt.
Noen bøker blir lest av mange i den samme familien og noen tas fram, gang på gang.
Bibelen er ofte en slik bok.
Den bør plasseres både i gripehøyde og på rett hylle.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Bønn eller krav?

Etter at FNs generalsekretær Dag Hammarskiöld omkom i en flystyrt i 1961, fant man en ringperm med notater. Utenpå permen hadde han skrevet «Vägmärken».

Notatene var en rekke tekster som han selv kalte «en dagbok eller en hvitbok om mine forhandlinger med meg selv – og med Gud».
Notatene ble gitt ut første gang i 1963 og er senere gitt ut en rekke ganger, også på norsk.
Mange reagerte negativt da «Veimerker» kom ut, men nå, mer enn 60 år senere, er det mange som regner boka som en klassiker innen moderne kristen fromhetslitteratur.
Som kristen framstår Hammarskiöld som en mystiker og filosof gjennom mange av disse tekstene.
Mange av tekstene handler om bønn, blant annet denne fra 1942: «Menneskedyrets krav blir ikke bønn bare ved å sette Gud som adressat».
Det er store forskjeller mellom krav og bønn.
Dette gjelder i forhold til mennesker, men enda mer i forhold til Gud.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Høyere enn jeg»

Mange av de salmene David, gjetergutten fra Betlehem som ble konge i Israel, skrev, er bønner til Gud.

Det er bønner om hjelp, det er bønner om beskyttelse og det er bønner om å bli velsignet og vokse i nåde.
En av bønnene hans er slik: «Før meg opp på en klippe som er høyere enn jeg» (Salme 61,3).
Mange av bildene som brukes i Bibelen handler om å bli løftet opp – vi forstår det gjerne som å bli løftet over det jordiske, det hverdagslige, det trivielle.
Ofte kan det å søke opp i høyden gi helt nye perspektiver på tingene.
Peter hadde, sammen med to andre disipler, en sterk opplevelse med Jesus på et fjell.
Så sterk var den at Peter ville bli der på fjellet.
Med Jesus hadde en bedre idé: Han ble heller med disiplene ned i dalen igjen.
Det er godt å være på fjellet med Jesus, men enda bedre er det når han er sammen med oss nede i dalen.
Han er «høyere enn jeg», men samtidig på vårt nivå.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Fru Pilatus»

Hun er blant de bibelske skikkelsene som bare nevnes i forbifarten.

Vi vet så å si ingenting om henne, ikke hva hun heter en gang. Men legendefloraen har gitt henne både et navn, en slekt og en fortelling. Hun regnes blant kirkens hellige både i de ortodokse kirkene og i den koptiske.
«Mens [Pilatus] satt på dommersetet, sendte hans kone bud til ham og sa: – Ha ikke noe med denne rettferdige mannen å gjøre! Jeg har drømt så vondt i natt for hans skyld» (Matt 27,19).
Hun gikk tilsynelatende i forbønn for Jesus.
Kanskje var det derfor det satt så langt inne for landshøvdingen å godta dødsdommen over mannen fra Nasaret?
Den engelske forfatteren Charlotte Brontë skrev et langt dikt om drømmen Pilatus’ kone hadde hatt.
Også andre forfattere har vært opptatt av henne.
Ifølge noen legender ble hun en kristen og døpt av Paulus.
Kanskje var hun den første som innså at Jesus var uten skyld?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Et kristelig blad»

Det var på den tiden da man ennå kunne gå rundt på kafeer eller restauranter og spørre folk om de ville kjøpe Krigsropet.

Dette var en sommerdag på 1970-tallet. Jeg gikk fra bord til bord med det samme spørsmålet og fikk stort sett de samme svarene. Noen «ja» og noen «nei» – mest det siste.
Et «ja» ble gitt med noe som minnet om begeistring. – Ett kristelig blad i uka bare må jeg ha, og nå som Banneret har sommerferie, er Krigsropet det beste jeg kan få tak i
Det finnes mange fortellinger om hvordan «et kristelig blad» bidro til at den som leste det – enten man hadde kjøpt det, fått det eller funnet det – fikk en ny kurs i livet og tok imot evangeliet.
Innholdet i slike blader har lang tradisjon for å være variert, fra omfattende artikler til korte vitnesbyrd, betraktninger eller kanskje bare et lite dikt.
I vår tid er nok både bladene og leserne annerledes, men budskapet er det samme.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Fylle store sko

Etter mordet på Martin Luther King i 1968 ble den nye lederen for Kings bevegelse spurt om han trodde han kunne fylle nobelprisvinnerens sko.

