Legge til side?

Bibellesere har vel til alle tider opplevd at det er noen bibeltekster det er vanskeligere å forholde seg til enn andre.

De stiller større krav; noen ganger kanskje også det vi oppfatter som umulige krav.
Det finnes såre fortellinger om dette i kirkehistorien.
Andre ganger kan teksten være vanskelig fordi man rett og slett ikke forstår hva det står.
Det finnes også slike bibeltekster.
Frelsesarmeens grunnlegger William Booth sa alt som ung kristen at han ville lese minst tre kapitler i Bibelen hver dag. Mye tyder på at han fulgte dette opp resten av livet.
Når han ble spurt om hva han gjorde med de «vanskelige» bibeltekstene, sa han: – Jeg gjør det samme som når jeg spiser fisk. Jeg legger skinn og bein til side og konsentrerer meg om resten.
Humoristen Mark Twain sa det slik: – Det er ikke det i Bibelen som jeg ikke forstår som utfordrer meg mest. Det er det som jeg faktisk forstår.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Et hjørne i himmelen?

Som flere av de amerikanske country & western-sangerne hadde også Hank Williams mange sanger med kristent innhold på sitt repertoar.

Mange av dem skrev han selv, blant annet den der han ber: «Lord, build me a cabin in the corner of glory land» – en hytte i et hjørne av himmelen, et hjørne der han kan høre englene synge og hilse på Jesus av og til.
Og så kan han kanskje få være med og synge selv også, sånn av og til?
Kristne mennesker har alltid gjort seg tanker om hvordan det blir å komme til himmelen.
Noen ser for seg evigheten som en enorm gjensynsfest, andre vil bare ha opplevelsen om himmelen til gode.

Det er skrevet sanger om dette, men som det heter i den norske versjonen av en slik vise: «Jeg ønsker å se Jesus først av alt».
Den konklusjonen vil mange kjenne seg igjen i.
Kanskje ville også Hank Williams gjøre det – sangeren og låtskriveren som ville nøye seg med «a corner of Glory Land»?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Et naturlig forhold oppover»

«Jeg tror jeg har et naturlig forhold oppover.»

Slik ordla daværende kronprinsesse Sonja seg i et intervju med Aftenpostens Rie Bistrup i 1974.
Intervjuet sto på trykk på selve julaften.
Mer enn 50 år er gått siden jeg leste det, men formuleringen har festet seg.
Å ha «et naturlig forhold oppover» leser jeg som at man har et tillitsfullt forhold «oppover»; for de fleste av oss vil det da være snakk om det «oppover» som troen på Gud og Jesus gir, slik vi møter dem i Bibelen.
Et «naturlig forhold oppover» som ikke er preget av frykt, men en naturlig ro som for de aller fleste vil være slik man ønsker at forholdet til egne foreldre skal være.
Både kongen og dronningen har vært med og ikke bare «kastet glans» over mange kirkelige og andre kristne begivenheter, men deltatt i slike, for eksempel ved å lese fra Bibelen.
Et «naturlig forhold oppover» som vises både i fest og hverdag.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

En voksen barnetro

Forfatteren Levi Henriksen har i flere sammenhenger både snakket om og skrevet om sin kristne tro.

Troen har fulgt ham hele livet, men som han sa i et intervju på TVL nylig:– I dag har jeg en voksen barnetro.
Jeg noterte meg formuleringen.
Jeg likte den, kanskje fordi jeg også kunne kjenne meg igjen i den?
Hva er så forskjellen på en barnslig barnetro og en voksen barnetro?
Er det noen forskjell?
Kjernen vil være den samme i begge formene: At man tror på Jesus som verdens frelser, tror på hans kjærlighet og tror på hans tilgivelse.
Men der den barnetroen er tillitsfull på en litt naiv, barnslig måte, er kanskje den voksne barnetroen tillitsfull på en mer reflektert måte?
Den barnslige barnetroen stiller ingen spørsmål, mens den voksne barnetroen tar på alvor at spørsmålene finnes og stiller dem kanskje også, men konkluderer likevel med at troen er større enn spørsmålene.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

En rotete bønn?

Tankene hadde nok løpt litt «både hit og både dit» under bønnestunden; navn som dukket opp, situasjoner, utfordringer og så noen nye navn. Som tekst framsto bønnen både som springende og ustrukturert.

Den ble da også avsluttet med et sukk:– Dette ble en rotete bønn, Herre!
Så kom refleksjonen: Kanskje ikke Gud har så mye imot at bønnen er litt rotete av og til?
I Matteus 6 gir Jesus et lite kurs i dette å be.
«Kurset» begynner med å si noe om hva bønn ikke er. Det trengs ikke mange ord, og heller ikke høy røst.
Men Jesus sier ingenting om strukturen på bønnen. Han gir oss «Fadervår» som modell, samtidig som han minner oss om at vi «har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det» (vers 8).
I Lukas 6,45 sier Jesus at «det som hjertet er fullt av, taler munnen».
Er hjertet fullt av mange tanker, kan bønnen bli litt hulter til bulter.
Han som hører bønnen, klarer å rydde opp i det.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Oversikten

Det er flere måter å organisere bønnelivet sitt på.

Ikke minst gjelder dette forbønnstjenesten.
Noen går systematisk til verks og skriver både mennesker og temaer opp på ei liste, eller i ei bok.
Noen ganger setter man kanskje et lite stikkord ved navnet eller saken, en påminning om hva det gjelder.
Ved én – at han eller hun skal ta imot Jesus; ved en annen at han eller hun skal bli bevart i troen. For andre kan det være snakk om livssituasjon, om sykdom, om økonomiske utfordringer.
Som ung brukte jeg en notisbok til dette, og gikk gjennom den ved den private andakten hver dag.
Ble det forandring i situasjonen, ble dét også notert.
Senere har man funnet andre «metoder».
Noen spør kanskje om det er nødvendig med slike lister. «Gud vet det jo fra før!»
Det gjør han, og viktigere enn å minne Gud om mennesker og saker, er det at vi husker dem selv, og kanskje flytter dem fra «akk» til «takk».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Takk for at du spurte»

Mens han ennå var kronprins besøkte Norges nye konge et område som var blitt rammet av en stor katastrofe.

