Målvakten

En nyutnevnt biskop i Den norske kirke har en fortid som målvakt – eller keeper - for et kjent fotballag.

Utnevnelsen har gitt idrettsmetaforene i norsk, kristelig språkbruk et nytt begrep.
Apostelen Paulus er vel den som har bidratt mest til denne metafor-katalogen. I 1 Korinterbrev 9 nevner han både løping og boksing.
Han viser til idrettens spilleregler og utøvernes evne og vilje til forsakelse. Men det er en viktig forskjell: På idrettsbanen er det bare én som vinner seierskransen; på den banen Paulus snakker om, kan alle vinne seiersprisen, bare man fullfører løpet.
Når det gjelder fotball, er ikke bildebruken like enkel, men at en biskop eller pastor har en slags målvaktfunksjon, er det lett å tenke seg.
Det er kanskje det vi kan kalle «tilsynsansvaret» i en kirke eller andre kristne fellesskap?
En biskop er per definisjon en slik – men også andre kristne ledere har et slikt ansvar.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.
Illustrasjon: Tor Magne Nesvik, som er utnevnt til biskop i Stavanger, har tidligere vært keeper for fotballklubben Viking.

«Hvert eneste ord»

Høsten 1992 vedtok Stortinget den såkalte EØS-avtalen.

Det er en omfattende avtale, og mange av dem som skulle være med og behandle den, var i sterk tvil.
En av dem erklærte at han ikke ville konkludere før han hadde lest hvert eneste ord i avtaleteksten.
At det var snakk om ti tusen sider, endret ikke på det: Han ville lese hvert eneste ord.
Det med å lese «hvert eneste ord» i et omfattende dokument eller et omfattende bokverk, høres voldsomt ut.
En vanlig norsk bibelutgave består av pluss/minus 1.500 sider – hvor mange av oss har lest «hvert eneste ord» i den?
Jeg har kanskje gjort det én gang: Som ung frelsesoffiser leste jeg den «fra perm til perm».
Det ble med den ene gangen, selv om jeg fremdeles leser i Bibelen minst én gang om dagen.
William Booth sammenliknet bibellesning med det å spise fisk: Bein og skinn la han til side, og så konsentrerte han seg om det som ga næring.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.
Bilde: Det var Lars Gunnar Lie (KrF, Sogn og fjordane) som forpliktet seg til å lese «hvert eneste ord» i EØS-avtale (Foto: Stortinget)

App eller lapp?

Jeg vokste opp på en tid da den beste måten å huske noe på, var å notere det ned.

På en lapp, i ei bok eller på ei notatblokk. Det fantes mange varianter.
Noen kunne man henge på kjøleskapet; de kunne være utstyrt både med ark og en blyant eller penn.
Når jeg er i nærbutikken og skal gjøre innkjøp, er det fremdeles huskelappen som gjelder.
Så også om jeg står på en talerstol. Da har jeg et manus med meg. Men jeg ser rett som det er talere som enten bare har en mobiltelefon eller et nettbrett.
App eller lapp?
Jeg oppfatter ikke det ene som noe mer velsignet eller kristelig enn det andre, jeg bare registrerer at også en Guds tjener kan ha både glede og nytte av teknologiske nyvinninger.
Jeg har vært med på store deler av den samme reisen selv.
Står valget mellom app og lapp, har jeg derfor foreløpig landet på lapp.
App eller lapp?
Det viktigste er hva som står i appen eller på lappen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Gått ut på dato»

Uttrykket «gått ut på dato» er blitt en del av dagligtalen.

I utgangspunktet kommer det fra dagligvarehandelen og sier noe om hvor lenge det er tilrådelig å bruke akkurat denne varen, for eksempel til matlaging. Datoen er ikke nødvendigvis hugget i stein.
Noen produsenter skriver at enkelte varer er «best før, men også god etter».
Som mange nye formuleringer, har også «gått ut på dato» fått flere betydninger.
Det har mange som har vært på jobbsøkermarkedet etter fylte 50 år fått merke.
Mange har også erfart at selv om man har en erfaring og kompetanse som yngre mennesker ikke vil få på mange år ennå, blir disse foretrukket når en stilling skal fylles.
Holdninger og etablerte sannheter kan også gå ut på dato.
«Evige sannheter» blir det stadig færre av.
Kanskje er det bare én slik sannhet igjen: Evangeliet om Gud som far og Jesus som frelser?
Det går ikke ut på dato! Det holder seg!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Varme bønner

Det finnes ulike menyer der også belgfrukten bønner bør være en del av matretten.

Det finnes kulturer der bønner er en svært viktig del av kostholdet, ja, kanskje en hoveddel av det.
Er retten speilegg og stekte poteter, er bønner et godt supplement. Da er det viktig at de blir varmet opp først.
Under forberedelsene til en enkel lunsj forleden slo tanken meg: - Skal jeg ha bønner til dette, må de varmes opp først.
Og siden språket er som det er, og kokken i dette tilfellet har den bakgrunnen han har, ble refleksjonen som det ble: Det er viktig med varme bønner.
Det er både sagt og skrevet mye om bønn.
Man kan godt si at bønn er kristenlivets åndedrett.
Det er mange måter å be på.
Noen velger å bruke timer i bønn, andre sender korte, konkrete bønner til Herren mer eller mindre fortløpende gjennom hele dagen.
Det er bønner som er blitt varmet opp av varmen fra troen på at bønnene blir hørt.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Vet hvor jeg skal»

Det er alltid litt frustrerende å havne bak en bil der sjåføren tydeligvis prøver å orientere seg og kjøre samtidig.

Senest i dag opplevde vi det: Bilen foran oss stanset midt i et kryss og måtte tydeligvis rekognosere litt før sjåføren omsider lot bilen kjøre videre.
Det tok kanskje ikke så lang tid, men nok til at trafikken stoppet litt opp og skapte litt frustrasjon, blant annet hos den som kjørte vår bil: «Man bør vite hvor man skal», hørte jeg fra setet ved siden av meg.
Det handlet ikke bare om utålmodighet, men også kunnskap om at slik kjøring skaper farlige trafikksituasjoner.
«Vite hvor man skal» – setningen bet seg fast.
Det er viktig å vite hvor man skal – da trenger man også å vite hva som er veien dit.
Det gjelder i hverdagen og det gjelder i livet.
Det finnes mange sanger om det å ha et mål for livsvandringen.
Mange av oss kaller det målet «himmelen» – det er dit vi skal.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Antall takk

«Hvor ofte skal Gud takkes?» spør Henrik Wergeland i et av sine dikt.

