Jesu etternavn

Mye av det som i dag er innarbeidede familienavn, var i utgangspunktet betegnelsen på det yrket familien drev.

Navn som «Smith» (smed), «Taylor» (skredder) eller «Schumacher» (skomaker) har en slik opprinnelse. Men hadde Jesus fra Nasaret noe etternavn?
Jesus Kristus, vil kanskje noen si, eller Jesus Messias.
Profeten Jesaja gir ham mange navn: Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste (9, 6).
I hjembyen Nasaret ble han omtalt som «Tømmermannens sønn» (Matt 13, 55), og folk visste jo hvem både moren hans, brødrene og søstrene var. Så kanskje han kunne ha «Tømmrmannssønnen» som etternavn?
Men samtidig så er det vel ikke i den kapasiteten han huskes best?
Vi som ble kjent med ham gjennom søndagsskolens sanger og fortellinger synes kanskje Jesus Barnevennen er både et passende og nærliggende «etternavn»?
Eller Jesus Synderes Venn?
De er gode og dekkende, begge to.
Slik er Jesus.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Smak selv

Sammen med syn, hørsel og lukt er smaken regnet blant de fem sansene et menneske er utstyrt med.

Den femte og siste er følelsen i huden.
De fem sansene gir oss signaler om gode ting som velvære og nytelse, og mer skremmende ting, som truende farer.
De er en del av hukommelsesapparatet vårt og gjør at vi kan kjenne igjen både situasjoner og andre mennesker.

En i vårt nærmiljø forteller at etter korona-pandemien har vedkommende mistet både luktesans og smaksans. Det har gjort livet mye flatere. Sansene er gaver vi fikk da vi ble skapt.
Salmisten i Bibelen sier derfor: «Smak og se at Herren er god» (34, 9).
Paulus ønsker at menigheten skal være «Kristi vellukt for Gud» (2 Kor 2, 15), og at denne vellukten skal merkes både av de som tror og de som ikke tror.
For den som tror er dette en lukt og smak av velsignelse, for den som ikke tror er smak av dom og død.
Så smak selv og se hva du foretrekker.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Behandles forsiktig»

«Handle with care», hender det at det står på pakker man mottar eller varer man kjøper.

Det betyr at innholdet i pakken har en risiko for å gå i stykker hvis man ikke er forsiktig eller hensynsfull i håndteringen av den. Det som er inni pakken, kan enten knuses, eller det kan knekke.
– En slik lapp bør stå på mennesker også, sa en jeg kjenner som har arbeidet i helsevesenet i mange år.
Også mennesker bør behandles med varsomhet, mente han. Også mennesker er laget av et materiale som kan knuses eller knekkes.
Vi finner mange tekster i Bibelen som kan peke i den retningen.
Som når Jesus oppfordrer oss til å elske våre medmennesker som oss selv; et bud vi finner både hos Matteus, Markus og Lukas.
Fortellingen vi kjenner som «Den barmhjertige samaritan» handler også om dette.
Han så et skadet medmenneske og tok ansvar.
– Gjør du det samme, er Jesu oppsummering av fortellingen (Luk 10,37).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Hodet og hendene også»

Vi kan snakke om «påskefortellingen» i bestemt form entall, men i virkeligheten er det snakk om flere fortellinger for hver enkelt av dagene.

En av skjærtorsdagens fortellinger handler om da Jesus vasket disiplenes føtter.
Disiplene ble nokså forskrekket da han begynte med det – fotvasking var så definitivt tjenernes jobb.
Peter protesterte heftig. Men da Jesus svarte ham, forsto han at dette var en symbolsk handling; en form for pedagogikk.
Da snudde han 180 grader: – Ikke bare føttene, men hodet og hendene også, sa han (Joh 13,9).
Mange har forstått dette dit at Peter ikke bare ville gå på Herrens vei med rene føtter. Han ville også gå med rene tanker og rene hender.
Det er lett å tenke seg at Peter her fikk et sant og riktig bilde av hva det er å være en kristen.
Man kan søle til både hender og føtter, og kanskje tankene også.
Men slike nederlag vil Jesus vaske vekk når vi tror på ham.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Energi på avveier?

De fleste har vært i situasjoner der det oppsto litt plunder med elektrisiteten, det være seg til en radio eller ei lampe.

Kanskje prøver man å «lirke» det litt til, men så skjer det: En liten, gjerne blå, stikkflamme, og så går strømmen.
Det har skjedd en kortslutning.
Kanskje har isolasjonen vært for dårlig, og så tar den elektriske energien en snarvei.

All energi trenger å kanaliseres.
Man ser mange eksempler på hva som skjer når energi kommer på avveie.
Hærverk, vold eller innbrudd kan være tre stikkord.
En viktig del av eksempelvis arbeid blant barn og unge er å aktivisere dem man jobber blant. I idrett, i dugnader, speiderarbeid, sangkor eller andre former for kreativitet.
Da fanger man opp den menneskelige energien og får kanalisert den til noe positivt.
Ikke minst handler barne- og ungdomsarbeid i kristne sammenhenger om dette, som en del av misjonsbefalingen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Gode forbindelser og kunnskaper

En kjent kristenleder var blitt diagnostisert med kreft. Det var behov for operasjon, og i forkant av den hadde lege og pasient en samtale.

– Dette tror jeg går bra, sa legen. – Med tanke på dine forbindelser og mine kunnskaper.
«Forbindelsene» legen tenkte på, var selvfølgelig vissheten om at mange ville be for kristenlederen, i tillegg til at han bad selv.

«Helbredelse ved bønn» er et kjent tema blant kristne.
Det er mange som har avlagt vitnesbyrd om erfaringer med dette.
Men heldigvis er det ingen motsetning mellom kristenmenneskets «gode forbindelser» og legevitenskapens kunnskaper.
De aller fleste har erfart at de kan supplere hverandre.
Det var ikke for ingenting at Jesus ga en gruppe på ti spedalske som han hadde helbredet, beskjeden «Gå og vis dere for prestene» – de var datidens legevitenskap (se Luk 17,14).
Forbindelsene og kunnskapen bekreftet hverandre.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.
Bildet viser preses i Den norske kirke, Olav FykseTveit, som er kristenlederen som nevnes i andakten.

Mer enn man ba om

Rett som det er kommer det e-poster i innboksen min om at jeg har fått innvilget lån jeg ikke har søkt om, at jeg har vunnet premier i konkurranser jeg ikke har deltatt i eller andre tilsynelatende «gladmeldinger».