Han så på situasjonen og snakket med representanter både for nødetatene og lokalbefolkningen. Til slutt holdt han en kort, improvisert pressekonferanse.
Det siste spørsmålet han fikk gjaldt ikke katastrofen, men kronprinsens egen livssituasjon: Kronprinsessen hadde nettopp vært gjennom en stor operasjon, og journalisten spurte hvordan det gikk med henne.
Midt i en krevende situasjon var ikke kronprinsen bare en offentlig person, men også ektemann og far.
– Det går bra med henne, svarte han. – Men takk for at du spurte.
Hvorfor er det akkurat dét spørsmålet og svaret jeg husker fra den pressekonferansen?
Kanskje fordi både spørsmål og svar sa noe om at vi alle først og fremst er mennesker som trenger å bli vist omsorg og interesse.
Da er ikke svaret vi gir det viktigste, men spørsmålet.
Så takk for at du spurte.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Det man ser og ikke ser

Samuel hadde fått et spennende oppdrag.

Han skulle oppsøke en mann med mange sønner, og en av disse sønnene skulle han salve til konge over Israel.

Det var snakk om åtte brødre, og Samuel må ha tenkt at her var det nok å velge mellom.
De unge mennene ble ført inn, den ene etter den andre, staute og kjekke var de alle, «kongemateriale», tenkte Samuel om hver og en.

Men det var ikke noen av disse som skulle bli konge.
Til slutt måtte den yngste av sønnene, David, hentes inn.
Han var opptatt med å gjete sauene til Isai, og i ledige stunder spilte han harpe og diktet små vers.
Han var yngst. Kanskje var han ikke like staut som de sju eldre brødrene. Men det var ham Gud hadde utvalgt.
Hver gang hadde Samuel hørt samme melding: «For mennesker ser det som øynene ser, men Herren ser på hjertet» (1 Sam 16,7).
Ikke noe galt sagt om Davids brødre, men det var den yngste som var Guds utvalgte redskap.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Hva om det finnes noe mer?

Hjemme har vi gjerne radioen på mens vi gjør de faste morgenritualene knyttet til frokosten, kanskje litt morgengymnastikk og kaffekoking.

Radioen er nok først og fremst kilde til såkalt «infotainment»; kombinasjonen av informasjon og underholdning, men også til refleksjon.
Som når artisten Ella Lockert (bildet) synger «Hva om det finnes noe mer?»
Det er en tekst om å stanse opp og undre seg litt. Om å være litt spørrende og usikker, men også om å være håpefull, om å ta sjansen på – ja, at det finnes noe mer. Kanskje en evighet?
Sangen munner ut i noe som nærmest må kunne kalles en bønn:
«Si at det finnes noe mer
si meg at du kjenner det
Vi kan være evige».

Sommeren 1972 arrangerte Norges KFUK-KFUM et stort stevne i Bergen der mottoet var nettopp dette: Livet er mer.
Stevnet er nok glemt, men utfordringen og mye av det stevnet inspirerte til, lever.
Jo, det finnes noe mer.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Bekreftelsen

«Bekreft at du er et menneske» er en melding som dukker opp fra tid til annen når jeg vil klikke meg inn på et nettsted.

Jeg vil ikke komme videre på dette nettstedet før jeg har klikket på det som må kunne kalles «bekreftelsesknappen».
Det å bekrefte hvem man er, eller at man er den man hevder å være, er et forholdsvis kjent krav i den digitale verden, for eksempel ved at man bruker riktig passord.
Moses spurte etter en slik bekreftelse da han hadde hatt sitt møte med Herren i ørkenen og fikk beskjed om å gå til folket med et budskap fra Gud.
Om han ble spurt hvem som hadde sendt ham: «Hva skal jeg da svare dem?» (2 Mos 3,13).
Gud svarte: «Jeg er den jeg er», og fortsatte: «Slik skal du svare israelittene: Jeg er har sendt meg til dere» (vers 14).
Bekreftelser kan være både faktabaserte og tillitsbaserte.
Jesus sa det slik til disiplene sine: «Tro på Gud og tro på meg» (Joh 14,1).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Suset av regn»

«Jeg hører suset av regn, jeg hører suset av regn» er en kjent og populær vekkelsessang.

Den er tydelig inspirert av fortellingen i 1 Kongebok 18. Etter en tre år lang tørke har folket gått i seg selv, og profeten Elia kan si til kongen at han hører «sus av et kraftig regn» (vers 41). Tørkens tid var over.

Det er først og fremst to regnværsfortellinger i Det gamle testamente. Den ene er om syndfloden, den andre er om profeten Elia.
Vi kan si at det er én mørk og én løfterik fortelling.
Jesus brukte regnet på denne dobbelte måten i en av sine lignelser, den om de to bygningsmennene. Men her var det grunnvollen man bygde på som var avgjørende.
Vi har også flere kjente, kristne sanger som handler om dette.
«Det skal bli strømmer av nåde» er en slik, «De kommer, de himmelske skurer» en annen.
Slike sanger formidler gjerne et sus av regn, noen ganger kraftig, andre ganger svalende og mildt.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Å reise hjem

Blant speidere finnes et sportegn som består av en sirkel og en prikk i midten. Er det lagt ut i naturen, består sportegnet av løv i en sirkel og en stein i midten. Det betyr «Jeg er gått hjem».

Tegnet har blant annet vært brukt i dødsannonser eller i andre meldinger når den som er gått bort, var, eller hadde vært, engasjert i speiderarbeidet.
Det er lang tradisjon blant kristne å beskrive det å dø som at man har reist hjem – «hjem til Gud» eller «hjem til himmelen» er også uttrykk som ofte brukes i forbindelse med slike meldinger.
Andre er litt blygere: I en avis jeg leser hver dag, har slike meldinger overskriften «Veis ende».
Å komme til «veis ende» er et uttrykk for å ha nådd fram til et mål.
Det kan ha vært flere slike underveis – «delmål», kanskje? – men det er ett hovedmål.
Det er hjemmet i bestemt form entall.
Det er der man ønsker å stanse.
For evig?
Gjerne det! «Jeg er gått hjem!»

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.
Illustrasjonen er lastet ned fra KFUM-KFUK-speidernes hjemmeside.