Han svarer med å ramse opp en lang rekke situasjoner og fenomener som man kan møte – som disse: «Så mange ganger som der er mygg/om sommerkvelden på flodens rygg» eller «som der er bølgende gress på marken/som der var levende dyr i arken» før konklusjonen kommer: «Så mange ganger, og flere med/skal Gud lovprises i evighet».

Også i salmeskatten finner vi noe av den samme tanken. «Takk Gud, for vakre morgenstunder» er en slik tekst, «Takk min Gud, for alt som hendte» er en annen slik «takkesalme».
Den siste ender med et «takk for alt, i evighet», mens den første munner ut i dette: «Takk Gud, jeg vil den takk frembære at jeg takke kan».
Apostelen Paulus formante de kristne i Tessaloniki at de skulle takke Gud «under alle forhold» (1 Tess 5,18).
Det kan virke krevende, og noen ganger takker vi kanskje på ren trass?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

I tillit til Guds nåde

«Kan jeg stole på det?» Det er et spørsmål man lett stiller seg selv eller andre hvis det er snakk om noe uventet.

I profeten Daniels bok kan vi lese en bønn Daniel ba til Gud da han fikk et bud om at fangenskapet i Babylon bare var for en tid.
Men kunne han stole på det?
Kunne folket stole på det?
Derfor ber han slik: «For det er ikke i tillit til våre rettferdige gjerninger at vi kommer fram for ditt ansikt med våre rop om nåde, det er i tillit til din store barmhjertighet» (9,18).
Guds velsignelse, frelse eller tilgivelse er verken noe man kan gjøre krav på eller gjøre seg fortjent til.
Selv om profeten Daniel var virksom i den gammeltestamentlige tid, er det noe genuint evangelisk i det han sier i denne bønnen. Han bærer bønnen fram «i tillit til din store barmhjertighet».
Den historiske Daniel levde mer enn 500 år før Jesu fødsel, men tilliten til Guds nåde er like relevant i dag.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Ingen reservebenk

«Her er det ingen reservebenk!»

Setningen falt i et radioinnslag om det å engasjere seg i musikkorps kontra idrett i sin alminnelighet, og kanskje fotball i særdeleshet.
Å være «reserve» på et lag eller i en sammenheng kan oppfattes både positivt og negativt.
Det positive er at man kan betraktes som en ressurs, det negative at man kan oppfattes som å være litt til overs.
Britiske prins Harry, yngre bror av landets tronarving, har skrevet en bok om seg selv. Tittelen på boka kan oversettes med «Reserven». Det er en krevende situasjon.
I Guds rike er det ingen reservebenk!
«Herren har bruk for alle», er en setning jeg hørte ofte da jeg var ung frelsessoldat, og den gjelder fremdeles.
Ikke alle oppgaver er like synlige, men de er der for oss alle. Som det heter i en sang: «Den som fisker mennesker, har arbeid overalt!»
I Guds rike er det mange oppgaver, men absolutt ingen reservebenk.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Blir ikke mødige»

Vi som har møtt noen forskjellige norske bibeloversettelser gjennom livet, er vel kjent med at enkelte ord som vi lærte utenat, nå ikke brukes lenger

«Mødig» er et slikt ord.
I den bibelutgaven jeg vokste opp med, het det hos profeten Jesaja – som da het Esaias! – : «Gutter blir trette og mødige, og unge menn snubler» (40,31).
I dagens oversettelse heter det: «Gutter blir trette og slitne, unge menn snubler og faller».
Ordet «mødig» er gått ut av dagligtalen for lengst, men det var altså et ord for det å være trøtt eller sliten.
Ifølge språkvitenskapen skal det være beslektet med ordet «møye», som også er i ferd med å bli borte fra språket, selv om ordparet «møye og besvær» ennå finnes.
Men om ordet er blitt borte, eksisterer erfaringen fremdeles.
Det gjør også løftet om ny kraft, som profeten knyttet til dette ordet: «De løper og blir ikke slitne, de går og blir ikke trette» (vers 31).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Å sette bønner på lista

Vi som prøver å holde oss til å gjøre matvareinnkjøpet én gang i uka, trenger å ha ei liste klar til enhver tid man kan skrive opp det som man i ukas løp ser trenger å bli fornyet.

Slik er det i hvert fall i denne husstanden.
Ved middagsbordet ble følgende handle-relaterte beskjed levert: – Skriv bønner på handlelista!
«Bønner» er et ord som både omfatter en religiøs handling og en belgfrukt som er mye brukt i matlaging, også her i Norge.
Denne doble betydningen har ført til mange refleksjoner i forbifarten.
Ordet både skrives og uttales likt, uansett hva slags bønner det er snakk om.
Å skrive «bønner» på ei liste kan derfor være nødvendig, enten det er snakk om ei handleliste eller det gjelder den daglige andakten.
Noen skriver ned hvem og hva de skal be for i sitt andaktsliv, og fornyer disse listene med jevne mellomrom.
Man kan kalle det «handleliste» – bønn er nemlig også handling.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Katedraler med og uten tak

Far og sønn hadde planene for en «gutteweekend» klare: Lørdag skulle de på en lengre skogstur og søndagen skulle de i kirken – «katedraler med og uten tak», som det ble beskrevet som.

Det finnes flere uttrykk for at skog og fjell og annen utmark kan oppleves som noe religiøst.
«Guds frie natur» er kanskje det mest kjente og det mest brukte.
Slik jeg leser evangeliene, er det vanskelig å se for seg noe annet enn at når Jesus hadde sine netter i bønn, var det i friluft – «under en åpen himmel» bokstavelig talt.
Men vi leser også at han oppsøkte synagogen og deltok i gudstjenesten der. Katedraler med og uten tak der også.
Våren 1886 publiserte en ung, svensk forkynner et dikt der nettopp en naturopplevelse ble nøkkelen til en lovprisning av Guds storhet.
Diktet fikk melodi og er kjent over hele verden som «Å, store Gud».
Han kan vi både tilbe og lovprise i alle slags katedraler – med og uten tak.

Publisert som «Dagens andakt på KPK.