– Jeg kan ikke fylle Kings sko, men jeg har mine egne sandaler som jeg vil fylle, svarte Ralph Abernathy.
Det å skulle overta et ansvar, en stilling eller et verv etter noen, vil ofte medføre en eller annen form for prestasjonsangst. Ikke minst gjelder dette dersom forgjengeren var en som tok stor plass, var synlig og dyktig.
«Å hoppe etter Wirkola» er blitt et uttrykk for dette.
Det beste rådet man kan gi den som kommer i en slik situasjon, er trolig dette: Vær deg selv!
Predikanten Billy Graham og sangeren Johnny Cash var gode venner, selv om livene deres ble veldig forskjellige.
Men dette hadde de felles: Begge tok imot Jesus i et møte der sangen «Just as I am» («Slik som jeg er») ble sunget.
Slik kunne Gud også bruke dem begge.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Sangen og stillheten

Som ung ble hun omvendt ved Frelsesarmeens botsbenk i hjembyen, og etter en stund ble hun også frelsessoldat.

Så gikk det noen år, livet førte henne og mannen til andre steder, og de meldte seg inn i kvekersamfunnet.
Frelsesarmeen og kvekerne har flere ting felles, men gudstjenestene er nokså forskjellige.
Frelsesarmeens gudstjenester er preget av sang og musikk, kvekernes er preget av stillhet.
Etter å ha vendt tilbake til Frelsesarmeen som godt voksen, oppsummerte hun erfaringene slik: Som kveker savnet jeg sangen og musikken, men som frelsessoldat kan jeg ofte savne stillheten.
Både sang og stillhet er fullgode elementer både i en gudstjeneste og i et trosliv.
Jeg leste om en som delte sitt andaktsliv i to deler: Én del der han fortalte Gud hva han var opptatt av og én del der han var opptatt av å høre hva Gud ville si til ham.
Én del for sang – én del for stillhet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK. - Bildet viser Gyda Hansen fra Risør, som er den det fortelles om i denne betraktningen (Foto: NPE).

God plass

En vårdag i 1960 flyttet mine foreldre og vi tre barna fra en ett-romsleilighet i Vika til en stor leilighet på Frogner i Oslo.

Det sto «fem rom og kjøkken» i beskrivelsen, men med ganger, bad og annet var det i alt 11 rom. Her bodde vi i mange år.
Hver gang jeg hører setningen «I min Fars hus er det mange rom», tenker jeg på den leiligheten.
Det var Jesus som snakket om de mange rommene (Joh 14,2), og det var disiplene han sa det til.
Setningen er blitt tolket på flere måter. Noen har tenkt at den er en beskrivelse av de mange trosretningene som den kristne kirke består av, andre har tenkt at det er en beskrivelse av rausheten og romsligheten som bør kjennetegne det kristne fellesskapet.
I engelske bibelutgaver bruker Jesus ordet «mansions». Da snakker vi ikke om værelser, men om hus.
En oppsummering kan kanskje rett og slett være at Jesus sier: I min fars hus er det god plass.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Den tomme graven

Med sitt lange skjegg og sin markante nese kunne Frelsesarmeens grunnlegger William Booth gi assosiasjoner til de gammeltestamentlige profeter. Han stammet da også fra en jødisk familie på morssiden.

Lenge hadde han en drøm om at armeen han hadde startet, skulle ta opp arbeid i Det hellige land.
Det ble det aldri noe av, hverken mens han levde eller senere. Men i påsken 1905 besøkte han Jerusalem og sendte reisebrev til ulike utgaver av Krigsropet over hele verden.
«Jeg har sett den tomme graven», skrev han.
Det er to motiver som gjerne brukes for å beskrive påsken.
Det ene er det tomme korset, det andre den tomme graven.
Det er nok ulike oppfatninger om hvilket av de motivene som er det sterkeste.
For den gamle frelsesgeneralen virker det som det ikke var noen tvil, selv om han hadde besøkt både Oljeberget, Getsemane og Golgata-høyden.
Det sterkeste vitnesbyrdet fant han i den tomme graven.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK.