«Bundet av Ånden»

Apostelen visste at det var tøffe tak som ventet ham i Roma.

Han hadde fått flere advarsler mot å reise dit, men han kunne ikke la være.
«Og nå drar jeg til Jerusalem, bundet av Ånden», sa han til de kristne i Efesos, og la til: «Den hellige ånd vitner for meg i by etter by og varsler om lenker og forfølgelser som venter meg» (Apg 20,22-23).

Ned gjennom kirkehistorien er det mange som har følt at Guds kall var så sterkt og tydelig at det ikke var noen vei utenom: De måtte gå inn i den-og-den tjenesten om de skulle få fred.
Det kunne være en tjeneste i et land langt unna, eller det kunne være i den umiddelbare nærhet.
Noen trengte litt hjelp til å finne ut av det.
En mann oppsøkte predikanten Spurgeon (bildet) og ba om hjelp til dette. Han fortalte at han var lokomotivfører.
– Er fyrbøteren kristen? spurte Spurgeon.
Svaret var nei.
– Da skal du fortsette på lokomotivet, sa predikanten.
Bundet av Ånden!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Guds hemmelige agenter»

For mer enn 50 år siden skrev Billy Graham en bok om engler.

På den tiden kom det mange bøker om demoner og andre okkulte krefter, men det var lenge siden noen hadde skrevet om engler. Boka heter «Englene - Guds hemmelige agenter».
Da jeg skulle skrive denne vesle betraktningen, gikk jeg inn på nettbibelen og søkte på ordet «engel».
Det ga nesten 400 treff.
Englene vi leser om i Bibelen, har mange funksjoner.
Et helt kor av dem sang for hyrdene på Betlehemsmarken julenatt, men vi leser også om den ene engelen som kom og styrket Jesus under hans kamp i Getsemane og om englene som kom og tjente ham etter at han var blitt fristet av djevelen.
Også i Det gamle testamente møter vi dem – som budbærere til Sara og Abraham, men også som portvakter til Edens hage etter syndefallet.
Men jeg tror de fleste englene som er på jobb, ser ut som du og meg.
De jobber «undercover», som hemmelige agenter.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Forvalte eller forbruke?

«Forvalteransvar» er et ord som brukes både i teologien og politikken.

Det har et innhold som går helt tilbake til urfortellingen i Bibelens aller første kapittel. Det var på skapelsens siste dag at Gud ga menneskene ansvaret for å forvalte både dyrene, fiskene og fuglene (1 Mos 1,28-31).
Det å få så vide fullmakter, er samtidig et stort ansvar.
Jesu lignelse om talentene handler egentlig om mye av det samme (Matt 25,14-30): Å forvalte det man er blitt betrodd og ikke verken forbruke det eller på annen måte skusle det vekk.
Å bli betrodd et forvalteransvar innebærer også at man en dag skal kunne legge fram et regnskap for verdiene man fikk ansvaret for.
Så er da også «klimaregnskap» blitt et begrep i den politiske debatten.
Når arter utryddes og naturen ødelegges, sier det noe om at forvalteransvaret ikke er tatt på alvor.
Det er ikke bare politikk, det er også teologi.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Godt og laglig vær»

I mange år var en bønn om «godt og laglig vær» et fast innslag i kirkebønnen i Den norske kirke.

I dag er ikke akkurat denne bønneformuleringen like forankret i liturgien, men innholdet i den står uten tvil høyt på bønnelista både i menigheter og hos den enkelte kristne.
I perioder med enten ekstrem varme eller ekstrem nedbør kan det nok være grunn til å spørre, som en kristen avis gjorde på lederplass for et par år siden, om man ikke burde hente fram igjen dette leddet i kirkebønnen. Men samtidig må man som troende erkjenne at bønn alene ikke er nok til å løse klimakrisen.
I 1 Kongebok 18 kan vi lese om en klimakrise i det israelske nordriket: Tre år med tørke som følge av folkets opprør mot Gud.
Men etter et dramatisk oppgjør på fjellet Karmel, kom regnet.
Kombinasjonen bønn og handling ble løsningen.
Vi skal altså ikke bare be om «godt og laglig vær», men også arbeide for det.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Opplading

Etter snart 50 år som bilfører og -eier, har jeg resignert og investert i en el-bil.

Skepsisen har vært stor, betenkelighetene mange. Kompromisset «hybrid» var lenge det lengste jeg ville strekke meg til.
Nå er det imidlertid el som gjelder, og selv med en del finesser man ikke er helt fortrolig med, går det greit.
En av forandringene er at man ikke lenger behøver å følge med på bensinprisene. Har man kjørt langt og panelet i bilen – det heter vel ikke dashbord lenger? – forteller at nå trengs det påfyll, kan man enten lade opp hjemme eller på en ladestasjon.
Det er en observasjon med et element av andakt i seg.
I troslivet er det alltid et behov for «påfyll» eller «fornyelse».
I kristen sammenheng har vi snakket om behovet for å «lade batteriene» siden lenge før den første el-bilen trillet på veiene våre.
«Men de som venter på Herren, får ny kraft», sier Bibelen (Jes 40, 31).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Styrken i håret

Fotballspilleren Erling Braut Haaland legges merke til av mange, også på grunn av hårsveisen, og ihuga fotballfans har kopiert den.

Men kort tid etter sommerens fotball-VM valgte han å klippe håret, og den første kampen etter hårklippen gikk ikke så bra.
I Dommernes bok i Bibelen har vi en «hårete» fortelling om helten Samson i kapitlene 13 til 16.
Det vil føre for langt å gjengi den her, men det lange håret hans var en nøkkel til hans utrolige styrke.
Gjennom en svikefull handling ble håret kuttet, og styrken forsvant.
For Samson og gruppen han tilhørte, var det lange håret tegn på en pakt med Gud. Ble håret klippet, var pakten brutt.
Man kan hente flere lærdommer ut av fortellingen om Samson med det lange håret, men den viktigste er denne: Hold fast ved løftene du har gitt til Gud, og ikke lev slik at velsignelsen blir borte.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Å flytte

Både som barn og som voksen har jeg vært gjennom noen flyttesjauer.