Man kan lese mer om denne salmen i boka «Når jeg i undring aner», og som kan skaffes gjennom nenstad@gmail.com

Salatbaren

På mange arbeidsplasser med egen kantine er en salatbar ofte en del av tilbudet.

De gangene jeg har vært ansatt slike steder, har jeg vært en flittig bruker av salatbaren.
Gleden over å kunne lage sin egen blanding av tomat, agurk, bønner, oliven, mais, litt kjøtt, litt sopp, litt dressing og så et rundstykke til slutt var – og er – stor.
Dette salatbar-prinsippet fungerer stort sett godt til lunsj, men ikke like godt i andre situasjoner.
Det være seg kjærlighetslivet, menighetslivet eller når det gjelder livssyn.
«Shopping» er et ord som iblant brukes på alle disse områdene.

Kan livssynsmarkedet være en slik salatbar?
Der er det i tilfelle mange ulike tilbud: Litt astrologi, litt sjelevandring og kanskje en dash med Jesus på toppen?
I beste fall vil det virke forvirrende – antakelig vil det ikke smake så godt heller.
Selv i en salatbar bør man vise aktsomhet med tanke på hva man velger.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Kraftbehovet

Behovet for kraft er – bokstavelig talt! – et hett tema i den politiske debatten.

Man snakker om både vindkraft, bølgekraft og solkraft, og om den mest kontroversielle kilden: Kjernekraft.
«Vi trenger kraft» er et mantra som gjentas nesten daglig, og en gammel predikant med dragning mot karismatikken tar seg i å tenke: «Ja, så menn» eller bare «Amen».
Kraft er et nøkkelbegrep i den kristne tro.
Et kjapt søk på bibel.no ga mer enn 200 treff.
Ett av dem var løftet fra profeten Jesaja: «Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke» (vers 20).
Et annet er salmistens vitnesbyrd om å gå «fra kraft til kraft» (84,8), for ikke å snakke om Jesu løfte til disiplene om at de skulle få kraft gjennom Den hellige ånd (Apg 1,8).
I sangskatten finner vi eksempler på at både vinden, sola og bølgene beskrives som kraftkanaler.
Kraften er der alltid – oppsøk den gjerne og la den fylle deg!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

En konfirmanthistorie

Han var blitt døpt som barn, men da han nådde konfirmasjonsalderen, bestemte han seg for at kirkelig konfirmasjon ikke var noe for ham.

Han trodde jo ikke på det kristne budskapet!
Dette ble respektert av foreldrene hans, og han gikk ukonfirmert gjennom livet.
En lesehest hadde han alltid vært, og i godt voksen alder begynte han også å lese Bibelen.
Det ble begynnelsen til en prosess der det å hente opp igjen Fadervår fra hukommelsen var en del av det, å lytte til radiogudstjenester en annen, og å gå til nattverd ble en tredje.
Så meldte ønsket seg om å bli konfirmert, og selv om ønsket var litt uvanlig, tok presten ham på alvor.
Etter samtaler på tomannshånd ble det arrangert en samtalegudstjeneste mellom den voksne konfirmanten og soknepresten, og gjennom den fikk han – som hele grunntanken med konfirmasjonen jo var – bekreftet sin kristne tro i menighetens påhør og nærvær.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Overflod?

Det er nok en av de mest siterte bibeltekster som finnes. Den er på seks korte vers og kalles ofte for «Hyrdesalmen».

For oss med bakgrunn i speideren, er den også kjent som «Speidersalmen».
I det femte verset av salmen sier David at Gud salver hans hode med olje, «mitt beger flyter over», er jeg blitt vant til å lese og sitere. Men i den nyeste oversettelsen ser det ut som David tar sterkere i. Nå heter det at «mitt beger renner over».
Er det noen forskjell på at noe «flyter over» eller «renner over»?
Uansett handler det vel om at det er overflod av noe?
I den bibelutgaven jeg vokste opp med, sier Paulus om Gud at han kan gjøre «mere enn alt, langt ut over det» som vi ber om eller forstår (Ef 3,20).
«Mer enn alt» høres mye ut; i de senere oversettelsene heter det at Gud «kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår».
Enten det flyter eller renner: Gud er ikke gjerrig med sine velsignelser!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Uten penger»

«Det pengeløse samfunn» er blitt et tema i samfunnsdebatten.

Det er de som tar til orde for at forretninger og andre ikke skal ha plikt til å ta imot oppgjør kontant for varer og tjenester.
Dette er en politikk man kan være skeptisk til, selv om den også gir noen bibelske assosiasjoner. Som denne: «Dere uten penger, kom og kjøp korn og spis! Kom, kjøp korn uten penger, vin og melk uten betaling» (Jes 55,1).
Profetens poeng er ikke å ville avskaffe penger som betalingsmiddel, men å si noe om at ikke alt kan kjøpes for dem.
I NT kan vi lese om Simon fra Samaria, som tilbød apostlene penger dersom de kunne skaffe ham den samme kraften som de hadde.
Peter reagerte sterkt på dette: «Måtte pengene dine gå til grunne sammen med deg, du som tror at du kan kjøpe Guds gave for penger» (Apg 8,20).
Guds gave kan ikke kjøpes for penger.
Det er derfor ord som «nåde» og «gratis» har samme opprinnelse.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Jesu etternavn

Mye av det som i dag er innarbeidede familienavn, var i utgangspunktet betegnelsen på det yrket familien drev.

Navn som «Smith» (smed), «Taylor» (skredder) eller «Schumacher» (skomaker) har en slik opprinnelse. Men hadde Jesus fra Nasaret noe etternavn?
Jesus Kristus, vil kanskje noen si, eller Jesus Messias.
Profeten Jesaja gir ham mange navn: Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste (9, 6).
I hjembyen Nasaret ble han omtalt som «Tømmermannens sønn» (Matt 13, 55), og folk visste jo hvem både moren hans, brødrene og søstrene var. Så kanskje han kunne ha «Tømmrmannssønnen» som etternavn?
Men samtidig så er det vel ikke i den kapasiteten han huskes best?
Vi som ble kjent med ham gjennom søndagsskolens sanger og fortellinger synes kanskje Jesus Barnevennen er både et passende og nærliggende «etternavn»?
Eller Jesus Synderes Venn?
De er gode og dekkende, begge to.
Slik er Jesus.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Smak selv

Sammen med syn, hørsel og lukt er smaken regnet blant de fem sansene et menneske er utstyrt med.