Fri og bevare!

«Fri og bevare meg vel» er ord som brukes av mange når man skal uttrykke oppgitthet eller overraskelse over noe. Mange oppfatter det som et kraftuttrykk, om enn i den nedre skalaen for slike.

En annen variant av uttrykket er «Gud bevares», og da er vi kanskje litt nærmere hvordan uttrykket også kan oppfattes.
Å bli satt fri og å bli bevart er velkjente uttrykk både i kristen tanke og i kristen språkbruk.
Jesus selv sa om det å bli fri: «Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri» (Joh 8,36).
Å bli bevart som kristne er også et viktig tema, både i forkynnelse og sjelesorg. Apostelen Peter skriver til «dere som i Guds kraft blir bevart ved tro, så dere når fram til frelsen» (1 Pet 1,5).
Å bli bevart, er ingen selvfølge.
Det er nåde, og den nåden aktiveres først og fremst ved at man holder fast i troen på at frelsen i Jesus gjelder i alle slags situasjoner.
Både fri og bevart!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

En indre ild

Den kanadiske frelsesoffiseren Clarence Wiseman avsluttet sin aktive tjeneste med en treårsperiode som Frelsesarmeens verdensleder.

Som pensjonist skrev han en selvbiografi som fikk tittelen «A burning in my bones».
Tittelen var hentet fra profeten Jeremia, som sa det samme om det å være betrodd oppgaven som formidler av Guds ord (Jer 20,9): «Da var det som om det brant en ild i mitt hjerte. Den var innestengt i knoklene mine».
Skuespillet «Catalina» fra 1850 huskes nok ikke for annet enn at det var det første Henrik Ibsen ga ut, og kanskje for sitatet: «Jeg må, jeg må, så byder meg en stemme i sjelens dyp – og jeg vil følge den».
Å ha fått et kall, eller kanskje en visjon, er både et privilegium og en forpliktelse.
Det er dette både den bibelske profeten og den pensjonerte frelsesgeneralen satte ord på.Erfaringen var den samme: Det var noe som brant så sterkt at det bare måtte sies.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Tre kapitler daglig?

Frelsesarmeens grunnlegger William Booth hadde et sterkt forhold til Bibelen.

Han ble omvendt som 15-åring og skal i den forbindelse ha sagt at han ville gi Gud «alt som finnes i William Booth».
Fem år senere ga han både Gud og seg selv dette løftet: «Jeg lover at jeg ikke vil lese mindre enn tre kapitler i Guds ord hver dag».
Det er ingen grunn til å tro noe annet enn at han holdt det løftet. De tre kapitlene var ikke noe maksimumsløfte; det var minimum.
Etter hvert som Bibelen i bokform er blitt tilgjengelig for de fleste – ja, alle! – i den vestlige verden, er det lett å glemme at det ikke alltid har vært slik.
Gjennom mesteparten av kirkehistorien har ikke Guds ord mellom permer vært tilgjengelig for de aller fleste.
Guds ord ble spredd dels ved «munn til øre»-metoden, dels via det vitnesbyrdet som kristne mennesker viser med sine liv.
Den metoden fungerer fremdeles.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Fine navn»

Jeg visste at min kollega var alenemor med to barn, og rent tilfeldig fikk jeg vite hva barna hennes het: Det var Rebekka og Benjamin.

Da jeg kommenterte at det jo var bibelske navn, svarte hun: – Det tenkte jeg aldri på. Jeg synes bare det er fine navn.
Mange norske foreldre tenker på samme måte.
Hvert år er det særlig mange norske gutter som får navn av bibelsk opprinnelse, men også jenter får slike navn.
Både Rebekka og Benjamin er navn vi kjenner fra urhistorien.
Rebekka var gift med patriarken Isak og Benjamin var den yngste sønn av patriarken Jakob.
Bibelske navn betyr noe.
Rebekka betyr trolig «hun som binder sammen», mens Benjamin betyr «gledens sønn».
Mange foreldrepar tenker sikkert som min kollega for mange år siden: Det er fine navn.
Andre har en bevisst tanke bak navnevalget.
Det «fineste» bibelske navnet er likevel Kristus.
Alle som tror på ham, kan kalle seg med hans navn.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Steg for steg»

Den kjente «løpedronningen» Ingrid Kristiansen har nylig vært med å gi ut en bok om det å løpe.