Jeg sletter dem ulest; de er gjerne forsøk på svindel eller annet ubehag.
I dagligtalen har man et uttrykk som heter «å få mer enn man ber om».
Det kan være overveldende både i positiv og negativ forstand.
Trubaduren Øystein Sunde beskriver dette slik i en av sine muntre visetekster: «Jeg ba om en smule, ikke et brød. Jeg ba om en dråpe, ikke en sjø».
Å få mer enn man har bedt om, er imidlertid noe annet enn å få noe man ikke har bedt om, ja, kanskje ikke ønsket seg en gang.
Slike erfaringer kan minne om profetens ord: «Jeg hadde svar til dem som ikke spurte, jeg var å finne for dem som ikke søkte meg» og «Før de roper, skal jeg svare, ennå mens de taler, vil jeg høre (Jes 65,1 og 24).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Kristenlivets robåt

«Min båt er så liten, «...vil Jesus dra båten i land» og «Jeg er en seiler på livets hav».

Det er bare noen av tallrike eksempler fra både sangskatt og forkynnelse der man bruker en båt-metafor for å skildre troen og kristenlivet.
Fartøyene man synger om kan være store skip eller enkle små båter.
Kanskje bare en robåt?
For å manøvrere en robåt, trenger man to årer.
La oss kalle den ene «tro» og den andre «kunnskap».
Brukt sammen vil de gi en stø kurs. Bruker man bare den ene, vil man fort ende opp med bare å ro i ring, uten å komme seg videre. Det gjelder uansett hvilken av de to årene man velger å bruke.
Troens åre trenger det korrektivet og supplementet som ligger i kunnskapen, og kunnskapens åre trenger troens korrigeringer og justeringer.
Noen ganger må man ta noen ekstra tak med den ene åra, andre ganger med den andre for å rette opp kursen.
Men brukt sammen vil de føre båten mot målet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Kan en bok forandre verden?

«Det er ingen ende på de bøker som skrives», sukket den bibelske vismannen flere hundre år før Kristi fødsel (Forkynneren 12,12).

Sukket er fremdeles relevant. Bare i Norge ble det gitt ut mer enn seks tusen bøker i 2024 – mer enn fire tusen av dem var skrevet av norske forfattere.
Bare noen få kan det sies om at de er med på å forandre historien.
Romanen «Onkel Toms hytte» fra 1852 er en slik bok; debattboka «Den tause våren», som kom 110 år senere, er en annen.
Romanen satte slaveriet i USA under debatt, sakprosaboka satte miljøutfordringene på dagsorden.
Men ingen av dem, eller noen andre av de mange viktige og banebrytende bøkene som er blitt skrevet, kommer opp mot den som kalles «Bøkenes bok».
Det er en grunn til at den spres i mellom 50 og 60 millioner eksemplarer årlig verden over, og mellom 50- og 60.000 bare i Norge.
Daglig opplever mennesker at Bibelen er med på å forandre livet deres.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Til Guds sak»

Det unge paret i en norsk østlandsbygd ønsket seg så inderlig i hvert fall ett barn.

Men hver gang hadde det gått galt, før de – etter flere år – fikk en sønn.
Før fødselen hadde de gitt hverandre et løfte om at de ville gi et for datiden betydelig beløp for å vise sin takknemlighet til den første innsamlingsaksjonen som banket på døra deres.
Dette var på 1950-tallet; og jeg tror beløpet var 1.000 kroner.
Den første som kom i et slikt ærend, var den kvinnelige lederen for Frelsesarmeens menighet i nabobygda.
Hun ble bedt inn og fikk overrakt en konvolutt med påskriften «Til Guds sak», sammen med bakgrunnsfortellingen.
Det er mange fortellinger om mennesker som velger å støtte «Guds sak» med midler, det være seg på regelmessig basis eller mer ad hoc. «Tiende» for den regelmessige givertjenesten og trosgaver eller takkegaver når det føles riktig.
Det følger velsignelse med å gi «Til Guds sak».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Just som jeg er»

Som frelsesoffiser både i Norge og Danmark på 1970- og 80-tallet, har jeg vært med på en del andakter og sangstunder på ulike institusjoner.

De fleste anledningene fikk man nok på institusjoner for eldre der mange av tilhørerne var fortrolige både med «Navnet Jesus» og «Det gamle ærverdige kors».
Ved å spørre om det var noen bestemt sang de ville høre, fikk vi ofte god respons.
Også i fengsler har jeg vært med på å synge slike sanger; både i fengselets kapell og noen ganger i korridoren der de innsatte kunne åpne luka i celledøra om de ville høre sangen.
Det hendte at noen av dem sendte ut en lapp til sangerne med et sangønske. Det kunne være «Barnetro» og det kunne være «Just som jeg er».
Slike sangønsker kunne nok trigge noen refleksjoner både hos sangerne og frelsesoffiseren.
«Slik som jeg er» – uten pynt eller staffasje.
Det er bare slik det har noen hensikt å komme fram for Jesus.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Distansen

Det finnes ulike betegnelser på avstand og distanse.

«Et steinkast» er ett slikt.
Men hvor langt klarer de fleste av oss å kaste en stein? Så langt som 35 meter?
Det er en av de lengdene som oppgis som definisjon på et steinkast.
Og hvor langt er «gangavstand»?
To-tre kilometer? Det spørs vel litt på hvor glad du er i å gå.
I tidligere tider snakket man om «en dagsreise» – det kunne være en gammeldags mil.
I vår tid kan «en dagsreise» føre deg fra én kant av jorda til en annen.
Hva med «et lysår»?
Det er avstanden lyset legger bak seg i løpet av 365 døgn – det er snakk om millioner av kilometer.
Men finnes det en måleenhet som kan si noe om avstanden mellom Gud og mennesker?
Det gjør faktisk det.
Kanskje kan den kalles «en bønnelengde»?
Det betyr ikke at bønnen behøver å være lang – snarere tvert om. Bibelen sier: «Før de roper, skal jeg svare, mens de ennå taler, vil jeg høre» (Jes 65,24).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Enøyd?

Fra skaperens side er vi utstyrt med to øyne.