Den femte og siste er følelsen i huden.
De fem sansene gir oss signaler om gode ting som velvære og nytelse, og mer skremmende ting, som truende farer.
De er en del av hukommelsesapparatet vårt og gjør at vi kan kjenne igjen både situasjoner og andre mennesker.

En i vårt nærmiljø forteller at etter korona-pandemien har vedkommende mistet både luktesans og smaksans. Det har gjort livet mye flatere. Sansene er gaver vi fikk da vi ble skapt.
Salmisten i Bibelen sier derfor: «Smak og se at Herren er god» (34, 9).
Paulus ønsker at menigheten skal være «Kristi vellukt for Gud» (2 Kor 2, 15), og at denne vellukten skal merkes både av de som tror og de som ikke tror.
For den som tror er dette en lukt og smak av velsignelse, for den som ikke tror er smak av dom og død.
Så smak selv og se hva du foretrekker.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Behandles forsiktig»

«Handle with care», hender det at det står på pakker man mottar eller varer man kjøper.

Det betyr at innholdet i pakken har en risiko for å gå i stykker hvis man ikke er forsiktig eller hensynsfull i håndteringen av den. Det som er inni pakken, kan enten knuses, eller det kan knekke.
– En slik lapp bør stå på mennesker også, sa en jeg kjenner som har arbeidet i helsevesenet i mange år.
Også mennesker bør behandles med varsomhet, mente han. Også mennesker er laget av et materiale som kan knuses eller knekkes.
Vi finner mange tekster i Bibelen som kan peke i den retningen.
Som når Jesus oppfordrer oss til å elske våre medmennesker som oss selv; et bud vi finner både hos Matteus, Markus og Lukas.
Fortellingen vi kjenner som «Den barmhjertige samaritan» handler også om dette.
Han så et skadet medmenneske og tok ansvar.
– Gjør du det samme, er Jesu oppsummering av fortellingen (Luk 10,37).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Hodet og hendene også»

Vi kan snakke om «påskefortellingen» i bestemt form entall, men i virkeligheten er det snakk om flere fortellinger for hver enkelt av dagene.

En av skjærtorsdagens fortellinger handler om da Jesus vasket disiplenes føtter.
Disiplene ble nokså forskrekket da han begynte med det – fotvasking var så definitivt tjenernes jobb.
Peter protesterte heftig. Men da Jesus svarte ham, forsto han at dette var en symbolsk handling; en form for pedagogikk.
Da snudde han 180 grader: – Ikke bare føttene, men hodet og hendene også, sa han (Joh 13,9).
Mange har forstått dette dit at Peter ikke bare ville gå på Herrens vei med rene føtter. Han ville også gå med rene tanker og rene hender.
Det er lett å tenke seg at Peter her fikk et sant og riktig bilde av hva det er å være en kristen.
Man kan søle til både hender og føtter, og kanskje tankene også.
Men slike nederlag vil Jesus vaske vekk når vi tror på ham.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Energi på avveier?

De fleste har vært i situasjoner der det oppsto litt plunder med elektrisiteten, det være seg til en radio eller ei lampe.

Kanskje prøver man å «lirke» det litt til, men så skjer det: En liten, gjerne blå, stikkflamme, og så går strømmen.
Det har skjedd en kortslutning.
Kanskje har isolasjonen vært for dårlig, og så tar den elektriske energien en snarvei.

All energi trenger å kanaliseres.
Man ser mange eksempler på hva som skjer når energi kommer på avveie.
Hærverk, vold eller innbrudd kan være tre stikkord.
En viktig del av eksempelvis arbeid blant barn og unge er å aktivisere dem man jobber blant. I idrett, i dugnader, speiderarbeid, sangkor eller andre former for kreativitet.
Da fanger man opp den menneskelige energien og får kanalisert den til noe positivt.
Ikke minst handler barne- og ungdomsarbeid i kristne sammenhenger om dette, som en del av misjonsbefalingen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Gode forbindelser og kunnskaper

En kjent kristenleder var blitt diagnostisert med kreft. Det var behov for operasjon, og i forkant av den hadde lege og pasient en samtale.

– Dette tror jeg går bra, sa legen. – Med tanke på dine forbindelser og mine kunnskaper.
«Forbindelsene» legen tenkte på, var selvfølgelig vissheten om at mange ville be for kristenlederen, i tillegg til at han bad selv.

«Helbredelse ved bønn» er et kjent tema blant kristne.
Det er mange som har avlagt vitnesbyrd om erfaringer med dette.
Men heldigvis er det ingen motsetning mellom kristenmenneskets «gode forbindelser» og legevitenskapens kunnskaper.
De aller fleste har erfart at de kan supplere hverandre.
Det var ikke for ingenting at Jesus ga en gruppe på ti spedalske som han hadde helbredet, beskjeden «Gå og vis dere for prestene» – de var datidens legevitenskap (se Luk 17,14).
Forbindelsene og kunnskapen bekreftet hverandre.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.
Bildet viser preses i Den norske kirke, Olav FykseTveit, som er kristenlederen som nevnes i andakten.

Mer enn man ba om

Rett som det er kommer det e-poster i innboksen min om at jeg har fått innvilget lån jeg ikke har søkt om, at jeg har vunnet premier i konkurranser jeg ikke har deltatt i eller andre tilsynelatende «gladmeldinger».

Jeg sletter dem ulest; de er gjerne forsøk på svindel eller annet ubehag.
I dagligtalen har man et uttrykk som heter «å få mer enn man ber om».
Det kan være overveldende både i positiv og negativ forstand.
Trubaduren Øystein Sunde beskriver dette slik i en av sine muntre visetekster: «Jeg ba om en smule, ikke et brød. Jeg ba om en dråpe, ikke en sjø».
Å få mer enn man har bedt om, er imidlertid noe annet enn å få noe man ikke har bedt om, ja, kanskje ikke ønsket seg en gang.
Slike erfaringer kan minne om profetens ord: «Jeg hadde svar til dem som ikke spurte, jeg var å finne for dem som ikke søkte meg» og «Før de roper, skal jeg svare, ennå mens de taler, vil jeg høre (Jes 65,1 og 24).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Kristenlivets robåt

«Min båt er så liten, «...vil Jesus dra båten i land» og «Jeg er en seiler på livets hav».