Å flytte til nye steder kan være en god opplevelse, men det kan også være traumatiserende.
Nå er jeg kommet såpass langt i livet at jeg tenker den neste flyttingen er den til kirkegården.

Som ung leste jeg i et misjonsblad om hvordan man omtaler døden i en bestemt kultur, om den var afrikansk eller asiatisk husker jeg ikke lenger: «Han har forlatt forstedene og flyttet inn til byen».
I en av gospelsangene Jim Reeves (bildet) spilte inn, heter det: «Denne verden er ikke mitt hjem; jeg er bare på gjennomreise».
Det er skrevet mange sanger med det samme motivet.
Budskapet i slike sanger er at det er himmelen som er det rette hjemmet for den troende.
Det er gjort mange forsøk på å beskrive hvordan det skal være i himmelen.
Det eneste som er sikkert, er at der er vi sammen med Jesus.
Vi har flyttet hjem til Gud – hjemme i himmelen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Nytt eller gammelt?

Plutselig ville ikke den ene av de to pc-ene mine samarbeide.

Hver gang jeg ville inn på nettet, fikk jeg beskjeden «Ingen tilgang».
Men en med mer datakompetanse enn meg fant årsaken. En ny og en eldre versjon av den samme applikasjonen kranglet om plassen. Da den eldre versjonen var slettet, virket alt som det skulle.

Konflikten mellom nytt og gammelt er kjent fra mange sammenhenger, det være seg politikk eller menighet; kanskje også trosliv.
En ryggmargsrefleks hos mange kristne er at «det gamle er best».
Gud selv er ikke uten videre enig i det.
«Se, jeg gjør noe nytt», sa han til Israels folk (Jes 43,19), og la til: «Merker dere det ikke?»
Så er det ikke bestandig slik at det nye alltid er det beste.
Så sier da også Gud, gjennom en annen profet: «Spør etter de gamle stiene» (Jer 6, 16).
Da trenger man å be om hjelp fra en med mer kompetanse enn en selv.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Å utvide sitt territorium

Katter er territoriale dyr og forsvarer gjerne sitt område.

Etter at vår katt døde, føler naboens katt at vår hage er blitt en del av hans territorium.
Han inspiserer det regelmessig, og dukker det opp andre katter, vanker det både bank og kjeft.

Det å ville utvide sitt landområde har vært et tema i hele menneskehetens historie.
Det kan skje på fredelig vis, ved at to parter blir enige, eller det kan skje ved at noen tar seg til rette.
Store kriger er blitt utkjempet om det man skulle tro var nokså ubetydelige landområder.
Å rydde nytt land med tanke på jordbruk eller annen virksomhet er en kjent del av både kulturhistorien og sivilisasjonshistorien.
Knut Hamsun fikk Nobels litteraturpris for en roman som handlet om dette.
Også i kristenlivet kan man snakke om å utvide sitt territorium.
Bibelen kaller det å «vokse i nåden og i kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus» (2 Pet 3,18).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Når å ha alt, er alt man har

En dag i 1980 sto artisten Ole Paus for første gang på prekestolen i en kirke.

En setning fra den talen er siden blitt et ordtak: «Vi har alt, men det er også alt vi har».
Markus forteller om en som hadde det slik. Vi kaller ham gjerne «den rike, unge mann».
Lukas forteller om en annen som hadde det slik: tolleren Sakkeus.
Begge oppsøkte Jesus, og han så utfordringene deres: De hadde alt, men det var også alt de hadde.
Derfor fikk begge den samme muligheten: At de i stedet skulle få en skatt i himmelen.
Men der skiltes veiene deres. Den rike mannen «ble nedslått over dette svaret», mens Sakkeus lovte å gjøre opp for seg.
Det behøver ikke være rikdom som kommer mellom en selv og Guds rike.
Det kan like gjerne være fattigdom, det kan være interesser eller relasjoner.
Derfor sa Jesus det slik i Bergprekenen: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

En «flekkete» bibel?

En bokhandel ville levere en del bøker til makulering på grunn av skader på dem.

En av bøkene som skulle kasseres, var en bibel av den typen noen ennå kalles «predikantbibel»; litt stor i formatet.
Den skulle kastes fordi det var kommet en del flekker på omslaget.
En som hadde ønsket seg en litt stor bibel, men ikke tatt seg råd til å kjøpe en, spurte bokhandleren om han kunne overta den skadde boka, eventuelt få den rimeligere.
Han fikk den gratis og har brukt den flittig siden.
Innholdet i boka var det samme, men på coveret var det noen merker.
Dette med å «se på det ytre» er en gammel refleks, enten vi snakker om bøker, biler, mennesker eller det meste annet.
Det ytre er vel ikke helt uten betydning, men det indre er uansett det viktigste.
Det er gjennom bibelteksten vi møter evangeliet, ikke gjennom omslaget.
Bibelteksten forteller da også at Herren ser til det indre (1 Sam 16, 7).

Publisert som«Dagens andakt» på KPK.

Sakspapirene

Han var en mann med mange jern i ilden.

Ikke minst hadde han mange styreverv, både i jobbsammenheng og innen frivillig arbeid.
Men det var nok en forsnakkelse da han i forbindelse med en familieandakt snakket om «sakspapirene».
Han klarte å hente seg inn igjen ved å kommentere at akkurat i denne situasjonen var det bibelleseplanen og Bibelen han mente. Dét var «sakspapirene» han trengte.
De var utgangspunkt for samtalen, både med Herren og familien.
Vi er mange som bruker bibelleseplanen som andaktsbok.
Her finner vi henvisninger til tekster hver eneste dag i året
Etter å ha fått den referansen, slår man opp i det andre «saksdokumentet»: Bibelen selv.
Ikke alle tekstene «gir» noe akkurat der og da, og sånn kan det vel være med de dokumentene man får til et møte også.
Men de kan utfordre til litt mer arbeid, litt mer refleksjon, litt mer bønn.
Slik også gode sakspapirer kan gjøre.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Nederst ved bordet»

Det er mange av de uttrykkene vi har i språket vårt, og som «alle» forstår betydningen av, som stammer fra Bibelen, som «å sluke kameler» eller «bjelken i øyet».