Det samme gjelder mesteparten av resten av den delen av skaperverket som beveger seg «til lands og til vanns og i luften med», som det heter i eventyret.
At begge øynene fungerer, er viktig, blant annet for dybdeforståelsen av synsinntrykket.
Å si om noen at vedkommende er «enøyd», er ikke noen god attest.
Det betyr gjerne at man er trangsynt.
Men noen ganger blir livet slik at man rent fysisk faktisk blir enøyd.
Man ser bare på det ene øyet.
Det andre kan være sykt, skadet eller rett og slett borte.
Det kan være upraktisk, men er stort sett til å leve med.
Da er det verre dersom man er enøyd i åndelig eller intellektuell forstand.
Kan «synd og nåde» være et stikkord her?
Hvis man bare er opptatt av det ene og ikke ser det andre, blir det fort ubalanse.
Paulus konkluderer slik: «Men der synden ble stor, ble nåden enda større» (Rom 5, 20).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Forandret - forvandlet

To kristne venner snakket sammen om en felles bekjent av dem som nylig var blitt omvendt.

«Han er blitt så forandret», sa den ene.
«Det er fordi han er blitt forvandlet», mente den andre.
Ordene ligner hverandre, men rent språklig er nok «forvandlet» et langt sterkere ord enn «forandret».
Begge ordene gir noen titalls treff i nettbibelen. Når Paulus beskriver det som skjer i omvendelsen, bruker han ordet «forvandle» (2 Kor 2,18), og Jesus snakker om at sorg skal «forvandles til glede» (Joh 16,20).
Innholdsmessig betyr vel «forandre» at man endrer litt på noe, et plagg, en tekst eller et møbel.
Men skjer det en forvandling, er nok det en mye dypere og mer dramatisk prosess.
Bibelen kaller det da også å «bli født på nytt» (Joh 3).
En slik forvandling er det bare Gud selv, skaperen av alt, som kan gjøre. Og han sier om seg selv: «Jeg, Herren, har ikke forandret meg» (Mal 3,6).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Om håpet

Tidligere president i USA, Bill Clinton, vokste opp i den lille byen Hope i delstaten Arkansas.

Som politiker kom han ofte tilbake til oppveksten i denne byen, og de verdiene han både tilegnet seg der og som han bevarte hele livet. Han avsluttet ofte talene sine med setningen: «I still believe in a place called Hope» (Jeg tror fortsatt på et sted som heter Håp).
«Håp» er et sentralt begrep i den kristne tro.
I «kjærlighetskapitlet» i Bibelen (1 Kor 13) slår apostelen Paulus fast at det er tre ting som skal bli stående: Tro, håp og kjærlighet.
Det er laget smykker som består av symbolene for disse tre: Troen er representert ved et kors, kjærligheten ved et hjerte og håpet ved et anker.
Å ta håpet fra et menneske er regnet som noe av det mest grusomme og hjerteløse man kan gjøre.
«Håpløshet» er kanskje det mest deprimerende ord i språket.
Men «i håpet er vi frelst», skriver Paulus i Romerbrevet 8,24.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Nye mennesker

Det skal ha skjedd ved Speaker's Corner i Hyde Park i London.

En representant for et politisk parti pekte på en mann som de fleste oppfattet som en fillete uteligger, og erklærte: – Vår politikk vil gi nye klær til den mannen!
En i forsamlingen skal ha ropt tilbake:– Jesus Kristus vil gi en ny mann i de klærne.
Denne andaktsskribent ønsker begge deler: Både et nytt, oppreist menneske og nye klær, og vil derfor gi både politikeren og tilskueren et poeng hver.
Enten påkledningen er ynkelig eller flott, framtoningen stakkarslig eller selvsikker, gjelder det samme: Kristus kan sette nye mennesker i de enkleste filler og i de flotteste garderober.
Profeten Samuel så til det ytre da han skulle salve en ny konge, men Gud måtte minne ham på at «Herren ser på hjertet» (1 Sam 16,7).
Paulus skriver at «den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til» (2 Kor 5,17).

Publisert som «Dagens andakt» i KPK.

Bordbønn

Det å starte et måltid med en liten bønn, har lange tradisjoner.

Det er laget mange forskjellige bordbønner som dels synges og dels siteres i norske hjem hver eneste dag.
I den perioden da man har små barn, er det én type bordbønner som brukes, som voksne velger man andre former.
Da jeg var speiderleder gikk det litt sport i det både for ledere og speidere å ha en ny melodi til bordbønnen til alle måltider i løpet av en leir. Melodiene varierte fra «Her kommer dine arme små» til «Emil i Lønneberget».
Tanken bak det å be bordbønn, er å takke Gud for alle hans gaver, også for maten.
Skikken kan sies å ha røtter helt tilbake til Moses og vandringen fra Egypt. Der ute i ørkenen sørget Gud både for brød, drikke og kjøtt. «Der skal du spise og bli mett og velsigne Herren din Gud for det gode landet han har gitt deg» (5 Mos 8,10).
I eldre tider kalte man maten for «Gudslånet».
Det er fremdeles en riktig tanke.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Lappesaker

Da jeg fikk min første «store» sykkel – en 18-tommers – som gutt, var en boks med lappesaker en del av det som fulgte med.

Den var festet under setet, og jeg tok den fram flere ganger for å studere innholdet: En liten tube lim, et stykke sandpapir og lapper i litt ulike størrelser, avhengig av hvor stort hullet var som skulle dekkes.
Dette med å kunne lappe på noe som er ødelagt, er en kunst i seg selv.
Jesus ga noen råd i så måte, som i Markus 2,21-22. Det er en nyttig kunst å beherske – et plagg er gjerne like godt etter en slik operasjon, enten man klarer det selv eller trenger hjelp fra andre.
Men det er en situasjon der lappesaker ikke er nok.
Det gjelder vårt forhold til Gud.
I møtet med egen synd og egne nederlag, er det ikke lappesaker som skal til.
Da trengs det en ny fødsel – ikke i fysisk forstand, men i åndelig, slik Jesus forklarte den jødiske rådsherren Nikodemus (Joh 3,3-7).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Enkens skjerv»

Hun kunne nok ha grepet litt dypere ned i pungen da hun ble bedt om å gi en gave til et formål i menigheten. Det forsto hun kanskje selv også, men som hun sa til sitt forsvar: – Husk det med enkens skjerv.

Uttrykket «enkens skjerv» kjenner vi fra en fortelling i Markus-evangeliet.
Det er ikke en lignelse, men en hendelse Jesus var vitne til, der en enke la to småmynter i tempelkisten. Det var all den kapital hun eide og hadde.
Kanskje var det, som sum betraktet, den minste donasjonen som ble gitt i tempelkisten den dagen, men som Jesus påpekte: Mens de andre ga av sin overflod, ga hun «av sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av» (Mark 12,44).
Fortellingen om enkens skjerv er en av de mest utfordrende tekstene i hele evangeliet.
Større trosprosjekt kan man nesten ikke forestille seg.
Kanskje var det denne enken Jesus hadde i tankene da han sa at det er saligere å gi enn å få? (Apg 20,35).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Klar tale?