Det er bare noen av tallrike eksempler fra både sangskatt og forkynnelse der man bruker en båt-metafor for å skildre troen og kristenlivet.
Fartøyene man synger om kan være store skip eller enkle små båter.
Kanskje bare en robåt?
For å manøvrere en robåt, trenger man to årer.
La oss kalle den ene «tro» og den andre «kunnskap».
Brukt sammen vil de gi en stø kurs. Bruker man bare den ene, vil man fort ende opp med bare å ro i ring, uten å komme seg videre. Det gjelder uansett hvilken av de to årene man velger å bruke.
Troens åre trenger det korrektivet og supplementet som ligger i kunnskapen, og kunnskapens åre trenger troens korrigeringer og justeringer.
Noen ganger må man ta noen ekstra tak med den ene åra, andre ganger med den andre for å rette opp kursen.
Men brukt sammen vil de føre båten mot målet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Kan en bok forandre verden?

«Det er ingen ende på de bøker som skrives», sukket den bibelske vismannen flere hundre år før Kristi fødsel (Forkynneren 12,12).

Sukket er fremdeles relevant. Bare i Norge ble det gitt ut mer enn seks tusen bøker i 2024 – mer enn fire tusen av dem var skrevet av norske forfattere.
Bare noen få kan det sies om at de er med på å forandre historien.
Romanen «Onkel Toms hytte» fra 1852 er en slik bok; debattboka «Den tause våren», som kom 110 år senere, er en annen.
Romanen satte slaveriet i USA under debatt, sakprosaboka satte miljøutfordringene på dagsorden.
Men ingen av dem, eller noen andre av de mange viktige og banebrytende bøkene som er blitt skrevet, kommer opp mot den som kalles «Bøkenes bok».
Det er en grunn til at den spres i mellom 50 og 60 millioner eksemplarer årlig verden over, og mellom 50- og 60.000 bare i Norge.
Daglig opplever mennesker at Bibelen er med på å forandre livet deres.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Til Guds sak»

Det unge paret i en norsk østlandsbygd ønsket seg så inderlig i hvert fall ett barn.

Men hver gang hadde det gått galt, før de – etter flere år – fikk en sønn.
Før fødselen hadde de gitt hverandre et løfte om at de ville gi et for datiden betydelig beløp for å vise sin takknemlighet til den første innsamlingsaksjonen som banket på døra deres.
Dette var på 1950-tallet; og jeg tror beløpet var 1.000 kroner.
Den første som kom i et slikt ærend, var den kvinnelige lederen for Frelsesarmeens menighet i nabobygda.
Hun ble bedt inn og fikk overrakt en konvolutt med påskriften «Til Guds sak», sammen med bakgrunnsfortellingen.
Det er mange fortellinger om mennesker som velger å støtte «Guds sak» med midler, det være seg på regelmessig basis eller mer ad hoc. «Tiende» for den regelmessige givertjenesten og trosgaver eller takkegaver når det føles riktig.
Det følger velsignelse med å gi «Til Guds sak».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Just som jeg er»

Som frelsesoffiser både i Norge og Danmark på 1970- og 80-tallet, har jeg vært med på en del andakter og sangstunder på ulike institusjoner.

De fleste anledningene fikk man nok på institusjoner for eldre der mange av tilhørerne var fortrolige både med «Navnet Jesus» og «Det gamle ærverdige kors».
Ved å spørre om det var noen bestemt sang de ville høre, fikk vi ofte god respons.
Også i fengsler har jeg vært med på å synge slike sanger; både i fengselets kapell og noen ganger i korridoren der de innsatte kunne åpne luka i celledøra om de ville høre sangen.
Det hendte at noen av dem sendte ut en lapp til sangerne med et sangønske. Det kunne være «Barnetro» og det kunne være «Just som jeg er».
Slike sangønsker kunne nok trigge noen refleksjoner både hos sangerne og frelsesoffiseren.
«Slik som jeg er» – uten pynt eller staffasje.
Det er bare slik det har noen hensikt å komme fram for Jesus.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Distansen

Det finnes ulike betegnelser på avstand og distanse.

«Et steinkast» er ett slikt.
Men hvor langt klarer de fleste av oss å kaste en stein? Så langt som 35 meter?
Det er en av de lengdene som oppgis som definisjon på et steinkast.
Og hvor langt er «gangavstand»?
To-tre kilometer? Det spørs vel litt på hvor glad du er i å gå.
I tidligere tider snakket man om «en dagsreise» – det kunne være en gammeldags mil.
I vår tid kan «en dagsreise» føre deg fra én kant av jorda til en annen.
Hva med «et lysår»?
Det er avstanden lyset legger bak seg i løpet av 365 døgn – det er snakk om millioner av kilometer.
Men finnes det en måleenhet som kan si noe om avstanden mellom Gud og mennesker?
Det gjør faktisk det.
Kanskje kan den kalles «en bønnelengde»?
Det betyr ikke at bønnen behøver å være lang – snarere tvert om. Bibelen sier: «Før de roper, skal jeg svare, mens de ennå taler, vil jeg høre» (Jes 65,24).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Enøyd?

Fra skaperens side er vi utstyrt med to øyne.

Det samme gjelder mesteparten av resten av den delen av skaperverket som beveger seg «til lands og til vanns og i luften med», som det heter i eventyret.
At begge øynene fungerer, er viktig, blant annet for dybdeforståelsen av synsinntrykket.
Å si om noen at vedkommende er «enøyd», er ikke noen god attest.
Det betyr gjerne at man er trangsynt.
Men noen ganger blir livet slik at man rent fysisk faktisk blir enøyd.
Man ser bare på det ene øyet.
Det andre kan være sykt, skadet eller rett og slett borte.
Det kan være upraktisk, men er stort sett til å leve med.
Da er det verre dersom man er enøyd i åndelig eller intellektuell forstand.
Kan «synd og nåde» være et stikkord her?
Hvis man bare er opptatt av det ene og ikke ser det andre, blir det fort ubalanse.
Paulus konkluderer slik: «Men der synden ble stor, ble nåden enda større» (Rom 5, 20).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Forandret - forvandlet

To kristne venner snakket sammen om en felles bekjent av dem som nylig var blitt omvendt.