Med en erfaring og kompetanse som få, om noen, kan matche, er hennes bidrag til boka å gi råd om det å løpe.
Boka heter «Steg for steg».
Jeg kommer neppe til å lese boka, men tittelen traff meg, både fordi det tidligere er gitt ut minst to bøker med den samme tittelen, om enn for mange år siden. Men også fordi jeg husker formuleringen fra en sang som ble brukt i min ungdom: «Der du går skal din vei åpnes for deg/steg for steg», og «Vi vil følge din vei, lær oss å gå, steg for steg, steg for steg».
Det er mye god livsvisdom i dette med å ta ett skritt om gangen.
Lynda Randle fra Gaither-miljøet synger slik: «One day at the time, sweet Jesus» - det er alt hun ber om.
«Styrke for dagen og håp for i morgen» er en liknende bønn som vi kjenner fra sangen «Stor er din trofasthet».
Steg for steg.

Publisert som «Dagens andakt» påKPK.

Blanke ark og fulle notatbøker

Etter mange år i det som kalles «frivillig sektor», både som ansatt, tillitsvalgt og frivillig, har jeg vært på flere konferanser, kurs og andre samlinger enn jeg klarer å huske.

Mange av dem husker jeg fordi jeg fikk med meg en notatbok eller notatblokk fra samlingen.
De er en type minner, men også «kjekt å ha»-objekter for en som gjerne noterer både tanker, ideer, telefonnumre og navn med tanke på senere oppfølging.
Jeg skal nok bli en meget gammel mann dersom jeg skal klare å fylle samtlige blokker og notatbøker med hva-det-nå-kan-være; mange av dem står det en del i, men mange er fremdeles helt blanke og ubrukte.
Jeg har adgang til «blanke ark» i lang tid framover.
Alf Prøysen sang ikke bare om blanke ark, men også om å ha fargestifter til.
I min situasjon er det mer snakk om kulepenner.
Men det er der, begge deler, klare til å bli tatt i bruk i en forhåpentligvis god saks tjeneste.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Frikortet

Forleden fikk jeg melding fra det offentlige: Jeg er innvilget frikort for helsetjenester.

Det vil si at jeg for resten av inneværende kalenderår ikke lenger behøver å betale egenandel for ulike helsetjenester. Det er en av godene det medfører å leve i et velferdssamfunn.
Jeg kunne sikkert anført at etter mer enn 40 år i arbeidslivet og snart 60 år som skatteyter, har jeg gjort meg «fortjent» til å motta støtte fra velferdssamfunnets ytelser.
Men det er ikke slik det fungerer.
Frikortet har jeg ikke gjort meg fortjent til på annen måte enn at jeg er borger av kongeriket Norge.
Sånn er det enda mer med et annet frikort som jeg har fått: Frelsens frikort.
Det kan jeg ikke gjøre meg fortjent til – det har jeg fått av bare nåde.
Det krever ikke andre egenandeler enn at jeg ber en bønn om å motta frelsen.
Frikortet for helsetjenester gjelder bare ut året.
Nådens frikort gjelder livet ut.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Gå på vannet?

Den svenske predikanten F.A. Boltzius, som levde fra 1836 til 1910, hadde en sterk tjeneste når det gjaldt bønn for syke.

Mange vitnet om at de var blitt helbredet etter at Boltzius hadde bedt for dem.
Huset hans i den svenske byen Karlstad er nå et museum der man blant annet kan se mengder av krykker og andre hjelpemidler som folk har satt igjen etter å ha blitt helbredet ved hans forbønn.

Det gikk mange rykter om ham mens han levde.
Ett av dem var at han skulle ha gått på vannet på Klarälven.
Dette ryktet kommenterte han slik: – Jo, det stemmer. Det var 20 kuldegrader og tykk is.
Det er ingen motsetning mellom det å tro på et guddommelig under og det å bruke sunn fornuft.
Mange har erfart Guds hjelp i sykdom, enten gjennom en direkte helbredelse eller på andre måter.
En gammel misjonær som selv var sykepleier, sa det gjerne slik: – Vi leser bare én gang at Jesus gikk på vannet. Som regel brukte han båt.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Ill.: Minnestøtten over Boltzius står foran predikantens hjem i Karlstad. Huset er nå museum (Foto: NPE).