Idet jeg kjørte ut av et såkalt «tettbygd strøk», oppdaget jeg at skiltingen langs veien ga to budskap som var stikk i strid med hverandre.

Mens skiltet på den ene siden sa at nå behøvde jeg ikke å holde meg under 50 kilometer i timen lenger, ga skiltet på den andre siden stikk motsatt beskjed. Hadde jeg vært på vei inn til stedet, ville jeg fått det samme budskapet, men med motsatt innhold.


Forklaringen var enkel: Noen hadde tydeligvis moret seg med å snu et av skiltene 180 grader.
I forbifarten ga hærverket – som det jo var! – meg en tanke om hvor viktig det er å gi klare meldinger og ikke tale med to tunger.
Jesus sa i Bergprekenen: «La et ja være ja og et nei være nei!» (Matt 5,37).
Det finnes mange eksempler på at selv enkle spørsmål kan føre til lange og ordrike svar.
Det er nok ikke tilfeldig at ordet «tja» ikke finnes i Bibelen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Å vandre med Gud

Han fortalte aldri hva som hadde ført til at han skrev en sangtekst som har vært brukt i mer enn 100 år.

Sangen begynner slik: «Jeg har vandret med Jesus i mørke og lys», og den ble skrevet i 1922 av den 25 år gamle frelsesoffiseren David Welander. Han laget også melodien til den. Når han ble spurt, svarte han at sangen ikke hadde noen «historie». – Den er bare et enkelt vitnesbyrd, sa han.
I Bibelen leser vi om flere som sikkert også kunne avlegge et slikt vitnesbyrd.
Det sies både om Noah (1 Mos 6,9) og om Henok (1 Mos 5,24).
Fortellingen om Noah er nok bedre kjent enn den om Henok, men han nevnes i Hebreerbrevet som en av troens helter. Han huskes som en som «vandret med Gud».
Profeten Mika sa det slik: «Og hva krever Herren av deg? Bare at du gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud» (6,8).
Da kan man erfare det samme som sangeren: «Han er trofast i dag som i går».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Søvn eller hvile?

Mange av oss har sikkert erfart at man kan sove uten å hvile, og man kan hvile uten å sove.

Den første situasjonen oppleves som krevende, mens den andre kan oppleves positivt. Nei, man sovnet ikke, men det var godt å hvile likevel.

Hviledagen er en del av Guds skaperordning.
I skapelsesberetningen heter det at Gud selv hvilte på den sjuende dagen.
Det har vært forsket på at seks arbeidsdager og én hviledag er en sunn og god rytme for kroppen.
Men det forutsetter at man faktisk hviler.
Både rekreasjon og søvn er gode hvilefaktorer både for kroppen og sinnet.
Jesus trengte begge deler den gangen han var her på jorden.
«Om Frelseren sover i båten iblant, han er dog i båten om bord», heter det i en kjent sang av Nils Frykman.
Bildet av den sovende Jesus hentet han fra fortellingen hos Markus om da Jesus stillet stormen.
Storm – søvn – hvile – «det begynner å ligne et liv», som det heter i en annen sang.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Når Gud virker taus

Ofte deler vi historien opp i perioder som vi definerer fra ett tidspunkt til et annet, men virkeligheten er jo ikke slik.

Overgangen fra én periode til en annen kan være glidende.
Etter at Israels folk hadde vendt tilbake fra fangenskapet i Egypt, fikk man den såkalte «dommertiden». Fra den perioden hører vi om helter som Samson og Gideon, men oppsummeringen er likevel dyster: «I de dager var det ingen konge i Israel. Hver mann gjorde som han selv fant for godt» (Dom 21,25).
Etter dommertiden kom kongetiden.
Den begynte slik: «I de dager kom det sjelden ord fra Herren, og av syner var det få» (1 Sam 3,1).
Det var ikke bare i den gamle pakt de troende kunne få følelsen av at Gud var taus.
Det skjer og har skjedd også med kristne gjennom hele kirkehistorien.
Men om Gud kan være taus, betyr ikke det at han er døv.
Når Gud noen ganger kan virke taus, er det fordi han lytter desto grundigere.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Strategien

Da Jesus ga disiplene det vi gjerne kaller «misjonsbefalingen», ga han dem også en oppskrift på en misjons- eller evangeliseringsstrategi.

Den er aktuell fremdeles. Han sa at de skulle «være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende» (Apg 1,8).
Overført til den virkeligheten vi lever i, kan dette tolkes slik: Begynn først hjemme, så i nabolaget, så i byen man bor i, nabobyen, byer lenger unna, andre land.
De aller første kristne fellesskapene vi leser om i Det nye testamente var det vi i dag ville kalle «husmenigheter». I flere brev henviser Paulus til «menigheten som samles i ditt hus» (Filem 2). Det kunne også være flere husmenigheter i de byene der apostelen skrev brev til de kristne.
Det viser at den strategien Jesus anbefalte, fungerte.
Det gjør den fremdeles. Både i nærmiljøet, i distriktene og globalt.
Det gjør også løftet Jesus ga om å være med «alle dager».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Andreas

Vi leser om to brødrepar blant Jesu disipler. Det var Jakob og Johannes, og det var Peter og Andreas.

Peter, Jakob og Johannes hører vi mye om; de var nesten et slags arbeidsutvalg i disippelflokken.
Andreas hører vi mindre om.
Han var en av disiplene til døperen Johannes, men da Johannes pekte på Jesus, fulgte Andreas og en til Jesus.
Han er den første disippelen vi får vite navnet på (Joh 1,40).
Senere, når vi leser om ham i evangeliene, er det stort sett om at han førte andre mennesker til Jesus.
Først sin bror Simon Peter, deretter en gutt med fem brød og to fisk (Joh 6,8-9) og endelig noen grekere som ville møte Jesus (Joh 12,22).
Noen bruker betegnelsen «Andreas-kristen» på slike personer, som ofte i all stillhet kan vinne andre for Jesus og føre dem til ham.
Mer enn 35.000 norske menn har navn som er avledet av Andreas, og 8.000 norske kvinner.
Et navn å være glad for.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Veien

«Det er ingen vei til fred – det er fred som er veien.»