«Han er blitt så forandret», sa den ene.
«Det er fordi han er blitt forvandlet», mente den andre.
Ordene ligner hverandre, men rent språklig er nok «forvandlet» et langt sterkere ord enn «forandret».
Begge ordene gir noen titalls treff i nettbibelen. Når Paulus beskriver det som skjer i omvendelsen, bruker han ordet «forvandle» (2 Kor 2,18), og Jesus snakker om at sorg skal «forvandles til glede» (Joh 16,20).
Innholdsmessig betyr vel «forandre» at man endrer litt på noe, et plagg, en tekst eller et møbel.
Men skjer det en forvandling, er nok det en mye dypere og mer dramatisk prosess.
Bibelen kaller det da også å «bli født på nytt» (Joh 3).
En slik forvandling er det bare Gud selv, skaperen av alt, som kan gjøre. Og han sier om seg selv: «Jeg, Herren, har ikke forandret meg» (Mal 3,6).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Om håpet

Tidligere president i USA, Bill Clinton, vokste opp i den lille byen Hope i delstaten Arkansas.

Som politiker kom han ofte tilbake til oppveksten i denne byen, og de verdiene han både tilegnet seg der og som han bevarte hele livet. Han avsluttet ofte talene sine med setningen: «I still believe in a place called Hope» (Jeg tror fortsatt på et sted som heter Håp).
«Håp» er et sentralt begrep i den kristne tro.
I «kjærlighetskapitlet» i Bibelen (1 Kor 13) slår apostelen Paulus fast at det er tre ting som skal bli stående: Tro, håp og kjærlighet.
Det er laget smykker som består av symbolene for disse tre: Troen er representert ved et kors, kjærligheten ved et hjerte og håpet ved et anker.
Å ta håpet fra et menneske er regnet som noe av det mest grusomme og hjerteløse man kan gjøre.
«Håpløshet» er kanskje det mest deprimerende ord i språket.
Men «i håpet er vi frelst», skriver Paulus i Romerbrevet 8,24.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Nye mennesker

Det skal ha skjedd ved Speaker's Corner i Hyde Park i London.

En representant for et politisk parti pekte på en mann som de fleste oppfattet som en fillete uteligger, og erklærte: – Vår politikk vil gi nye klær til den mannen!
En i forsamlingen skal ha ropt tilbake:– Jesus Kristus vil gi en ny mann i de klærne.
Denne andaktsskribent ønsker begge deler: Både et nytt, oppreist menneske og nye klær, og vil derfor gi både politikeren og tilskueren et poeng hver.
Enten påkledningen er ynkelig eller flott, framtoningen stakkarslig eller selvsikker, gjelder det samme: Kristus kan sette nye mennesker i de enkleste filler og i de flotteste garderober.
Profeten Samuel så til det ytre da han skulle salve en ny konge, men Gud måtte minne ham på at «Herren ser på hjertet» (1 Sam 16,7).
Paulus skriver at «den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til» (2 Kor 5,17).

Publisert som «Dagens andakt» i KPK.

Bordbønn

Det å starte et måltid med en liten bønn, har lange tradisjoner.

Det er laget mange forskjellige bordbønner som dels synges og dels siteres i norske hjem hver eneste dag.
I den perioden da man har små barn, er det én type bordbønner som brukes, som voksne velger man andre former.
Da jeg var speiderleder gikk det litt sport i det både for ledere og speidere å ha en ny melodi til bordbønnen til alle måltider i løpet av en leir. Melodiene varierte fra «Her kommer dine arme små» til «Emil i Lønneberget».
Tanken bak det å be bordbønn, er å takke Gud for alle hans gaver, også for maten.
Skikken kan sies å ha røtter helt tilbake til Moses og vandringen fra Egypt. Der ute i ørkenen sørget Gud både for brød, drikke og kjøtt. «Der skal du spise og bli mett og velsigne Herren din Gud for det gode landet han har gitt deg» (5 Mos 8,10).
I eldre tider kalte man maten for «Gudslånet».
Det er fremdeles en riktig tanke.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Lappesaker

Da jeg fikk min første «store» sykkel – en 18-tommers – som gutt, var en boks med lappesaker en del av det som fulgte med.

Den var festet under setet, og jeg tok den fram flere ganger for å studere innholdet: En liten tube lim, et stykke sandpapir og lapper i litt ulike størrelser, avhengig av hvor stort hullet var som skulle dekkes.
Dette med å kunne lappe på noe som er ødelagt, er en kunst i seg selv.
Jesus ga noen råd i så måte, som i Markus 2,21-22. Det er en nyttig kunst å beherske – et plagg er gjerne like godt etter en slik operasjon, enten man klarer det selv eller trenger hjelp fra andre.
Men det er en situasjon der lappesaker ikke er nok.
Det gjelder vårt forhold til Gud.
I møtet med egen synd og egne nederlag, er det ikke lappesaker som skal til.
Da trengs det en ny fødsel – ikke i fysisk forstand, men i åndelig, slik Jesus forklarte den jødiske rådsherren Nikodemus (Joh 3,3-7).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Enkens skjerv»

Hun kunne nok ha grepet litt dypere ned i pungen da hun ble bedt om å gi en gave til et formål i menigheten. Det forsto hun kanskje selv også, men som hun sa til sitt forsvar: – Husk det med enkens skjerv.

Uttrykket «enkens skjerv» kjenner vi fra en fortelling i Markus-evangeliet.
Det er ikke en lignelse, men en hendelse Jesus var vitne til, der en enke la to småmynter i tempelkisten. Det var all den kapital hun eide og hadde.
Kanskje var det, som sum betraktet, den minste donasjonen som ble gitt i tempelkisten den dagen, men som Jesus påpekte: Mens de andre ga av sin overflod, ga hun «av sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av» (Mark 12,44).
Fortellingen om enkens skjerv er en av de mest utfordrende tekstene i hele evangeliet.
Større trosprosjekt kan man nesten ikke forestille seg.
Kanskje var det denne enken Jesus hadde i tankene da han sa at det er saligere å gi enn å få? (Apg 20,35).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Klar tale?

Idet jeg kjørte ut av et såkalt «tettbygd strøk», oppdaget jeg at skiltingen langs veien ga to budskap som var stikk i strid med hverandre.

Mens skiltet på den ene siden sa at nå behøvde jeg ikke å holde meg under 50 kilometer i timen lenger, ga skiltet på den andre siden stikk motsatt beskjed. Hadde jeg vært på vei inn til stedet, ville jeg fått det samme budskapet, men med motsatt innhold.