I politiske debatter snakkes det om «dem som sitter nederst ved bordet»; noen ganger tenker man kanskje at det burde snakkes mer om akkurat dem.
Uansett: «Nederst ved bordet» er også et bibelsk bilde. Jesus bruker det i Lukasevangeliets fjortende kapittel, vers 9 og 10.
Uttrykket «nederst ved bordet» kan forstås på flere måter.
Det kan være en plass man tar fordi man er beskjeden, men så blir man bedt om å sette seg lenger opp, eller det kan være en plass man blir henvist til fordi man har tatt seg litt til rette.
Å «kjenne sin plass» er et uttrykk med mange valører.
Fra litteraturen har vi uttrykket «det runde bord».
Er bordet rundt, sitter ingen verken øverst eller nederst.
Kanskje det er slik det blir i det himmelske gjestebudet?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Hva kan man ta med?

Det er en kjent observasjon at vi ikke får med oss noe den dagen vi dør..

I en sang artisten Maria Arredondo spilte inn i 2013, heter det: «Jeg kan ingenting ta med meg herifra, bare det jeg har gitt fra meg før jeg drar».
Svensk-nederlandske Cornelis Vreeswijk sang om det samme i visa «En fattig trubadur»: «Du kan ingen ting ta med deg dit du går» – man trenger ikke penger når man står foran himmelporten, er konklusjonen.
Inger Hagerups dikt om «Våre små søsken» sier det samme: «...når siste båt skal gå, må alle passasjerer la all bagasje stå».
Også i Bibelen er dette et tema.
Tenk bare på Jesu lignelse om den rike bonden i Lukas 12. Bonden planla et stykke fram, men ikke langt nok.
«Minnene lever», sier man ofte når noen går bort.
De kan være en god arv å gi videre.
Minner om kjærlighet og forbønn er en slik arv.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Bønneboka

For mange år siden så jeg et program på NRK om et kristent retreatsenter i Norge.

Jeg var veldig ung, og kunnskapen om og behovet for «retreat» lå ikke spesielt langt framme, verken i hjertet eller pannebrasken. Det jeg husker best fra programmet, er informasjonen om hva som ble brukt som bønnebok ved morgensamlingene: Det var dagens avis.
Det ble ikke sagt noe om hvilken eller hvilke aviser retreatsenteret abonnerte på, men hver morgen ble saker fra morgenavisa, som politikk, mennesker og situasjoner tatt opp i bønnene.
En «bønnebok» kan være både en bok fra et forlag med ferdig formulerte bønner for ulike situasjoner og hendelser, eller en notisbok der den som ber, har skrevet opp sine bønneemner.
Det kan være navn på personer, beskrivelse av situasjoner eller helt andre ting.
Paulus sier vi kan legge alt vi har på hjertet, fram for Gud i bønn og med takk (Fil 4,6-7).
Også dagens avis.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Guds lommebok»

Dette var før Vipps ble en del av hverdagen og språket. Det var mens «lønningspose» ennå var et ord som ga mening.

Den kristne kvinnen hadde to lommebøker der hun oppbevarte pengene.
Den ene var den hun brukte til hverdags, den andre den hvor hun ved hver lønningsdag la 90 prosent av lønna i hverdagspungen og ti prosent i den andre. Det var «Guds lommebok», forklarte hun dersom noen spurte.
Enten det gjaldt menigheten hun var aktiv i eller andre kristne formål, var det fra den lommeboka hun hentet det hun ga.
Helt fram til 1918 var «tiende» en del av lovverket i Norge.
For mange kristne føles det fremdeles helt naturlig å gi en slik andel av inntektene sine til menigheten eller andre kristne tiltak.
Noen regner ut på krona hva tienden er, andre kanskje mer på slump.
Men å ha et system på sin givertjeneste, er uansett fornuftig. «Guds lommebok» trenger også regelmessige tilskudd.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Ikke tale om, Herre!»

Flere ganger i Det nye testamente kan vi lese at Peter sa imot Jesus.

Første gang var da Jesus prøvde å forberede disiplene på hva som skulle skje med ham i påsken. «Dette må aldri hende deg», sa Peter. Jesu reaksjon var overraskende sterk: «Vik bak meg, Satan!» (Matt 16,21-23).
Andre gangen var på skjærtorsdag da Jesus vasket disiplenes føtter.
Peter syntes dette var for galt, og Jesus måtte forklare ham at det var nødvendig at han vasket disiplenes føtter.
Tredje gang er etter pinsedagen, da Peter får en åpenbaring om at man som kristen også kan spise det som var forbudt for jøder.
Da strittet jøden Peter imot: «Ikke tale om, Herre!», sa han (Apg 11,8).
Svaret han fikk, var at det Gud hadde renset, var rent.
Det gis situasjoner der vi som kristne vil protestere mot det Gud viser oss.
Vi skal ikke være redde for det.
Gud vil vi skal snakke med ham om alt – også det vi protesterer mot.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Bakerste benk»

Å sitte på bakerste benk er et uttrykk som kan forstås på flere måter.

Det kan bety at man ikke helt teller med lenger, eller det kan være begynnelsen på en framvekst.
Fra politikken kjenner vi uttrykket «backbencher» – det er ikke ment som noen godt attest.
«Rockepresten» Bjørn Eidsvåg kalte sitt andre album for «Bakerste benk» da det kom i 1978.
Tittelsangen handler om en som smyger seg inn på en gudstjeneste i kirken og følger både liturgi og preken med litt ironisk distanse.
I den menigheten jeg vokste opp i, ble den bakerste benken også kalt «frafallsbenken» – det var raskt og enkelt å komme ut av gudshuset hvis man satt der.
Samtidig: Setter man seg på bakerste benk, er man ihvertfall inne i gudshuset eller kirkerommet. Selv om veien ut av lokalet er enkel fra den plassen, kan man også flytte seg framover fra «bakerste benk».
Det er viktig å ha øye også for den som sitter der.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Åpne hender, åpne sinn

Åpne hender, åpne sinn,
åpne hjerter – slipp ham inn.

Åpne hjem og åpne tanker,
åpne opp for de som vanker
i en skog av stengte dører,
åpne opp, se hvor de fører,
raushet, godhet, åpne rom,
se på ham som ropte «kom».

Åpne armer, åpne hender
som seg ut mot verden vender.
Åpne hender, åpne sinn,
åpne hjerter – slipp ham inn.