Omtrent slik skal den indiske frigjøringshelten Mahatma Gandhi ha formulert seg da han sto i spissen for den indiske frigjøringsprosessen fra kolonimakten England.
Mens strie strømmer av blod ofte har rent i kjølvannet av andre frigjøringshelter, var Gandhis eget blod det eneste som rant i hans kamp. Det skjedde da han ble myrdet av en fanatisk nasjonalist i 1948.
Skal man et sted, er det viktig å kjenne veien.
I Salmenes bok er det flere tekster om det å finne rett vei. I Salme 119 leser vi at salmisten ber om at han skal forstå veien (vers 27), at han skal løpe den (vers 32) og lære den (vers 33).
Mange har nok undret seg over det svaret Jesus ga disippelen Tomas da han spurte Jesus om veien til Gud. «Jeg er veien», svarte Jesus (Joh 14,6), og la til: «Ingen kommer til Far uten ved meg».
Jesus er veien!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Å quize med Vårherre

Hver kveld pleier kona og jeg å bruke noen minutter på quiz.

To av avisene vi får i hus hver dag, har quiz-spalter, og disse tester hun på meg.
Noen quizer er lette, andre er vanskelige.
De lette handler gjerne om ting den som quizes, har greie på, mens de vanskelige er motsatt. Som når det spørres etter hvem som gjorde hva i Champions League for x antall år siden.

Ordet «quiz» kommer fra det engelske ordet for «spørsmål», og om ikke Gud «quizer» oss, har han en del spørsmål.
De to første finner vi allerede i ur-fortellingen, både når han spør Adam «Hvor er du?» og senere Kain «Hvor er din bror?».
Profeten Jesaja ble spurt: «Hvem vil gå?» mens Elia ble spurt: «Hva vil du her?».
Også Jesus stilte spørsmål. «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?», spurte han en blind mann, mens disiplene fikk spørsmål både om hvem folk sa at Han var og hvem disiplene mente Han var.
Alt sammen spørsmål han stiller også i dag.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Prøver å være det»

I romanen «Ung mann vil ut» forteller forfatteren Edvard Hoem om da han tidlig på 1960-tallet flyttet til Molde for å gå på skole.

Her forteller han om et møte med en ung mann, om enn litt eldre enn ham selv, og samtaler de hadde.
– Er du kristen? spør denne.
– Jeg prøver å være det, svarer den unge realskolegutten, som dessuten er sønn av en indremisjonspredikant.
Å «prøve å være kristen» kan forstås på flere måter.
Det kan være at man prøver å leve slik det forventes at en kristen skal leve.
Men det kan også forstås som at man er litt søkende, letende, famlende i sitt forhold til kristentroens innhold.
Mange føler at det å kalle seg en kristen, er å ta et litt for store ord i munnen.
I mange land er det slik at dersom du er døpt, er du en kristen, uansett hva du tror.
I norsk sammenheng regner man med at en som tror på Jesus, er en kristen.
Troen kan være sterk eller svak.
Sennepsfrøet var Jesu målestokk.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Rett hylle?

Det var alltid mye bøker i mitt barndomshjem.

Det har det alltid vært i mitt eget hjem også, og dette har fulgt med videre i neste generasjon.
Etter hvert som man vokste til, var det å gå på «skattejakt» i foreldrenes bokhyller en spennende aktivitet.
I første omgang trålet man de hyllene som var i gripehøyde, men etter hvert lærte man både å strekke seg etter de som sto på øverste hylle og å bøye seg etter de som sto i de nederste.
Begge øvelser ga både positive og spennende opplevelser.
Her fant man noen ganger rene klassikere, andre ganger bøker som ga god informasjon, spennende innsikt eller rett og slett leseglede.
De aller fleste bøker blir bare lest én gang av den samme leseren, så blir den satt i en hylle og kanskje glemt.
Noen bøker blir lest av mange i den samme familien og noen tas fram, gang på gang.
Bibelen er ofte en slik bok.
Den bør plasseres både i gripehøyde og på rett hylle.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Bønn eller krav?

Etter at FNs generalsekretær Dag Hammarskiöld omkom i en flystyrt i 1961, fant man en ringperm med notater. Utenpå permen hadde han skrevet «Vägmärken».

Notatene var en rekke tekster som han selv kalte «en dagbok eller en hvitbok om mine forhandlinger med meg selv – og med Gud».
Notatene ble gitt ut første gang i 1963 og er senere gitt ut en rekke ganger, også på norsk.
Mange reagerte negativt da «Veimerker» kom ut, men nå, mer enn 60 år senere, er det mange som regner boka som en klassiker innen moderne kristen fromhetslitteratur.
Som kristen framstår Hammarskiöld som en mystiker og filosof gjennom mange av disse tekstene.
Mange av tekstene handler om bønn, blant annet denne fra 1942: «Menneskedyrets krav blir ikke bønn bare ved å sette Gud som adressat».
Det er store forskjeller mellom krav og bønn.
Dette gjelder i forhold til mennesker, men enda mer i forhold til Gud.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Høyere enn jeg»

Mange av de salmene David, gjetergutten fra Betlehem som ble konge i Israel, skrev, er bønner til Gud.

Det er bønner om hjelp, det er bønner om beskyttelse og det er bønner om å bli velsignet og vokse i nåde.
En av bønnene hans er slik: «Før meg opp på en klippe som er høyere enn jeg» (Salme 61,3).
Mange av bildene som brukes i Bibelen handler om å bli løftet opp – vi forstår det gjerne som å bli løftet over det jordiske, det hverdagslige, det trivielle.
Ofte kan det å søke opp i høyden gi helt nye perspektiver på tingene.
Peter hadde, sammen med to andre disipler, en sterk opplevelse med Jesus på et fjell.
Så sterk var den at Peter ville bli der på fjellet.
Med Jesus hadde en bedre idé: Han ble heller med disiplene ned i dalen igjen.
Det er godt å være på fjellet med Jesus, men enda bedre er det når han er sammen med oss nede i dalen.
Han er «høyere enn jeg», men samtidig på vårt nivå.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Fru Pilatus»

Hun er blant de bibelske skikkelsene som bare nevnes i forbifarten.