Forklaringen var enkel: Noen hadde tydeligvis moret seg med å snu et av skiltene 180 grader.
I forbifarten ga hærverket – som det jo var! – meg en tanke om hvor viktig det er å gi klare meldinger og ikke tale med to tunger.
Jesus sa i Bergprekenen: «La et ja være ja og et nei være nei!» (Matt 5,37).
Det finnes mange eksempler på at selv enkle spørsmål kan føre til lange og ordrike svar.
Det er nok ikke tilfeldig at ordet «tja» ikke finnes i Bibelen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Å vandre med Gud

Han fortalte aldri hva som hadde ført til at han skrev en sangtekst som har vært brukt i mer enn 100 år.

Sangen begynner slik: «Jeg har vandret med Jesus i mørke og lys», og den ble skrevet i 1922 av den 25 år gamle frelsesoffiseren David Welander. Han laget også melodien til den. Når han ble spurt, svarte han at sangen ikke hadde noen «historie». – Den er bare et enkelt vitnesbyrd, sa han.
I Bibelen leser vi om flere som sikkert også kunne avlegge et slikt vitnesbyrd.
Det sies både om Noah (1 Mos 6,9) og om Henok (1 Mos 5,24).
Fortellingen om Noah er nok bedre kjent enn den om Henok, men han nevnes i Hebreerbrevet som en av troens helter. Han huskes som en som «vandret med Gud».
Profeten Mika sa det slik: «Og hva krever Herren av deg? Bare at du gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud» (6,8).
Da kan man erfare det samme som sangeren: «Han er trofast i dag som i går».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Søvn eller hvile?

Mange av oss har sikkert erfart at man kan sove uten å hvile, og man kan hvile uten å sove.

Den første situasjonen oppleves som krevende, mens den andre kan oppleves positivt. Nei, man sovnet ikke, men det var godt å hvile likevel.

Hviledagen er en del av Guds skaperordning.
I skapelsesberetningen heter det at Gud selv hvilte på den sjuende dagen.
Det har vært forsket på at seks arbeidsdager og én hviledag er en sunn og god rytme for kroppen.
Men det forutsetter at man faktisk hviler.
Både rekreasjon og søvn er gode hvilefaktorer både for kroppen og sinnet.
Jesus trengte begge deler den gangen han var her på jorden.
«Om Frelseren sover i båten iblant, han er dog i båten om bord», heter det i en kjent sang av Nils Frykman.
Bildet av den sovende Jesus hentet han fra fortellingen hos Markus om da Jesus stillet stormen.
Storm – søvn – hvile – «det begynner å ligne et liv», som det heter i en annen sang.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Når Gud virker taus

Ofte deler vi historien opp i perioder som vi definerer fra ett tidspunkt til et annet, men virkeligheten er jo ikke slik.

Overgangen fra én periode til en annen kan være glidende.
Etter at Israels folk hadde vendt tilbake fra fangenskapet i Egypt, fikk man den såkalte «dommertiden». Fra den perioden hører vi om helter som Samson og Gideon, men oppsummeringen er likevel dyster: «I de dager var det ingen konge i Israel. Hver mann gjorde som han selv fant for godt» (Dom 21,25).
Etter dommertiden kom kongetiden.
Den begynte slik: «I de dager kom det sjelden ord fra Herren, og av syner var det få» (1 Sam 3,1).
Det var ikke bare i den gamle pakt de troende kunne få følelsen av at Gud var taus.
Det skjer og har skjedd også med kristne gjennom hele kirkehistorien.
Men om Gud kan være taus, betyr ikke det at han er døv.
Når Gud noen ganger kan virke taus, er det fordi han lytter desto grundigere.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Strategien

Da Jesus ga disiplene det vi gjerne kaller «misjonsbefalingen», ga han dem også en oppskrift på en misjons- eller evangeliseringsstrategi.

Den er aktuell fremdeles. Han sa at de skulle «være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende» (Apg 1,8).
Overført til den virkeligheten vi lever i, kan dette tolkes slik: Begynn først hjemme, så i nabolaget, så i byen man bor i, nabobyen, byer lenger unna, andre land.
De aller første kristne fellesskapene vi leser om i Det nye testamente var det vi i dag ville kalle «husmenigheter». I flere brev henviser Paulus til «menigheten som samles i ditt hus» (Filem 2). Det kunne også være flere husmenigheter i de byene der apostelen skrev brev til de kristne.
Det viser at den strategien Jesus anbefalte, fungerte.
Det gjør den fremdeles. Både i nærmiljøet, i distriktene og globalt.
Det gjør også løftet Jesus ga om å være med «alle dager».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Andreas

Vi leser om to brødrepar blant Jesu disipler. Det var Jakob og Johannes, og det var Peter og Andreas.

Peter, Jakob og Johannes hører vi mye om; de var nesten et slags arbeidsutvalg i disippelflokken.
Andreas hører vi mindre om.
Han var en av disiplene til døperen Johannes, men da Johannes pekte på Jesus, fulgte Andreas og en til Jesus.
Han er den første disippelen vi får vite navnet på (Joh 1,40).
Senere, når vi leser om ham i evangeliene, er det stort sett om at han førte andre mennesker til Jesus.
Først sin bror Simon Peter, deretter en gutt med fem brød og to fisk (Joh 6,8-9) og endelig noen grekere som ville møte Jesus (Joh 12,22).
Noen bruker betegnelsen «Andreas-kristen» på slike personer, som ofte i all stillhet kan vinne andre for Jesus og føre dem til ham.
Mer enn 35.000 norske menn har navn som er avledet av Andreas, og 8.000 norske kvinner.
Et navn å være glad for.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Veien

«Det er ingen vei til fred – det er fred som er veien.»

Omtrent slik skal den indiske frigjøringshelten Mahatma Gandhi ha formulert seg da han sto i spissen for den indiske frigjøringsprosessen fra kolonimakten England.
Mens strie strømmer av blod ofte har rent i kjølvannet av andre frigjøringshelter, var Gandhis eget blod det eneste som rant i hans kamp. Det skjedde da han ble myrdet av en fanatisk nasjonalist i 1948.
Skal man et sted, er det viktig å kjenne veien.
I Salmenes bok er det flere tekster om det å finne rett vei. I Salme 119 leser vi at salmisten ber om at han skal forstå veien (vers 27), at han skal løpe den (vers 32) og lære den (vers 33).
Mange har nok undret seg over det svaret Jesus ga disippelen Tomas da han spurte Jesus om veien til Gud. «Jeg er veien», svarte Jesus (Joh 14,6), og la til: «Ingen kommer til Far uten ved meg».
Jesus er veien!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Å quize med Vårherre

Hver kveld pleier kona og jeg å bruke noen minutter på quiz.