Smaken på bønn

Han hadde en særlig tjeneste i Guds rike knyttet til bønn.

Han underviste om bønn og han organiserte bønnegrupper, både i sin egen, lokale menighet og i litt mer utvidet sammenheng. I et intervju om denne tjenesten sa han at dette begynte etter at han hadde fått «smaken på bønn».
De fleste av oss har vel hatt situasjoner i livet der man – mer eller mindre plutselig – fikk smaken på noe man fram til da ikke hadde brydd seg så mye om.
Det kan være en matrett eller det kan være et kulturuttrykk.
Den gammeltestamentlige profeten forteller at han fikk smaken på Guds ord: «Jeg fant dine ord og spiste dem, dine ord ble til fryd for meg og til glede for mitt hjerte» (Jer 15,16).
Å ha fått smaken på bønn, vil nok også føre til at man får smaken på Guds ord.
Det står mye om bønn i Guds ord, og store deler av den kristne sangskatten handler også om bønn.
Bønn er en viktig næringskilde for troen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Den viktigste?

«Hva er den viktigste høytiden i kirkeåret?»

Det var et av spørsmålene i en avis-quiz nylig.
Svaret var påsken, og det er vel ingen som vil protestere og si at svaret er feil.
Snarere var det spørsmålet som var feil, for både jul og pinse er også «viktige» høytider i kirkeåret.
Var ikke Jesus blitt født, som vi markerer i julen, ville han heller ikke dødd og stått opp, som vi markerer i påsken, og da ville han ikke kunnet sende Den hellige ånd, som vi feirer i pinsen.
Uten pinse, ingen kristen kirke.
«Alt henger sammen med alt», som en norsk statsminister sa en gang.
Det stemmer i hvert fall når det gjelder de tre store høytidene i kirkeåret.
Forventningene vi har til de tre høytidene kan variere.
Jul betyr gaver for mange, påske betyr virkelige fridager og pinse sommerlige fridager.
Men i den kristne kirke er det Jesus som står i fokus for alle tre.
Det er han som er den viktigste.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Å tro at man tror

På spørsmål fra en journalist om vedkommende regnet seg som kristen, svarte den kjente forfatteren: -Jeg tror at jeg tror.

Det er en interessant formulering. Men den er ikke ny.
Den italienske abbeden og reformatoren Savonarola (bildet), som levde i siste del av 1400-tallet, skal ha sagt: -Det finnes to typer troende. De som ærlig og oppriktig tror og de som – like ærlig og oppriktig – tror at de tror.
Å tro at man tror kan kanskje være et skritt på veien mot det å nå fram til en avklart tro.
I Markus-evangeliet finner vi en interessant replikkveksling mellom Jesus og en fortvilet far som ba om hjelp for sønnen sin. Når Jesus spør faren om han tror, svarer denne: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» (9, 24). Faren trodde at han trodde – det viste seg å være tilstrekkelig.
Troen vokste nok etter det.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

En farfar

Trubaduren Odd Nordstoga synger i en vise at «ein farfar i livet sku’ alle ha».

Jeg møtte aldri min egen farfar, men selv er jeg blitt farfar til seks gutter og to jenter – noen av dem er forresten voksne for lengst.
Det å få barnebarn blir av mange beskrevet som «livets dessert». Den bibelske vismannen sier det slik: «Barnebarn er de gamles krone» (Ordsp 17, 6).
Kan man snakke om «Guds barnebarn»?
Noen bruker den betegnelsen på de som vokser opp med kristne foreldre, i kristne omgivelser og er under kristen påvirkning.
Det spørs om det er helt rettferdig.
Det er mange måter å komme til tro på.
For noen handler det om dramatiske valg og store kamper, for andre er det en jevn vekst inn i en erkjennelse: Ja, jeg tror på Jesus, jeg også.
Da blir man Guds barn, men ikke barnebarn.
Gud er ingens farfar.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Dyrt kjøpt»

Slik livet mitt er blitt, er jeg blant dem som mottar forholdsvis mye fra velferdsstatens støtteordninger når det gjelder praktiske hjelpemidler, transport og helsetjenester.