Vi vet så å si ingenting om henne, ikke hva hun heter en gang. Men legendefloraen har gitt henne både et navn, en slekt og en fortelling. Hun regnes blant kirkens hellige både i de ortodokse kirkene og i den koptiske.
«Mens [Pilatus] satt på dommersetet, sendte hans kone bud til ham og sa: – Ha ikke noe med denne rettferdige mannen å gjøre! Jeg har drømt så vondt i natt for hans skyld» (Matt 27,19).
Hun gikk tilsynelatende i forbønn for Jesus.
Kanskje var det derfor det satt så langt inne for landshøvdingen å godta dødsdommen over mannen fra Nasaret?
Den engelske forfatteren Charlotte Brontë skrev et langt dikt om drømmen Pilatus’ kone hadde hatt.
Også andre forfattere har vært opptatt av henne.
Ifølge noen legender ble hun en kristen og døpt av Paulus.
Kanskje var hun den første som innså at Jesus var uten skyld?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Et kristelig blad»

Det var på den tiden da man ennå kunne gå rundt på kafeer eller restauranter og spørre folk om de ville kjøpe Krigsropet.

Dette var en sommerdag på 1970-tallet. Jeg gikk fra bord til bord med det samme spørsmålet og fikk stort sett de samme svarene. Noen «ja» og noen «nei» – mest det siste.
Et «ja» ble gitt med noe som minnet om begeistring. – Ett kristelig blad i uka bare må jeg ha, og nå som Banneret har sommerferie, er Krigsropet det beste jeg kan få tak i
Det finnes mange fortellinger om hvordan «et kristelig blad» bidro til at den som leste det – enten man hadde kjøpt det, fått det eller funnet det – fikk en ny kurs i livet og tok imot evangeliet.
Innholdet i slike blader har lang tradisjon for å være variert, fra omfattende artikler til korte vitnesbyrd, betraktninger eller kanskje bare et lite dikt.
I vår tid er nok både bladene og leserne annerledes, men budskapet er det samme.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Fylle store sko

Etter mordet på Martin Luther King i 1968 ble den nye lederen for Kings bevegelse spurt om han trodde han kunne fylle nobelprisvinnerens sko.

– Jeg kan ikke fylle Kings sko, men jeg har mine egne sandaler som jeg vil fylle, svarte Ralph Abernathy.
Det å skulle overta et ansvar, en stilling eller et verv etter noen, vil ofte medføre en eller annen form for prestasjonsangst. Ikke minst gjelder dette dersom forgjengeren var en som tok stor plass, var synlig og dyktig.
«Å hoppe etter Wirkola» er blitt et uttrykk for dette.
Det beste rådet man kan gi den som kommer i en slik situasjon, er trolig dette: Vær deg selv!
Predikanten Billy Graham og sangeren Johnny Cash var gode venner, selv om livene deres ble veldig forskjellige.
Men dette hadde de felles: Begge tok imot Jesus i et møte der sangen «Just as I am» («Slik som jeg er») ble sunget.
Slik kunne Gud også bruke dem begge.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Sangen og stillheten

Som ung ble hun omvendt ved Frelsesarmeens botsbenk i hjembyen, og etter en stund ble hun også frelsessoldat.

Så gikk det noen år, livet førte henne og mannen til andre steder, og de meldte seg inn i kvekersamfunnet.
Frelsesarmeen og kvekerne har flere ting felles, men gudstjenestene er nokså forskjellige.
Frelsesarmeens gudstjenester er preget av sang og musikk, kvekernes er preget av stillhet.
Etter å ha vendt tilbake til Frelsesarmeen som godt voksen, oppsummerte hun erfaringene slik: Som kveker savnet jeg sangen og musikken, men som frelsessoldat kan jeg ofte savne stillheten.
Både sang og stillhet er fullgode elementer både i en gudstjeneste og i et trosliv.
Jeg leste om en som delte sitt andaktsliv i to deler: Én del der han fortalte Gud hva han var opptatt av og én del der han var opptatt av å høre hva Gud ville si til ham.
Én del for sang – én del for stillhet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK. - Bildet viser Gyda Hansen fra Risør, som er den det fortelles om i denne betraktningen (Foto: NPE).

God plass

En vårdag i 1960 flyttet mine foreldre og vi tre barna fra en ett-romsleilighet i Vika til en stor leilighet på Frogner i Oslo.

Det sto «fem rom og kjøkken» i beskrivelsen, men med ganger, bad og annet var det i alt 11 rom. Her bodde vi i mange år.
Hver gang jeg hører setningen «I min Fars hus er det mange rom», tenker jeg på den leiligheten.
Det var Jesus som snakket om de mange rommene (Joh 14,2), og det var disiplene han sa det til.
Setningen er blitt tolket på flere måter. Noen har tenkt at den er en beskrivelse av de mange trosretningene som den kristne kirke består av, andre har tenkt at det er en beskrivelse av rausheten og romsligheten som bør kjennetegne det kristne fellesskapet.
I engelske bibelutgaver bruker Jesus ordet «mansions». Da snakker vi ikke om værelser, men om hus.
En oppsummering kan kanskje rett og slett være at Jesus sier: I min fars hus er det god plass.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Den tomme graven

Med sitt lange skjegg og sin markante nese kunne Frelsesarmeens grunnlegger William Booth gi assosiasjoner til de gammeltestamentlige profeter. Han stammet da også fra en jødisk familie på morssiden.

Lenge hadde han en drøm om at armeen han hadde startet, skulle ta opp arbeid i Det hellige land.
Det ble det aldri noe av, hverken mens han levde eller senere. Men i påsken 1905 besøkte han Jerusalem og sendte reisebrev til ulike utgaver av Krigsropet over hele verden.
«Jeg har sett den tomme graven», skrev han.
Det er to motiver som gjerne brukes for å beskrive påsken.
Det ene er det tomme korset, det andre den tomme graven.
Det er nok ulike oppfatninger om hvilket av de motivene som er det sterkeste.
For den gamle frelsesgeneralen virker det som det ikke var noen tvil, selv om han hadde besøkt både Oljeberget, Getsemane og Golgata-høyden.
Det sterkeste vitnesbyrdet fant han i den tomme graven.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK.

Fri og bevare!

«Fri og bevare meg vel» er ord som brukes av mange når man skal uttrykke oppgitthet eller overraskelse over noe. Mange oppfatter det som et kraftuttrykk, om enn i den nedre skalaen for slike.