To av avisene vi får i hus hver dag, har quiz-spalter, og disse tester hun på meg.
Noen quizer er lette, andre er vanskelige.
De lette handler gjerne om ting den som quizes, har greie på, mens de vanskelige er motsatt. Som når det spørres etter hvem som gjorde hva i Champions League for x antall år siden.

Ordet «quiz» kommer fra det engelske ordet for «spørsmål», og om ikke Gud «quizer» oss, har han en del spørsmål.
De to første finner vi allerede i ur-fortellingen, både når han spør Adam «Hvor er du?» og senere Kain «Hvor er din bror?».
Profeten Jesaja ble spurt: «Hvem vil gå?» mens Elia ble spurt: «Hva vil du her?».
Også Jesus stilte spørsmål. «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?», spurte han en blind mann, mens disiplene fikk spørsmål både om hvem folk sa at Han var og hvem disiplene mente Han var.
Alt sammen spørsmål han stiller også i dag.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Prøver å være det»

I romanen «Ung mann vil ut» forteller forfatteren Edvard Hoem om da han tidlig på 1960-tallet flyttet til Molde for å gå på skole.

Her forteller han om et møte med en ung mann, om enn litt eldre enn ham selv, og samtaler de hadde.
– Er du kristen? spør denne.
– Jeg prøver å være det, svarer den unge realskolegutten, som dessuten er sønn av en indremisjonspredikant.
Å «prøve å være kristen» kan forstås på flere måter.
Det kan være at man prøver å leve slik det forventes at en kristen skal leve.
Men det kan også forstås som at man er litt søkende, letende, famlende i sitt forhold til kristentroens innhold.
Mange føler at det å kalle seg en kristen, er å ta et litt for store ord i munnen.
I mange land er det slik at dersom du er døpt, er du en kristen, uansett hva du tror.
I norsk sammenheng regner man med at en som tror på Jesus, er en kristen.
Troen kan være sterk eller svak.
Sennepsfrøet var Jesu målestokk.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Rett hylle?

Det var alltid mye bøker i mitt barndomshjem.

Det har det alltid vært i mitt eget hjem også, og dette har fulgt med videre i neste generasjon.
Etter hvert som man vokste til, var det å gå på «skattejakt» i foreldrenes bokhyller en spennende aktivitet.
I første omgang trålet man de hyllene som var i gripehøyde, men etter hvert lærte man både å strekke seg etter de som sto på øverste hylle og å bøye seg etter de som sto i de nederste.
Begge øvelser ga både positive og spennende opplevelser.
Her fant man noen ganger rene klassikere, andre ganger bøker som ga god informasjon, spennende innsikt eller rett og slett leseglede.
De aller fleste bøker blir bare lest én gang av den samme leseren, så blir den satt i en hylle og kanskje glemt.
Noen bøker blir lest av mange i den samme familien og noen tas fram, gang på gang.
Bibelen er ofte en slik bok.
Den bør plasseres både i gripehøyde og på rett hylle.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Bønn eller krav?

Etter at FNs generalsekretær Dag Hammarskiöld omkom i en flystyrt i 1961, fant man en ringperm med notater. Utenpå permen hadde han skrevet «Vägmärken».

Notatene var en rekke tekster som han selv kalte «en dagbok eller en hvitbok om mine forhandlinger med meg selv – og med Gud».
Notatene ble gitt ut første gang i 1963 og er senere gitt ut en rekke ganger, også på norsk.
Mange reagerte negativt da «Veimerker» kom ut, men nå, mer enn 60 år senere, er det mange som regner boka som en klassiker innen moderne kristen fromhetslitteratur.
Som kristen framstår Hammarskiöld som en mystiker og filosof gjennom mange av disse tekstene.
Mange av tekstene handler om bønn, blant annet denne fra 1942: «Menneskedyrets krav blir ikke bønn bare ved å sette Gud som adressat».
Det er store forskjeller mellom krav og bønn.
Dette gjelder i forhold til mennesker, men enda mer i forhold til Gud.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Høyere enn jeg»

Mange av de salmene David, gjetergutten fra Betlehem som ble konge i Israel, skrev, er bønner til Gud.

Det er bønner om hjelp, det er bønner om beskyttelse og det er bønner om å bli velsignet og vokse i nåde.
En av bønnene hans er slik: «Før meg opp på en klippe som er høyere enn jeg» (Salme 61,3).
Mange av bildene som brukes i Bibelen handler om å bli løftet opp – vi forstår det gjerne som å bli løftet over det jordiske, det hverdagslige, det trivielle.
Ofte kan det å søke opp i høyden gi helt nye perspektiver på tingene.
Peter hadde, sammen med to andre disipler, en sterk opplevelse med Jesus på et fjell.
Så sterk var den at Peter ville bli der på fjellet.
Med Jesus hadde en bedre idé: Han ble heller med disiplene ned i dalen igjen.
Det er godt å være på fjellet med Jesus, men enda bedre er det når han er sammen med oss nede i dalen.
Han er «høyere enn jeg», men samtidig på vårt nivå.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Fru Pilatus»

Hun er blant de bibelske skikkelsene som bare nevnes i forbifarten.

Vi vet så å si ingenting om henne, ikke hva hun heter en gang. Men legendefloraen har gitt henne både et navn, en slekt og en fortelling. Hun regnes blant kirkens hellige både i de ortodokse kirkene og i den koptiske.
«Mens [Pilatus] satt på dommersetet, sendte hans kone bud til ham og sa: – Ha ikke noe med denne rettferdige mannen å gjøre! Jeg har drømt så vondt i natt for hans skyld» (Matt 27,19).
Hun gikk tilsynelatende i forbønn for Jesus.
Kanskje var det derfor det satt så langt inne for landshøvdingen å godta dødsdommen over mannen fra Nasaret?
Den engelske forfatteren Charlotte Brontë skrev et langt dikt om drømmen Pilatus’ kone hadde hatt.
Også andre forfattere har vært opptatt av henne.
Ifølge noen legender ble hun en kristen og døpt av Paulus.
Kanskje var hun den første som innså at Jesus var uten skyld?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.