Med en viss rett kan det sikkert sies at jeg er blitt en kostbar case å holde, om ikke i live, så noenlunde funksjonsdyktig.
Om det jeg har mottatt fra samfunnet er mer enn det jeg bidro med gjennom nesten 50 yrkesaktive år, er jeg ikke særlig opptatt av; det er ikke slik et velferdssamfunn fungerer. Det styres ikke av profitt, men av behov.
Apostelen Paulus sa det slik: «Dere er kjøpt, og prisen betalt» (1 Kor 7,23).
I eldre bibeloversettelser er adjektivet «dyrt» føyd til her – vi er «dyrt kjøpt».
Det er det dekning for. Uansett hvor «store» eller «små» syndere vi må ha vært, eller er: Prisen er den samme: Jesu lidelse og død.
Og gevinsten er også den samme: Evig liv med Jesus.
Dyrt kjøpt, men prisen er betalt.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Hellig eller heldig?

Stavekontrollen på min PC har problemer med ord som «hellig» eller «hellige».

Hver gang jeg bruker et av de ordene, vil tekstprogrammet at jeg skal endre det til «heldig» eller «heldige».
Systemet sliter kanskje med den samme utfordringen som en jeg møtte som journalist etter en nesten-ulykke som heldigvis hadde gått bra. Til meg sa han at han hadde hatt englevakt, til den andre avisa sa han at han hadde hatt griseflaks.
Når noe går bra, må man gjerne tenke at man har vært «heldig».
Men «hell» er som regel noe forbigående og situasjonsbestemt.
Det hellige er mer slitesterkt. Det har noe av evigheten over seg.
Hell eller flaks kan komme og gå. Det hellige består.
Jesus fortalte en lignelse om dette.
Det var om en som hadde hatt hellet med seg, og ville slå seg til ro med det.
Men i møtet med det hellige forvitret hellet.
Du kan lese den lignelsen i det 12. kapittelet hos evangelisten Lukas.

Publisert som «Dagens andakt» hos KPK.

«Vannkraft»

«Vannkraft» er et begrep vi kjenner fra mange kilder, bokstavelig talt.

Vi møter det i hverdagslivet og i den politiske debatten.
Som en generell betraktning kan man vel si at «vann er en forutsetning for liv».
Den som en eller annen gang har vært dehydrert, vet litt om ubehaget og smertene ved det og hvor deilig – ja, livgivende! – det er når man enten bare kan helle innpå med vann, eller man står under en dusj og la porene i huden ikke bare være «porer», men porter til ny kraft.
Spissformulert kan man si det slik: Vann er viktigere enn mat.
I Johannes 7 leser vi Jesu ord: «Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som skriftordet sier, renne elver av levende vann».
Et søk på ordet «vann» i nettbibelen, gir mer enn 600 treff.
Det første står allerede i Bibelens andre vers.
Senere «strømmer det på», rent bokstavelig.
Det er vannkraft i Guds ord!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Innskrevet

«Innskrives i manntall» er en formulering vi kjenner fra julefortellingen, men det er også en realitet vi kjenner på i det daglige, selv om man bruker litt andre ord.

Innskrivingen i julefortellingen var en form for folketelling. Slike prosesser gjentas med visse mellomrom. De fleste av oss har også vært gjenstand for andre typer «innskrivning» når vi melder oss inn i eller ut av organisasjoner.
Det finnes til enhver tid mer enn ti millioner individuelle medlemskap blant fire millioner nordmenn: Kirkesamfunn, foreninger og organisasjoner.
På søndagsskolen sang vi: «Jesus har en bok i himlen, snart så er den full av navn».
Det finnes andre sanger om det samme, i tillegg til at vi både i Det gamle og Det nye testamente kan lese om å ha navnet skrevet opp i himmelens bøker.
Jesus sa at det de som tror på ham, skal glede seg mest over, er «at navnene deres er blitt innskrevet i himmelen» (Luk 10,20)!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

En grunnvoll som holder

I mer enn 120 år holdt den lokale frikirkemenigheten til i et bygg som så ble gjort om til kultursenter.

En graffititekst på nedre del veggen er imidlertid blitt stående: «Tro, håp og kjærlighet».
Ordene er godt kjent; man finner dem i det såkalte «kjærlighetskapitlet» i Det nye testamente.
Verset der de forekommer, er et av de mest kjente og oftest siterte i hele Bibelen: «Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten» (1 Kor 13,13).
Har man et byggeprosjekt, er «grunnvoll» og «grunnmur» viktige elementer. Og det gis vel ingen bedre grunnvoll enn teksten fra «kjærlighetskapitlet»?
Det samme gjelder i det byggeprosjektet som heter «livet». For dette er en grunnvoll som står fast! For som Paulus også skriver i det samme brevet: «Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus» (3,11).
Den grunnvollen holder!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Krysse fingre eller folde hender?