En annen variant av uttrykket er «Gud bevares», og da er vi kanskje litt nærmere hvordan uttrykket også kan oppfattes.
Å bli satt fri og å bli bevart er velkjente uttrykk både i kristen tanke og i kristen språkbruk.
Jesus selv sa om det å bli fri: «Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri» (Joh 8,36).
Å bli bevart som kristne er også et viktig tema, både i forkynnelse og sjelesorg. Apostelen Peter skriver til «dere som i Guds kraft blir bevart ved tro, så dere når fram til frelsen» (1 Pet 1,5).
Å bli bevart, er ingen selvfølge.
Det er nåde, og den nåden aktiveres først og fremst ved at man holder fast i troen på at frelsen i Jesus gjelder i alle slags situasjoner.
Både fri og bevart!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

En indre ild

Den kanadiske frelsesoffiseren Clarence Wiseman avsluttet sin aktive tjeneste med en treårsperiode som Frelsesarmeens verdensleder.

Som pensjonist skrev han en selvbiografi som fikk tittelen «A burning in my bones».
Tittelen var hentet fra profeten Jeremia, som sa det samme om det å være betrodd oppgaven som formidler av Guds ord (Jer 20,9): «Da var det som om det brant en ild i mitt hjerte. Den var innestengt i knoklene mine».
Skuespillet «Catalina» fra 1850 huskes nok ikke for annet enn at det var det første Henrik Ibsen ga ut, og kanskje for sitatet: «Jeg må, jeg må, så byder meg en stemme i sjelens dyp – og jeg vil følge den».
Å ha fått et kall, eller kanskje en visjon, er både et privilegium og en forpliktelse.
Det er dette både den bibelske profeten og den pensjonerte frelsesgeneralen satte ord på.Erfaringen var den samme: Det var noe som brant så sterkt at det bare måtte sies.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Tre kapitler daglig?

Frelsesarmeens grunnlegger William Booth hadde et sterkt forhold til Bibelen.

Han ble omvendt som 15-åring og skal i den forbindelse ha sagt at han ville gi Gud «alt som finnes i William Booth».
Fem år senere ga han både Gud og seg selv dette løftet: «Jeg lover at jeg ikke vil lese mindre enn tre kapitler i Guds ord hver dag».
Det er ingen grunn til å tro noe annet enn at han holdt det løftet. De tre kapitlene var ikke noe maksimumsløfte; det var minimum.
Etter hvert som Bibelen i bokform er blitt tilgjengelig for de fleste – ja, alle! – i den vestlige verden, er det lett å glemme at det ikke alltid har vært slik.
Gjennom mesteparten av kirkehistorien har ikke Guds ord mellom permer vært tilgjengelig for de aller fleste.
Guds ord ble spredd dels ved «munn til øre»-metoden, dels via det vitnesbyrdet som kristne mennesker viser med sine liv.
Den metoden fungerer fremdeles.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Fine navn»

Jeg visste at min kollega var alenemor med to barn, og rent tilfeldig fikk jeg vite hva barna hennes het: Det var Rebekka og Benjamin.

Da jeg kommenterte at det jo var bibelske navn, svarte hun: – Det tenkte jeg aldri på. Jeg synes bare det er fine navn.
Mange norske foreldre tenker på samme måte.
Hvert år er det særlig mange norske gutter som får navn av bibelsk opprinnelse, men også jenter får slike navn.
Både Rebekka og Benjamin er navn vi kjenner fra urhistorien.
Rebekka var gift med patriarken Isak og Benjamin var den yngste sønn av patriarken Jakob.
Bibelske navn betyr noe.
Rebekka betyr trolig «hun som binder sammen», mens Benjamin betyr «gledens sønn».
Mange foreldrepar tenker sikkert som min kollega for mange år siden: Det er fine navn.
Andre har en bevisst tanke bak navnevalget.
Det «fineste» bibelske navnet er likevel Kristus.
Alle som tror på ham, kan kalle seg med hans navn.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Steg for steg»

Den kjente «løpedronningen» Ingrid Kristiansen har nylig vært med å gi ut en bok om det å løpe.

Med en erfaring og kompetanse som få, om noen, kan matche, er hennes bidrag til boka å gi råd om det å løpe.
Boka heter «Steg for steg».
Jeg kommer neppe til å lese boka, men tittelen traff meg, både fordi det tidligere er gitt ut minst to bøker med den samme tittelen, om enn for mange år siden. Men også fordi jeg husker formuleringen fra en sang som ble brukt i min ungdom: «Der du går skal din vei åpnes for deg/steg for steg», og «Vi vil følge din vei, lær oss å gå, steg for steg, steg for steg».
Det er mye god livsvisdom i dette med å ta ett skritt om gangen.
Lynda Randle fra Gaither-miljøet synger slik: «One day at the time, sweet Jesus» - det er alt hun ber om.
«Styrke for dagen og håp for i morgen» er en liknende bønn som vi kjenner fra sangen «Stor er din trofasthet».
Steg for steg.

Publisert som «Dagens andakt» påKPK.

Blanke ark og fulle notatbøker

Etter mange år i det som kalles «frivillig sektor», både som ansatt, tillitsvalgt og frivillig, har jeg vært på flere konferanser, kurs og andre samlinger enn jeg klarer å huske.

Mange av dem husker jeg fordi jeg fikk med meg en notatbok eller notatblokk fra samlingen.
De er en type minner, men også «kjekt å ha»-objekter for en som gjerne noterer både tanker, ideer, telefonnumre og navn med tanke på senere oppfølging.
Jeg skal nok bli en meget gammel mann dersom jeg skal klare å fylle samtlige blokker og notatbøker med hva-det-nå-kan-være; mange av dem står det en del i, men mange er fremdeles helt blanke og ubrukte.
Jeg har adgang til «blanke ark» i lang tid framover.
Alf Prøysen sang ikke bare om blanke ark, men også om å ha fargestifter til.
I min situasjon er det mer snakk om kulepenner.
Men det er der, begge deler, klare til å bli tatt i bruk i en forhåpentligvis god saks tjeneste.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Frikortet

Forleden fikk jeg melding fra det offentlige: Jeg er innvilget frikort for helsetjenester.

Det vil si at jeg for resten av inneværende kalenderår ikke lenger behøver å betale egenandel for ulike helsetjenester. Det er en av godene det medfører å leve i et velferdssamfunn.
Jeg kunne sikkert anført at etter mer enn 40 år i arbeidslivet og snart 60 år som skatteyter, har jeg gjort meg «fortjent» til å motta støtte fra velferdssamfunnets ytelser.
Men det er ikke slik det fungerer.
Frikortet har jeg ikke gjort meg fortjent til på annen måte enn at jeg er borger av kongeriket Norge.
Sånn er det enda mer med et annet frikort som jeg har fått: Frelsens frikort.
Det kan jeg ikke gjøre meg fortjent til – det har jeg fått av bare nåde.
Det krever ikke andre egenandeler enn at jeg ber en bønn om å motta frelsen.
Frikortet for helsetjenester gjelder bare ut året.
Nådens frikort gjelder livet ut.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Gå på vannet?