Nils-Petter Enstad

Vend øret til meg, Herre!

Salme 86, 1:
Vend øret til, Herre, svar meg,
for jeg er hjelpeløs og fattig!

Vend ditt øre mot meg, Herre,
så du hører hva jeg ber.
Takk fordi du alltid lytter,
takk fordi du alltid ser.

Vend ditt øye mot meg, Herre,
så du ser meg der jeg er.
Takk fordi du alltid vokter,
at du alltid har meg kjær.

Vend ditt hjerte mot meg, Herre,
du min skaper, Gud og far.
Takk fordi du alltid elsker,
all min skyld du fjernet har.

Nils-Petter Enstad

Målvakten

En nyutnevnt biskop i Den norske kirke har en fortid som målvakt – eller keeper - for et kjent fotballag.

Utnevnelsen har gitt idrettsmetaforene i norsk, kristelig språkbruk et nytt begrep.
Apostelen Paulus er vel den som har bidratt mest til denne metafor-katalogen. I 1 Korinterbrev 9 nevner han både løping og boksing.
Han viser til idrettens spilleregler og utøvernes evne og vilje til forsakelse. Men det er en viktig forskjell: På idrettsbanen er det bare én som vinner seierskransen; på den banen Paulus snakker om, kan alle vinne seiersprisen, bare man fullfører løpet.
Når det gjelder fotball, er ikke bildebruken like enkel, men at en biskop eller pastor har en slags målvaktfunksjon, er det lett å tenke seg.
Det er kanskje det vi kan kalle «tilsynsansvaret» i en kirke eller andre kristne fellesskap?
En biskop er per definisjon en slik – men også andre kristne ledere har et slikt ansvar.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.
Illustrasjon: Tor Magne Nesvik, som er utnevnt til biskop i Stavanger, har tidligere vært keeper for fotballklubben Viking.

«Hvert eneste ord»

Høsten 1992 vedtok Stortinget den såkalte EØS-avtalen.

Det er en omfattende avtale, og mange av dem som skulle være med og behandle den, var i sterk tvil.
En av dem erklærte at han ikke ville konkludere før han hadde lest hvert eneste ord i avtaleteksten.
At det var snakk om ti tusen sider, endret ikke på det: Han ville lese hvert eneste ord.
Det med å lese «hvert eneste ord» i et omfattende dokument eller et omfattende bokverk, høres voldsomt ut.
En vanlig norsk bibelutgave består av pluss/minus 1.500 sider – hvor mange av oss har lest «hvert eneste ord» i den?
Jeg har kanskje gjort det én gang: Som ung frelsesoffiser leste jeg den «fra perm til perm».
Det ble med den ene gangen, selv om jeg fremdeles leser i Bibelen minst én gang om dagen.
William Booth sammenliknet bibellesning med det å spise fisk: Bein og skinn la han til side, og så konsentrerte han seg om det som ga næring.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.
Bilde: Det var Lars Gunnar Lie (KrF, Sogn og fjordane) som forpliktet seg til å lese «hvert eneste ord» i EØS-avtale (Foto: Stortinget)

App eller lapp?

Jeg vokste opp på en tid da den beste måten å huske noe på, var å notere det ned.

På en lapp, i ei bok eller på ei notatblokk. Det fantes mange varianter.
Noen kunne man henge på kjøleskapet; de kunne være utstyrt både med ark og en blyant eller penn.
Når jeg er i nærbutikken og skal gjøre innkjøp, er det fremdeles huskelappen som gjelder.
Så også om jeg står på en talerstol. Da har jeg et manus med meg. Men jeg ser rett som det er talere som enten bare har en mobiltelefon eller et nettbrett.
App eller lapp?
Jeg oppfatter ikke det ene som noe mer velsignet eller kristelig enn det andre, jeg bare registrerer at også en Guds tjener kan ha både glede og nytte av teknologiske nyvinninger.
Jeg har vært med på store deler av den samme reisen selv.
Står valget mellom app og lapp, har jeg derfor foreløpig landet på lapp.
App eller lapp?
Det viktigste er hva som står i appen eller på lappen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Gått ut på dato»

Uttrykket «gått ut på dato» er blitt en del av dagligtalen.

I utgangspunktet kommer det fra dagligvarehandelen og sier noe om hvor lenge det er tilrådelig å bruke akkurat denne varen, for eksempel til matlaging. Datoen er ikke nødvendigvis hugget i stein.
Noen produsenter skriver at enkelte varer er «best før, men også god etter».
Som mange nye formuleringer, har også «gått ut på dato» fått flere betydninger.
Det har mange som har vært på jobbsøkermarkedet etter fylte 50 år fått merke.
Mange har også erfart at selv om man har en erfaring og kompetanse som yngre mennesker ikke vil få på mange år ennå, blir disse foretrukket når en stilling skal fylles.
Holdninger og etablerte sannheter kan også gå ut på dato.
«Evige sannheter» blir det stadig færre av.
Kanskje er det bare én slik sannhet igjen: Evangeliet om Gud som far og Jesus som frelser?
Det går ikke ut på dato! Det holder seg!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Varme bønner

Det finnes ulike menyer der også belgfrukten bønner bør være en del av matretten.

Det finnes kulturer der bønner er en svært viktig del av kostholdet, ja, kanskje en hoveddel av det.
Er retten speilegg og stekte poteter, er bønner et godt supplement. Da er det viktig at de blir varmet opp først.
Under forberedelsene til en enkel lunsj forleden slo tanken meg: - Skal jeg ha bønner til dette, må de varmes opp først.
Og siden språket er som det er, og kokken i dette tilfellet har den bakgrunnen han har, ble refleksjonen som det ble: Det er viktig med varme bønner.
Det er både sagt og skrevet mye om bønn.
Man kan godt si at bønn er kristenlivets åndedrett.
Det er mange måter å be på.
Noen velger å bruke timer i bønn, andre sender korte, konkrete bønner til Herren mer eller mindre fortløpende gjennom hele dagen.
Det er bønner som er blitt varmet opp av varmen fra troen på at bønnene blir hørt.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Vet hvor jeg skal»

Det er alltid litt frustrerende å havne bak en bil der sjåføren tydeligvis prøver å orientere seg og kjøre samtidig.