Det var oppstått en situasjon som der og da virket nokså dramatisk. Utviklingen kunne gå «alle veier» for å si det slik.

– Da får man bare krysse fingrene, sa en som fikk høre om dette.
– Eller folde hendene, sa en annen.
Den første ble kanskje satt litt ut med det samme.
– Ja, det som er mest naturlig, sa vedkommende.
Det vil ofte være flere uttrykk å velge mellom når man skal beskrive hva som løste det som kunne vært en dramatisk situasjon.
Der en vil si at man hadde englevakt, vil en annen si at man hadde flaks.
Det noen vil kalle bønnesvar, vil andre kanskje beskrive som en tilfeldighet.
Det samme gjelder hvordan man skal håndtere slike situasjoner.
Man kan «håpe det beste» eller man kan «ta grep».
Apropos ta grep: Som søndagsskolelærer på Island lærte jeg at «folde hender» på islandsk kan hete «spenna greip».
Å folde hendene er også å ta grep.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Bibelbanken

Synet var blitt gradvis dårligere, og legen hadde vært helt åpen om hva problemet kom til å ende i: Før eller senere ville vedkommende i praksis være blind.

I møte med den beskjeden, bestemte den dette gjaldt seg for å lese så mye som mulig i Bibelen.
Den hadde han nok lest mye i før også, men denne gangen var det med en spesiell tanke: Å lære seg utenat så mye av Bibelen som mulig.
– Det blir som å sette noe i banken, sa han.
– Det står der, og kanskje forrenter det seg også.
Det finnes mange fortellinger om personer som var født som ble blinde, eller ble blinde i løpet av livet. Likevel klarte de å sette dype spor etter seg.
Sangdiktere som Fanny Crosby og Mattias Orheim, artister som José Feliciano, Stevie Wonder og Andrea Bocelli.
De har sikkert hatt ulike mekanismer og strategier både for å lære tekster og for å lage dem.
Å lære seg bibeltekster er uansett ingen dårlig investering.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Godt med Gud og godt med kona»

Den kristne politikeren hadde stått i litt av en storm og vært gjenstand for både kritikk og sjikane.

Så la stormen seg, og han ble spurt hvordan han hadde hatt det mens det sto på.
Det hadde gått greit, mente han selv: – Jeg har hatt det godt med Gud og godt med kona!
Det kan kanskje høres litt lettvint ut, men samtidig er det en kjent sak at harmoni i eget sinn og harmoni i eget hjem, er viktige faktorer i de fleste menneskers liv.
Salmestrofen «Hør, hvor det stormer der ute, her er det fredfullt og tyst» sier noe om dette.
Når ekteskapet er tema i den nytestamentlige brevlitteraturen, handler det ikke først og fremst om erotikk, men om gjensidig respekt og kjærlighet.
Forholdet mellom Kristus og kirken beskrives da også i bryllupstermer.
Å ha det godt med Gud og godt med ektefellen er derfor en stor rikdom både for menn og kvinner.

Publisert som «Dagens andakt»på KPK.

På Guds side?

Den amerikanske politikeren John Kerry (bildet) har en omfattende CV i samfunnets tjeneste, både som militæroffiser, som advokat og som kongressrepresentant .

I noen år var han utenriksminister i Barack Obamas regjering, men noen år tidligere, i 2004, var han presidentkandidat for det demokratiske partiet.
I den forbindelse sa han ved en anledning: «Jeg vil aldri våge å si at Gud er på min side, men jeg ber hver eneste dag om at jeg må være på Guds side».
Det har skjedd mye grusomt i historien der de som utførte dette, var overbevist om at de hadde Gud på sin side.
Bob Dylan skrev en sang om det tidlig på 1960-tallet. Han beskriver mange overgrep som storsamfunnet har gjort og lar det hele munne ut i dette spørsmålet: Var Gud virkelig på vår side?
John Kerrys presisering er derfor både klok og kristelig sett sann: Det viktigste er at det er vi som er på Guds side med våre tanker, handlinger og beslutninger

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Guds gjeldsordning

De aller fleste av oss har eller har hatt gjeld.