Den svenske predikanten F.A. Boltzius, som levde fra 1836 til 1910, hadde en sterk tjeneste når det gjaldt bønn for syke.

Mange vitnet om at de var blitt helbredet etter at Boltzius hadde bedt for dem.
Huset hans i den svenske byen Karlstad er nå et museum der man blant annet kan se mengder av krykker og andre hjelpemidler som folk har satt igjen etter å ha blitt helbredet ved hans forbønn.

Det gikk mange rykter om ham mens han levde.
Ett av dem var at han skulle ha gått på vannet på Klarälven.
Dette ryktet kommenterte han slik: – Jo, det stemmer. Det var 20 kuldegrader og tykk is.
Det er ingen motsetning mellom det å tro på et guddommelig under og det å bruke sunn fornuft.
Mange har erfart Guds hjelp i sykdom, enten gjennom en direkte helbredelse eller på andre måter.
En gammel misjonær som selv var sykepleier, sa det gjerne slik: – Vi leser bare én gang at Jesus gikk på vannet. Som regel brukte han båt.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Ill.: Minnestøtten over Boltzius står foran predikantens hjem i Karlstad. Huset er nå museum (Foto: NPE).

Smaken på bønn

Han hadde en særlig tjeneste i Guds rike knyttet til bønn.

Han underviste om bønn og han organiserte bønnegrupper, både i sin egen, lokale menighet og i litt mer utvidet sammenheng. I et intervju om denne tjenesten sa han at dette begynte etter at han hadde fått «smaken på bønn».
De fleste av oss har vel hatt situasjoner i livet der man – mer eller mindre plutselig – fikk smaken på noe man fram til da ikke hadde brydd seg så mye om.
Det kan være en matrett eller det kan være et kulturuttrykk.
Den gammeltestamentlige profeten forteller at han fikk smaken på Guds ord: «Jeg fant dine ord og spiste dem, dine ord ble til fryd for meg og til glede for mitt hjerte» (Jer 15,16).
Å ha fått smaken på bønn, vil nok også føre til at man får smaken på Guds ord.
Det står mye om bønn i Guds ord, og store deler av den kristne sangskatten handler også om bønn.
Bønn er en viktig næringskilde for troen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Den viktigste?

«Hva er den viktigste høytiden i kirkeåret?»

Det var et av spørsmålene i en avis-quiz nylig.
Svaret var påsken, og det er vel ingen som vil protestere og si at svaret er feil.
Snarere var det spørsmålet som var feil, for både jul og pinse er også «viktige» høytider i kirkeåret.
Var ikke Jesus blitt født, som vi markerer i julen, ville han heller ikke dødd og stått opp, som vi markerer i påsken, og da ville han ikke kunnet sende Den hellige ånd, som vi feirer i pinsen.
Uten pinse, ingen kristen kirke.
«Alt henger sammen med alt», som en norsk statsminister sa en gang.
Det stemmer i hvert fall når det gjelder de tre store høytidene i kirkeåret.
Forventningene vi har til de tre høytidene kan variere.
Jul betyr gaver for mange, påske betyr virkelige fridager og pinse sommerlige fridager.
Men i den kristne kirke er det Jesus som står i fokus for alle tre.
Det er han som er den viktigste.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Å tro at man tror

På spørsmål fra en journalist om vedkommende regnet seg som kristen, svarte den kjente forfatteren: -Jeg tror at jeg tror.

Det er en interessant formulering. Men den er ikke ny.
Den italienske abbeden og reformatoren Savonarola (bildet), som levde i siste del av 1400-tallet, skal ha sagt: -Det finnes to typer troende. De som ærlig og oppriktig tror og de som – like ærlig og oppriktig – tror at de tror.
Å tro at man tror kan kanskje være et skritt på veien mot det å nå fram til en avklart tro.
I Markus-evangeliet finner vi en interessant replikkveksling mellom Jesus og en fortvilet far som ba om hjelp for sønnen sin. Når Jesus spør faren om han tror, svarer denne: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» (9, 24). Faren trodde at han trodde – det viste seg å være tilstrekkelig.
Troen vokste nok etter det.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

En farfar

Trubaduren Odd Nordstoga synger i en vise at «ein farfar i livet sku’ alle ha».

Jeg møtte aldri min egen farfar, men selv er jeg blitt farfar til seks gutter og to jenter – noen av dem er forresten voksne for lengst.
Det å få barnebarn blir av mange beskrevet som «livets dessert». Den bibelske vismannen sier det slik: «Barnebarn er de gamles krone» (Ordsp 17, 6).
Kan man snakke om «Guds barnebarn»?
Noen bruker den betegnelsen på de som vokser opp med kristne foreldre, i kristne omgivelser og er under kristen påvirkning.
Det spørs om det er helt rettferdig.
Det er mange måter å komme til tro på.
For noen handler det om dramatiske valg og store kamper, for andre er det en jevn vekst inn i en erkjennelse: Ja, jeg tror på Jesus, jeg også.
Da blir man Guds barn, men ikke barnebarn.
Gud er ingens farfar.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Dyrt kjøpt»

Slik livet mitt er blitt, er jeg blant dem som mottar forholdsvis mye fra velferdsstatens støtteordninger når det gjelder praktiske hjelpemidler, transport og helsetjenester.

Med en viss rett kan det sikkert sies at jeg er blitt en kostbar case å holde, om ikke i live, så noenlunde funksjonsdyktig.
Om det jeg har mottatt fra samfunnet er mer enn det jeg bidro med gjennom nesten 50 yrkesaktive år, er jeg ikke særlig opptatt av; det er ikke slik et velferdssamfunn fungerer. Det styres ikke av profitt, men av behov.
Apostelen Paulus sa det slik: «Dere er kjøpt, og prisen betalt» (1 Kor 7,23).
I eldre bibeloversettelser er adjektivet «dyrt» føyd til her – vi er «dyrt kjøpt».
Det er det dekning for. Uansett hvor «store» eller «små» syndere vi må ha vært, eller er: Prisen er den samme: Jesu lidelse og død.
Og gevinsten er også den samme: Evig liv med Jesus.
Dyrt kjøpt, men prisen er betalt.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.