Senest i dag opplevde vi det: Bilen foran oss stanset midt i et kryss og måtte tydeligvis rekognosere litt før sjåføren omsider lot bilen kjøre videre.
Det tok kanskje ikke så lang tid, men nok til at trafikken stoppet litt opp og skapte litt frustrasjon, blant annet hos den som kjørte vår bil: «Man bør vite hvor man skal», hørte jeg fra setet ved siden av meg.
Det handlet ikke bare om utålmodighet, men også kunnskap om at slik kjøring skaper farlige trafikksituasjoner.
«Vite hvor man skal» – setningen bet seg fast.
Det er viktig å vite hvor man skal – da trenger man også å vite hva som er veien dit.
Det gjelder i hverdagen og det gjelder i livet.
Det finnes mange sanger om det å ha et mål for livsvandringen.
Mange av oss kaller det målet «himmelen» – det er dit vi skal.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Antall takk

«Hvor ofte skal Gud takkes?» spør Henrik Wergeland i et av sine dikt.

Han svarer med å ramse opp en lang rekke situasjoner og fenomener som man kan møte – som disse: «Så mange ganger som der er mygg/om sommerkvelden på flodens rygg» eller «som der er bølgende gress på marken/som der var levende dyr i arken» før konklusjonen kommer: «Så mange ganger, og flere med/skal Gud lovprises i evighet».

Også i salmeskatten finner vi noe av den samme tanken. «Takk Gud, for vakre morgenstunder» er en slik tekst, «Takk min Gud, for alt som hendte» er en annen slik «takkesalme».
Den siste ender med et «takk for alt, i evighet», mens den første munner ut i dette: «Takk Gud, jeg vil den takk frembære at jeg takke kan».
Apostelen Paulus formante de kristne i Tessaloniki at de skulle takke Gud «under alle forhold» (1 Tess 5,18).
Det kan virke krevende, og noen ganger takker vi kanskje på ren trass?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

I tillit til Guds nåde

«Kan jeg stole på det?» Det er et spørsmål man lett stiller seg selv eller andre hvis det er snakk om noe uventet.

I profeten Daniels bok kan vi lese en bønn Daniel ba til Gud da han fikk et bud om at fangenskapet i Babylon bare var for en tid.
Men kunne han stole på det?
Kunne folket stole på det?
Derfor ber han slik: «For det er ikke i tillit til våre rettferdige gjerninger at vi kommer fram for ditt ansikt med våre rop om nåde, det er i tillit til din store barmhjertighet» (9,18).
Guds velsignelse, frelse eller tilgivelse er verken noe man kan gjøre krav på eller gjøre seg fortjent til.
Selv om profeten Daniel var virksom i den gammeltestamentlige tid, er det noe genuint evangelisk i det han sier i denne bønnen. Han bærer bønnen fram «i tillit til din store barmhjertighet».
Den historiske Daniel levde mer enn 500 år før Jesu fødsel, men tilliten til Guds nåde er like relevant i dag.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Ingen reservebenk

«Her er det ingen reservebenk!»

Setningen falt i et radioinnslag om det å engasjere seg i musikkorps kontra idrett i sin alminnelighet, og kanskje fotball i særdeleshet.
Å være «reserve» på et lag eller i en sammenheng kan oppfattes både positivt og negativt.
Det positive er at man kan betraktes som en ressurs, det negative at man kan oppfattes som å være litt til overs.
Britiske prins Harry, yngre bror av landets tronarving, har skrevet en bok om seg selv. Tittelen på boka kan oversettes med «Reserven». Det er en krevende situasjon.
I Guds rike er det ingen reservebenk!
«Herren har bruk for alle», er en setning jeg hørte ofte da jeg var ung frelsessoldat, og den gjelder fremdeles.
Ikke alle oppgaver er like synlige, men de er der for oss alle. Som det heter i en sang: «Den som fisker mennesker, har arbeid overalt!»
I Guds rike er det mange oppgaver, men absolutt ingen reservebenk.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Blir ikke mødige»

Vi som har møtt noen forskjellige norske bibeloversettelser gjennom livet, er vel kjent med at enkelte ord som vi lærte utenat, nå ikke brukes lenger

«Mødig» er et slikt ord.
I den bibelutgaven jeg vokste opp med, het det hos profeten Jesaja – som da het Esaias! – : «Gutter blir trette og mødige, og unge menn snubler» (40,31).
I dagens oversettelse heter det: «Gutter blir trette og slitne, unge menn snubler og faller».
Ordet «mødig» er gått ut av dagligtalen for lengst, men det var altså et ord for det å være trøtt eller sliten.
Ifølge språkvitenskapen skal det være beslektet med ordet «møye», som også er i ferd med å bli borte fra språket, selv om ordparet «møye og besvær» ennå finnes.
Men om ordet er blitt borte, eksisterer erfaringen fremdeles.
Det gjør også løftet om ny kraft, som profeten knyttet til dette ordet: «De løper og blir ikke slitne, de går og blir ikke trette» (vers 31).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Å sette bønner på lista

Vi som prøver å holde oss til å gjøre matvareinnkjøpet én gang i uka, trenger å ha ei liste klar til enhver tid man kan skrive opp det som man i ukas løp ser trenger å bli fornyet.

Slik er det i hvert fall i denne husstanden.
Ved middagsbordet ble følgende handle-relaterte beskjed levert: – Skriv bønner på handlelista!
«Bønner» er et ord som både omfatter en religiøs handling og en belgfrukt som er mye brukt i matlaging, også her i Norge.
Denne doble betydningen har ført til mange refleksjoner i forbifarten.
Ordet både skrives og uttales likt, uansett hva slags bønner det er snakk om.
Å skrive «bønner» på ei liste kan derfor være nødvendig, enten det er snakk om ei handleliste eller det gjelder den daglige andakten.
Noen skriver ned hvem og hva de skal be for i sitt andaktsliv, og fornyer disse listene med jevne mellomrom.
Man kan kalle det «handleliste» – bønn er nemlig også handling.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Katedraler med og uten tak

Far og sønn hadde planene for en «gutteweekend» klare: Lørdag skulle de på en lengre skogstur og søndagen skulle de i kirken – «katedraler med og uten tak», som det ble beskrevet som.