Studiegjeld, lån på bil og bolig, eller forbruksgjeld – det er ord som har gått inn dagligspråket, og erfaringer vi har følt, om ikke på kroppen, så på kontoen.
I Jesu lignelse om den ubarmhjertige medtjeneren handler nettopp det om gjeld, det være seg til andre mennesker eller i et større perspektiv.
Å flykte unna gjeldsforpliktelser var nok enklere i tidligere tider enn i dag, men den uoppgjorte gjelden lå der uansett. Fra Frelsesarmeens historie fortelles det om en familie som ba deres ettersøkelseskontor hjelpe dem med å finne en slektning, en mann som hadde rømt fra landet og etterlatt seg en enorm gjeld.
Budskapet familien hadde til mannen, var dette: Du kan trygt komme hjem igjen. Gjelden din er betalt.
En liknende melding finner vi i Jesaja 40, 1 der Gud ikke bare sletter gjelden, men gir ny startkapital
Slik er Guds gjeldsordning.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Lange nok armer

Vi har vel vært der, alle sammen: Noe vi skulle ha tak i, lå akkurat så langt unna at armene ikke strakk til.

Det kunne være snakk om en millimeter eller to, eller kanskje en centimeter, men armen, hånda og fingrene var akkurat så mye for korte.
Det finnes dramatiske filmscener som skildrer slike situasjoner.
Armene er akkurat for korte til at man kan nå fram til en som er i ferd med å falle utfor et stup eller akkurat for korte til å nå den store skatten som ligger der og glitrer.
Profeten Jesaja hadde neppe sett noen slike filmscener, men erfaringen var reell nok.
Det var derfor mye trøst i det han kunne melde til folket, med Gud selv som avsender: «Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse» (Jes 59, 1).
En søndagsskolesang beskriver Jesu kjærlighet slik:
«Så høy, du kan ei gå over den,
så dyp, du kan ei gå under den,
så bred, du kan ei gå ut av den».
Jo, Guds armer er lange nok!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Arbeid overalt - begynn hjemme

En mann skal ha oppsøkt predikanten Charles Spurgeon for å be om råd. Han hadde et kall til å tjene Gud, sa han, men visste ikke hvor.

Spurgeon spurte hva mannen jobbet med? Han var lokomotivfører, sa han.
– Er fyrbøteren på lokomotivet Deres en kristen?
Nei, ikke det han visste.
– Da er det på lokomotivet De skal tjene Gud, svarte predikanten.

Da Jesus ga misjonsbefalingen, påla han disiplene å starte i eget nærområde, og så gå videre ut – «til jordens ender». Noen har kanskje tenkt at man skulle starte med «jordens ender».

I salmen «Der det nye livet lever» synger vi:
Den som er et lys i verden,
den som kalles jordens salt
og den som fisker mennesker
har arbeid overalt.
«Overalt» omfatter selvsagt «jordens ender» også, men det begynner ikke der.
Det begynner hjemme, på arbeidsplassen og i nabolaget.
Slik startet disiplene, og slik har det fortsatt i 2000 år.

Publisert som «Dagens amdakt» på KPK.

Om å vente

«Ventelister» og «ventelistegaranti» er ord vi kjenner fra den politiske debatten.

Er man på reisefot eller har en legeavtale, er «venterom» et kjent oppholdssted.
Noen ganger sitter man lenge der, andre ganger forholdsvis kortvarig.
Å vente på noe, kan oppleves ulikt.
Venter man på noe man gleder seg til, er det gjerne positivt, er det noe man gruer seg til, er det andre følelser i sving.
I Salmenes bok er det flere tekster om å vente: «Vær stille for Herren og vent på ham!» (37,7).
Litt annerledes, men samme tanke: «Sett ditt håp til Herren» (27,14).
I Salme 130, «en sang ved festreisene», gjentas dette flere ganger: «Jeg setter mitt håp til Herren, jeg lengter, jeg venter på hans ord. Min sjel venter på Herren» (vers 5 og 6).
Profeten Jesaja gir oss Guds ventelistegaranti, at «de som venter på Herren, får ny kraft» (40,31).
Det gjelder også ved starten på et nytt år

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.