Det finnes flere uttrykk for at skog og fjell og annen utmark kan oppleves som noe religiøst.
«Guds frie natur» er kanskje det mest kjente og det mest brukte.
Slik jeg leser evangeliene, er det vanskelig å se for seg noe annet enn at når Jesus hadde sine netter i bønn, var det i friluft – «under en åpen himmel» bokstavelig talt.
Men vi leser også at han oppsøkte synagogen og deltok i gudstjenesten der. Katedraler med og uten tak der også.
Våren 1886 publiserte en ung, svensk forkynner et dikt der nettopp en naturopplevelse ble nøkkelen til en lovprisning av Guds storhet.
Diktet fikk melodi og er kjent over hele verden som «Å, store Gud».
Han kan vi både tilbe og lovprise i alle slags katedraler – med og uten tak.

Publisert som «Dagens andakt på KPK.

Man kan lese mer om denne salmen i boka «Når jeg i undring aner», og som kan skaffes gjennom nenstad@gmail.com

Salatbaren

På mange arbeidsplasser med egen kantine er en salatbar ofte en del av tilbudet.

De gangene jeg har vært ansatt slike steder, har jeg vært en flittig bruker av salatbaren.
Gleden over å kunne lage sin egen blanding av tomat, agurk, bønner, oliven, mais, litt kjøtt, litt sopp, litt dressing og så et rundstykke til slutt var – og er – stor.
Dette salatbar-prinsippet fungerer stort sett godt til lunsj, men ikke like godt i andre situasjoner.
Det være seg kjærlighetslivet, menighetslivet eller når det gjelder livssyn.
«Shopping» er et ord som iblant brukes på alle disse områdene.

Kan livssynsmarkedet være en slik salatbar?
Der er det i tilfelle mange ulike tilbud: Litt astrologi, litt sjelevandring og kanskje en dash med Jesus på toppen?
I beste fall vil det virke forvirrende – antakelig vil det ikke smake så godt heller.
Selv i en salatbar bør man vise aktsomhet med tanke på hva man velger.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Kraftbehovet

Behovet for kraft er – bokstavelig talt! – et hett tema i den politiske debatten.

Man snakker om både vindkraft, bølgekraft og solkraft, og om den mest kontroversielle kilden: Kjernekraft.
«Vi trenger kraft» er et mantra som gjentas nesten daglig, og en gammel predikant med dragning mot karismatikken tar seg i å tenke: «Ja, så menn» eller bare «Amen».
Kraft er et nøkkelbegrep i den kristne tro.
Et kjapt søk på bibel.no ga mer enn 200 treff.
Ett av dem var løftet fra profeten Jesaja: «Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke» (vers 20).
Et annet er salmistens vitnesbyrd om å gå «fra kraft til kraft» (84,8), for ikke å snakke om Jesu løfte til disiplene om at de skulle få kraft gjennom Den hellige ånd (Apg 1,8).
I sangskatten finner vi eksempler på at både vinden, sola og bølgene beskrives som kraftkanaler.
Kraften er der alltid – oppsøk den gjerne og la den fylle deg!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

En konfirmanthistorie

Han var blitt døpt som barn, men da han nådde konfirmasjonsalderen, bestemte han seg for at kirkelig konfirmasjon ikke var noe for ham.

Han trodde jo ikke på det kristne budskapet!
Dette ble respektert av foreldrene hans, og han gikk ukonfirmert gjennom livet.
En lesehest hadde han alltid vært, og i godt voksen alder begynte han også å lese Bibelen.
Det ble begynnelsen til en prosess der det å hente opp igjen Fadervår fra hukommelsen var en del av det, å lytte til radiogudstjenester en annen, og å gå til nattverd ble en tredje.
Så meldte ønsket seg om å bli konfirmert, og selv om ønsket var litt uvanlig, tok presten ham på alvor.
Etter samtaler på tomannshånd ble det arrangert en samtalegudstjeneste mellom den voksne konfirmanten og soknepresten, og gjennom den fikk han – som hele grunntanken med konfirmasjonen jo var – bekreftet sin kristne tro i menighetens påhør og nærvær.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Overflod?

Det er nok en av de mest siterte bibeltekster som finnes. Den er på seks korte vers og kalles ofte for «Hyrdesalmen».

For oss med bakgrunn i speideren, er den også kjent som «Speidersalmen».
I det femte verset av salmen sier David at Gud salver hans hode med olje, «mitt beger flyter over», er jeg blitt vant til å lese og sitere. Men i den nyeste oversettelsen ser det ut som David tar sterkere i. Nå heter det at «mitt beger renner over».
Er det noen forskjell på at noe «flyter over» eller «renner over»?
Uansett handler det vel om at det er overflod av noe?
I den bibelutgaven jeg vokste opp med, sier Paulus om Gud at han kan gjøre «mere enn alt, langt ut over det» som vi ber om eller forstår (Ef 3,20).
«Mer enn alt» høres mye ut; i de senere oversettelsene heter det at Gud «kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår».
Enten det flyter eller renner: Gud er ikke gjerrig med sine velsignelser!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Uten penger»

«Det pengeløse samfunn» er blitt et tema i samfunnsdebatten.

Det er de som tar til orde for at forretninger og andre ikke skal ha plikt til å ta imot oppgjør kontant for varer og tjenester.
Dette er en politikk man kan være skeptisk til, selv om den også gir noen bibelske assosiasjoner. Som denne: «Dere uten penger, kom og kjøp korn og spis! Kom, kjøp korn uten penger, vin og melk uten betaling» (Jes 55,1).
Profetens poeng er ikke å ville avskaffe penger som betalingsmiddel, men å si noe om at ikke alt kan kjøpes for dem.
I NT kan vi lese om Simon fra Samaria, som tilbød apostlene penger dersom de kunne skaffe ham den samme kraften som de hadde.
Peter reagerte sterkt på dette: «Måtte pengene dine gå til grunne sammen med deg, du som tror at du kan kjøpe Guds gave for penger» (Apg 8,20).
Guds gave kan ikke kjøpes for penger.
Det er derfor ord som «nåde» og «gratis» har samme opprinnelse.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.